Forordet til Dimitrov. Hele boka ligger her som pdf fil.

Her følger forordet til Georgi Dimitrovs bok “enhetsfrontens og folkefrontens problemer” som sto i Oktoberoversettelsen av boka i 1970. Vi syns selve forordet også er en god tekst, som gir en god framstilling av hvem Dimitrov var, tolking av Dimtrovs bok, og med historisk oppsumering av Dimitrovs teorier i ettertid.

Resten av boka finner du her som pdf fil

FORLAGETSFORORD Høsten 1970

1. Hva skal vi gjøre? Denne høsten (1970) har prisstigningen gjort stadig hardere innhogg i lønningsposer som var slunkne nok på forhånd. Regjeringa forbereder medlemsskap i EEC. Også vi får føle kapitalismens stigende, verdensomspennende krise på kroppen. Nå skal byrdene veltes over på arbeidsfolk.

Samtidig går det bølger av streiker og demonstrasjoner over hele landet. Arbeiderklassen våkner til handling og vil kjempe mot utbyttingen, undertrykkelsen og uretten.

Men kampen reiser mange spørsmål. Hvordan skal vi organisere oss, lære å stå sammen, trekke med flest mulig? – Kunnskap er nødvendig for å styrte kapitalismen og opprette sosialismen.

Heldigvis kan vi bygge på erfaringer andre har gjort før oss. Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung har sammenfattet erfaringene fra det arbeidende folkets revolusjonære kamper verden over i mer enn 100 år. De har selv ledet kampen i sin tid og i sine egne land. Ved å bygge på deres erfaringer slipper vi å begynne-fra bunnen av og kan unngå å gjenta feil som folk har gjort før oss. De har skapt en pålitelig, vitenskapelig teori for arbeiderklassen. Ettersom klassekampen i Norge blir hardere, studerer stadig flere Mao Tsetungs verker. Det er ingen tilfeldighet, for Mao Tsetung er den av de store marxist-leninistene som lever i dag og har kunnet utvikle marxismen-leninismen i

samsvar med vår tids erfaringer. Derfor er Mao Tsetungs tenkning den beste rettesnor til handling arbeiderklassen har i dag.

I tillegg til Mao Tsetungs verker kan også annen marxistleninistisk litteratur gi oss hjelp. Og her har Geori Dimitrovs skrifter en viktig plass. Som Mao skriver Dimitrov for de av oss som vil handle. Han skriver ikke for boklærde, som gjerne sitter i ovnskroken eller på lesesalen og koser seg med høytflyvende teori. Han skriver for arbeidere, studenter og alle andre som står midt ute i kampen. Hans skrifter tilhører oss i det store flertallet som hater kapitalismen og imperialismen og vil kjempe for å styrte overklassen. Studerer vi dem riktig, kan de hjelpe oss til å finne svar på mange av sporsmålene våre og være et godt våpen i kampen for å forandre verden.

2. Samling mot klassefienden I Norge er folket svakt fordi det er splittet. Industrkarbeidere, funksjonærer, småbrukere, fiskere, studenter,, skoleelever og andre kjemper for sine interesser. Men kampen blir bare sjelden forent, slik at de som arbeider samlet kan rette et kraftig slag mot overklassen. Politisk påvirkes størstedelen av arbeiderklassen av de borgerlige lederne i DNA. Den forholdsvis mindre gruppen som stiller seg til venstre for DNA, deler seg på SF, NKP og den nye, raskt voksende marxist-leninistiske bevegelsen.

Mao Tsetung sier om folkets seire i Kina: »Et veldisiplinert parti, væpnet med marxismen-leninismens teori, som nytter selvkritikkens metode og er bundet sammen med folkets masser; en hær som ledes av dette partiet; en enhetsfront av alle revolusjonære klasser og alle revolusjonære grupper under ledelse av dette partiet – det er de tre viktigste våpnene vi har brukt til å slå fienden med.»

Nå forberedes dannelsen av et revolusjonært, marxistleninistisk arbeiderparti i Norge. Streikebevegelsen og studentbevegelsen i 1970 beviser godt nok at et slikt parti vil styrke arbeiderklassens kampkraft. I årene som kommer vil spørsmålet om samordningen av folkets krefter også bli stadig viktigere. Klassefiendens angrep vil bli hardere, og arbeidsfolk må stå sammen for å by dem hardere motstand. Dette er et spørsmål ikke bare for kommunistene, men for alle som vil kjempe mot kapitalismen og imperialismen. Utenom Mao Tsetungs verker representerer Dimitrovs skrifter den grundigste og mest dyptgående innføringen i enhetsfrontens problemer som finnes i dag. De er viktige ikke bare for kommunistene, men for alle arbeidere og progressive. Det er nå over 30 år siden Dimitrovs skrifter sist ble utgitt på norsk. Den gangen hjalp de til å sette fart på den norske motstanden mot fascismen. I dag kan de hjelpe oss med å skape enhet i folkets rekker, slik at de angrepene klassefienden nå setter inn, også kan slås tilbake. I dag er det vår oppgave å samle folkets krefter for å slå tilbake nye angrep fra kapitalismen og imperialismen. Derfor er det på tide at Dimitrovs skrifter blir tilgjengelige igjen, og kan støtte oss i kampen.

3. Georgi Dimitrov – sønn av arbeiderklassen Hvem var mannen som skrev denne boka?

Georgi Dimitrov, født 1882, var eldste sønn i en bulgarsk arbeiderfamilie. Hele familien ble aktivt med i arbeidet for den bulgarske arbeiderklassens revolusjonære parti. Før 1925 fikk tre av hans brødre bøte med livet for det. En ble skutt i verdenskrigen fordi reaksjonære offiserer alltid sendte ham i ildlinjen. En døde av sykdom, forvist til Sibir. Den tredje ble torturert i hjel av det bulgarske politiet. Dimitrov begynte å arbeide da han var 12 år gammel, og ble framtredende i parti- og fagforeningsarbeid før han var fylt 20. Da Det Bulgarske Sosialdemokratiske Parti ble splittet i et reformistisk og et revolusjonært parti i 1902, kjempet han for det revolusjonært-sosialdemokratiske partiet – vanligvis kalt «De tranghjertede».

I årene fra 1903 til 1923 står Dimitrov sentralt i den bulgarske klassekampen. Som leder for «De tranghjertedes» fagforbund kjempet han kompromissløst for revolusjon, mot klassesamarbeid og opportunisme. Han reiste stadig rundt, organiserte arbeiderne og holdt taler, ledet selv tallrike streiker og sto i personlig kontakt med streikekomiteer over hele landet. Som parlamentsmedlem for «De tranghjertede» fra 1913 ble han mektig populær som en fryktløs talsmann for arbeiderklassen. Han kjempet kompromissløst mot krigen og ble fenjslet for anti-krigsarbeid. Alltid møtte han overfall, trusler og fengsling med stort mot. Og da Sofias arbeidere med makt befridde ham etter halvannet års fengsel, fortsatte han kampen like fryktløst som før, selv om han ganske snart måtte gå i illegalitet.

Typisk – men slett ikke enestående – er en historie fra 1920, mens Dimitrov er hardt ettersøkt av politiet. Plutselig trer han fram i Sofias kommunestyre og holder en flammende tale! Borgerrepresentantene vil tilkalle politiet, men telefonledningene er skåret over og dørene besatt av arbeidere. Og Dimitrov kan forsvinne uten problemer! Den mislykte revolusjonen i 1923 setter punktum for denne perioden i Dimitrovs liv. Etter et fascistkupp ledet kommunistpartiet arbeiderne og bøndene til et væpnet opprør 23. september. Dimitrov deltok i ledelsen av den væpnete kampen. Men vakling og feil fra partiets side førte til at revolusjonen ble slått ned. I ledelsen for 1000 mann kjempet Dimitrov seg over grensen til Jugoslavia.

4. For fascismens domstol Under årene i eksil arbeidet Dimitrov for Den Kommunistiske Internasjonale – Komintern. I 1933 kom de hendelsene som gjorde ham kjent for hele verdens arbeiderklasse. Da ble Dimitrqv og flere andre kommunister arrestert av nazistene og anklaget for å ha satt fyr på riksdagsbygningen i Berlin. Denne forbrytelsen sto nazistene selv bak. Hensikten var å stable på beina et forsvar for de blodige forfølgelsene mot kommunister, venstresosialdemokrater og andre anti-fascister.

Dimitrov bekjempet den falske anklagen ut fra et prinsippfast, kommunistisk grunnlag. I månedsvis ble han holdt fengslet uten kontakt med omverdenen, med hendene lenket sammen hele døgnet, i celler som fløt av vann. Trass i de vanskelige forholdene la han hovedvekten på å forsvare kommunismen. og anti-fascistene. Han sa klart fra at han var for revolusjon og mot fascistene, men påviste samtidig at . riksdagslira"eri måtte være en nazistisk provokasjon. I samsvar med Lenins linje lot han forsvaret av seg selv komme i annen rekke.

Rettssaken vakte enorm oppsikt. Verdenspressen, som Hitler hadde invitert til en nazistisk propagandaprosess, fikk i .stedet se Dimitrov propagandere kommunismen og anklage nazistene for blodige forbrytelser. Han avslørte de nazistiske vitnene som løgnere og forbrytere og gjorde kronvitnene Göring og Goebbels til latter. På slutten av prosessen skrev selv den vestlige borgerpresse at det var åpenbart at nazistene selv hadde tent på. For ikke å miste ansikt helt, måtte nazi-retten «frikjenne» kommunistene «på grunn av mangel på bevis»! Aldri hadde fascismens løgner blitt så grundig avslørt, og dens blodige karakter blottstilt så grundig. Saken utløste store anti-fascistiske kampanjer i mange land, og Dimitrovs

navn ble et samlingsmerke for ærlige anti-fascister av alle politiske avskygninger. Her ligger sakens veldige betydning: Den åpnet en ny fase i arbeiderklassens kamp mot fascismen. Og den dag i dag gir Dimitrovs taler for retten et av de beste eksempler på hvordan en revolusjonær skal oppføre seg i en rettssal.

5. Leder av Komintern 1 1951 ble Dimitrov utlevert til Sovjet, etter press fra Sovjetregjeringa og en mektig internasjonal solidaritetskampanje. Her ble han Josef Stalins nære venn og kampfelle. Komintern åpnet sin 7. verdenskongress i juni 1935. På grunnlag av en oppsummering av erfaringene fra arbeiderklassen kamp mot fascismens frammarsj, vedtok kongressen en ny generallinje for verdens kommunistiske bevegelse: Enhetsfronten mot fascismen. Dimitrov ble valgt til å oppsummere den nye linja og legge den fram for kongressen. Ettersom kongressen valgte ham til Kominterns generalsekretær, ble det også han som fikk i oppgave å sette den ut i livet. Det er arbeidet hans fra de første årene som Kominterns leder som blir fulgt i denne boka.

I 1944 ble Bulgaria frigjort gjennom et folkeopprør som fikk støtte av den framrykkende Røde Arme. Etter mer enn 20 år i eksil kom Dimitrov til Bulgaria igjen. I årene før han døde – i 1949 – var han leder for partiet og den nye, folkedemokratiske bulgarske staten. I artiklene fra de siste par årene merker vi at han stadig kommer tilbake til de økende tendensene til byråkratisering. Dimitrov rakk bare å reise en del av spørsmålene, ikke å løse dem. Og etter hans død fulgte Bulgaria i kjølvannet på Krustsjovs revisjonister -sosialismen, som Dimitrov hadde kjempet for, ble midlertidig knust, og et borgerlig-fascistisk diktatur opprettet av revisjonistene.

Et kort riss som dette kan bare gi et blekt og skyggeaktig inntrykk av Dimitrovs fantastiske liv. Vi må nøye oss med å peke på et par punkter som vi mener har betydning for de av leserne som ikke kjenner Dimitrov fra før – eller bare har oppfattet at han er en person de bulgarske revisjonistene har gjort et helgenbilde av.

Mannen som skrev denne boka var ingen borgerlig byråkrat eller skrivebordshelt. Han var en revolusjonær arbeider, og en stor leder som aldri svek sin klasse. Han var prøvet i hard kamp gjennom flere tiår, i mange land og under forskjellige forhold: i krig og fred, legalitet og illegalitet, fengsel og frihet, revolusjon og kontra-revolusjon. Denne erfaringen la han ned i skriftene sine. Det er det som gjør dem verdifulle for oss.

6. Om å kommentere Dimitrov Styrken i Dimitrovs skrifter fra tida som generalsekretær i Komintern ligger i at han på grunnlag av sin egen rike personlige erfaring og marxismen-leninismens teori sammenfatter hele verdens kommunistbevegelses kamperfaringer på denne tida. Stor betydning må det også tillegges at han var Stalins nære medarbeider.

Talen og sluttordet fra den 7. kongressen har sammen karakter av et stort programmatisk dokument som fastslår Kominterns politikk i denne perioden. Dets slagkraft viste seg i praksis. Også i Norge fikk ideen om folkefront mot fascismen innflytelse langt utover rekkene til NKP og dets sympatisører.

Dette store arbeidet representerer altså det ypperste av marxist-leninistisk teori om disse spørsmålene for sin tid. Når vi utgir det igjen, mer enn 30 år etter, mener vi likevel det er nødvendig med enkelte kommentarer.

Vi vil ikke påta oss å gi en løpende kommentar til hele boka – det ville kreve en bok til.

I dette forordet vil vi heller ikke påta oss å skrive en fullstendig utredning om alle sider ved enhetens problem. Vi vil nøye oss med å knytte an til enkelte punkter, som særlig berører spørsmål som er oppe i dag. Enkelte ting som er skrevet for en annen tid enn vår, kan også trenge ytterligere kommentarer. Endelig mener vi at enkelte av de tingene Dimitrov sa den gangen i lys av de historiske erfaringer som senere er gjort, er feilaktige.

Vi vil understreke at de synspunktene vi gir uttrykk for i det følgende, står helt for de kameratenes egen regning som skriver dette forordet. Vi gjør selvsagt ikke krav på å besitte den absolutte sannheten om disse spørsmålene, og kan heller ikke fell: noen endelig dom.

7. Dimitrov om fascismen Vi vil trekke fram noen få punkter i samband med Dimitrovs glitrende analyse av fascismen.

Dimitrov foretar en klasseanalyse av fascismen. Den er ikke en makt hevet over klassene, men representerer det «åpne, terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementer».

Fascismen utgjør «en bred offensiv» mot «de arbeidende massene i en situasjon da den mest dyptgående økonomiske krise er brutt ut . . .». Fascismen er altså det viktigste framstøtet fra kapitalen mot det arbeidende folket i denne perioden, og enhetsfrontens oppgave er å stoppe framstøtet og slå borgerskapet på defensiven.

Fascismen er særskilt farlig fordi den «. . . på demagogisk vis appellerer til (massenes) mest brennende behov og krav».

Dimitrovs framstilling spikrer. fast de sosialdemokratiske ledernes forræderi og udugelighet i kampen mot fascismen. Han viser at deres uvilje mot å bryte klassesamarbeidet med borgerskapet og gå over på proletariatets side, er en avgjørende faktor som lettet fascismens vei til makta. Moderne sosialdemokratiske ledere av Haakon Lies og Halvard Langes støpning, menn som har vært den beste støtten for imperialistiske tiltak som NATO og EEC, er sannelig verdige arvtakere etter de sosialdemokratiske ledere som for 30 – 35 år siden. nektet å gå sammen med proletariatet mot den voksende fascismen!

Hvilke midler skal fascismen møtes med? Framfor alt enhet i handling fra alle som arbeider, uansett politisk syn -enhet nedenfra, og om nødvendig mot lederne. Avtaler mellom partier og organisasjoner kan være fint, enhet på topplanet kan være bra – men bare dersom det fører til enhet i handling. Uten det er det ingenting verd.

Hva er den beste organisasjonsform for fronten? «Dannelsen av klasseorganer som står utenfor partiene er den beste formen for opprettelsen, utvidelsen og styrkingen av enhetsfronten i de brede lag av massene. Disse organene vil også danne det beste bolverk :mot alle forsøk fra enhetsfrontens motstandere På å rokke ved arbeiderklassens voksende aksjonsenhet.»

Mange avsnitt kan nesten direkte overføres på vår tid -f. eks. avsnittet om «Hovedargumentene til motstanderne av enhetsfronten», som nesten ord for ord lyder som klagene fra dagens sosialdemokratiske og revisjonistiske ledere. Hva kan vi lepe av Dimitrov her? Først og fremst metoden han bruker. Dimitrov går ut fra en glimrende konkret analyse av situasjonen, fastslår hva som er klassefiendens hovedangrep, og peker på metoden arbeiderklassen kan bruke til å slå det tilbake. Enkelte primitive revisjonister tar gjerne Dimitrov til inntekt for ideen om at »fascistene er alltid hovedfienden».

Konklusjonen blir at det er riktig å danne en »enhetsfront på toppen med DNA- og LO-ledelsen mot Morgenbladet, hundegutter og andre brune smågrupper.

Legg merke til at ingenting er mer fremmed for Dimitrovs metode enn dette. Går vi fram som han gjorde, og finner ut hva som er borgerskapets hovedangrep på folket nå – det økende skatte- og avgiftspresset, EEC-medlemsskap osv. finner vi at det er nettopp DNA og LO-ledelsen som sammen med regjeringa går i bresjen for dette. Og går vi til metoden for motstand finner vi at Dimitrov tar avstand fra byråkratisk »sanding på toppen» og går inn for samling nedenfra og valgte klasseorganer som står utenfor partiene! Nettopp den typen enhetsfront dagens NKP-ledelse alltid kjemper mot og prøver å sabotere! Kan det være tvil om hvem Dimitrov tilhører – revisjonistene eller de revolusjonære?

8. Om de enkelte landene Avsnittene om de enkelte landene tar opp mange spørsmål og inneholder et hav av detaljer. Det er vanskelig for oss å kommentere alt sammen her.

Historien har vist at ikke alt som ble sagt om hvert enkelt land var like riktig. Det betyr verken at Kominterns hovedlinje var feilaktig, eller at Dimitrov kan lastes spesielt. Når det kommer til stykket må arbeiderklassen i et land alltid frigjøre seg selv, og dens parti i landet må alltid selv tilpasse teorien til landets virkelighet. Komintern og Dimitrov kunne gripe inn og rette enkelte åpenbare feil. Men det er slett ikke rart at enkelte feilaktige standpunkter som noen få partier inntok, også blir gjengitt av Komintern når man gjennomgår situasjonen over hele verden. Det viktigste vi kan lære her også er metoden: Kravet om alltid å være der massene er, og vise smidighet i å tilpasse taktikken til landets særskilte problemer. Han sier f. eks. at i fascistiske land, der massene frivillig eller under tvang virkelig er presset inn i fascistiske masseorganisasjoner, skal kommunistene delta aktivt for å vinne massene i slike organisasjoner. Enkelte »radikale» kommunister gikk mot dette. Men historien ga Dimitrov rett. I Nord-Italia, der den kommunistiske geriljaen sto sterkt på slutten av den 2. verdenskrig, var grunnen forberedt gjennom årelangt, tålmodig illegalt arbeid – også i fascistorganisasjonene.

Dimitrov nevner også Kinas Kommunistiske Parti som et spesielt bra eksempel, og støtter initiativet til å danne enhetsfronten med Kuomintang mot japanerne. Mer om KKP står i hilsenen til 15-årsdagen senere i boka. (Avsnittene om KKP er blant det som er sensurert vekk i nye bulgarske Dimitrov-utgaver! ) Særskilt viktig for oss er avsnittet om enhetsfronten i de land der sosialdemokratene sitter i regjeringa. Her behandles de skandinaviske land spesielt. Vi kan uten forbehold si at linja som trekkes opp er riktig, ikke bare for 30-årene, men også for vår tid.

Hovedvekten legges på å ta opp de progressive delkravene som de sosialdemokratiske lederne legger fram for å virke »radikale», og foreslå enhetsfront med de sosialdemokratiske arbeiderne for virkelig å sette makt bak å gjennomføre kravene. Den nye revolusjonære bevegelsen har ennå gjort alt for lite med å utnytte denne taktikken.

9. Om enhetsfrontregjeringa Når Dimitrov tar opp spørsmålet om de tilfeller da kommunistene går inn i regjeringa uten at borgerskapets diktatur er styrtet, understreker han at det er fordi spørsmålet er dagsaktuelt nettopp nå – i 1935. 1 1970 derimot er dette spørsmålet lite aktuelt. En diskusjon om det kan derfor lett få et teoretisk preg.

Vi tror likevel en kommentar er nødvendig, fordi mange kan bli forvirret med tanke på alle de regjeringer i de siste årene der revisjonistiske »kommunist»-partier har deltatt: I Chile i dag, i Finland før valget der, i mange delstater i India, i Indonesia før de grusomme fascistiske massakrene startet i 1965, osv. Hva skiller situasjonen i disse landene fra de tilfeller hvor

kommunister mener det er riktig å gå inn i en regjering, selv om revolusjonen ikke er fullført? En sak for seg er at det i disse tilfellene ikke dreier seg om virkelige kommunistiske partier, men revisjonist-partier som slett ikke onsker noen revolusjon. For virkelige kommunister må i hvert fall disse vilkår være oppfylt:

  1. Massene må være væpnet eller i hvert fall umiddelbart bli væpner av enhetsfrontregjeringa. Mao Tsetung har pekt på at »politisk makt gror ut av geværløpet» og at »uten folkehæren har folket ingenting». Skal proletariatets parti ha noen makt i enhetsregjeringa, må massene ha våpen og holde fast på dem. Det må aldri kjøpslås med arbeiderklassens våpen. Under forhandlingene i Kina etter 2. verdenskrig understreket Mao Tsetung at det ikke kan bli snakk om å gi slipp på et eneste gevær eller et eneste skudd. Dette står i skarp kontrast til kommunistpartienes holdning f. eks. i Italia eller Frankrike, der de tillot at store væpnete arbeiderstyrker ble avvæpnet og til gjengjeld fikk noen få plasser i borgerregjeringa.
  2. Det må virkelig være et revolusjonært oppsving som gjør at enhetsregjeringa kan føre massene nærmere til det punktet der de gjør opprør og styrter det borgerlige diktaturet.
  3. Enhetsregjeringa må virkelig aktivt fremme, og ikke suge opp, stoppe eller hemme utviklingen av det revolusjonære oppsvinget. Kommunistene må ha frihet til å sette i verk slike revolusjonære tiltak som mobiliserer massene for revolusjonen.

Det er klart at disse forutsetningene ikke er til stede i landene med vår tids »folkefront-regjeringer. Enten finnes det ingen revolusjonær situasjon (Finland), eller, om det virkelig eksisterer en revolusjonær situasjon, går regjeringa kontra-revolusjonens ærend (India). Og – viktigst av alt -massene har ikke våpen. Dimitrov tar avstand fra de »venstre»-kommunister som sier at deltakelse i enhetsregjeringer alltid er feil. Samtidig tar han også skarpt avstand fra opportunistiske regjeringsdannelser sammen med sosialdemokratiet uten at det utvikles noen massebevegelse og uten at det finnes en revolusjonær krise. Slike regjeringer kaller han »ganske enkelt en utvidet sosialdemokratisk regjering». Det er klart at det var en slik regjering Furubotn fikk NKP til å delta i, da kommunister ble statsråder i den »nasjonale samlingsregjeringa» i 1945. Det skarpe skillet mellom Dimitrov og revisjonistene kommer enda klarere til syne når han behandler enhetsregjeringas begrensning: »Den endelige redningen kan denne. regjeringa ikke bringe . . . Følgelig må man forberede seg til den sosialistiske revolusjonen! Bare sovjetmakt kan bringe redning! » For revisjonistene derimot, fra Chile til Finland, kan »enhetsregjeringa» nettopp bety »den endelige redningen». Ifølge dem legger den muligheten åpen for en fredelig overgang til sosialismen. Den erstatter derfor revolusjonen, og å forberede seg på revolusjon blir unødvendig.

10. Uten et sterkt parti – ingen sterk front Det er verdt å merke seg at når Dimitrov snakker om hvordan enhetsfronten skal opprettes, nevner han spesielt behovet for å styrke det kommunistiske partiet. Dimitrov sier at kommunistene ikke kaster inn sine medlemmer i enhetsfronten av sneversynte grunner og for å verve medlemmer til kommunistpartiet. Tvert imot sier han, vi må styrke kommunistpartiet og øke dets medlemstall nettopp fordi vi ønsker å styrke enhetsfronten. At kommunistpartiet er sterkt, er ikke bare i kommunistenes interesse, men i hele arbeiderklassens interesse.

Erfaringer fra Norge viser det samme: Sterke kommunistiske organisasjoner svekker ikke, men de styrker hele folkets kamp. Arbeiderne har vært misfornøyd med lønnsutviklingen i mange år, men først da det kom marxistleninister i ledelsen på arbeidsplassene førte misnøyen til streiker som ga seier. Studentenes situasjon er blitt verre i mange år, men først med sterke marxist-leninistiske studentgrupper i ledelsen for enhetsfronten har dette ført til svære aksjoner, som i 1970. Er det kanskje noen som etter dette kan påstå at marxist-leninistenes framvekst har svekket arbeiderklassens kamp?

Marxist-leninistene er blitt kritisert, fordi de vil styrke det partibærende arbeidet gjennom å delta i bevegelsen mot EEC. Til og med folk i NKP som kaller seg »kommunister» har kritisert oss for det. Men Dimitrov viser nettopp hvordan sterkere kommunistiske organisasjoner vil være den beste stotten kampen mot EEC kan få!

Partiet knytter frontens begrensede målsetting – åkjempe mot fascismen, å stoppe EEC – sammen med alle folkets interesser og dets langsiktige mål: Sosialismen. Derfor er det nødvendig at det finnes både enhet i fronten og kamp mot feilaktige ideer i den, at partiet arbeider selvstendig både innenfor fronten og utenfor den. Disse og andre spørsmdl i samband med enhetsfronten er utførlig behandlet av Mao Tsetung. Nettopp når han behandler enhetsfronten legger Dimitrov stor vekt på kommunistpartiet, understreker at det må styrkes og legger stor vekt på kaderpolitikken, utvalget og fostringen av partikadre. I Norge har vi intet virkelig kommunistparti, og vi har sannelig heller ingen sterk enhetsfront. Av Dimitrov kan vi lære at nettopp de som ønsker en sterk og samlet arbeiderklasse, må støtte byggingen av et sterkt kommunistparti: Uten et sterkt parti – ingen sterk front!

11. Om enhetspartiet I 1935 ble stadig flere sosialdemokratiske arbeidere revolusjonært innstilt under trykket fra fascismen – i Norge fantes f. eks. et AUF der kanskje et flertall av medlemmene mente at sosialismen måtte gjennomføres ved et væpnet opprør. I denne situasjonen stilte Dimitrov parolen om å slå sammen kommunistpartier og sosialdemokratiske partier til proletariske enhetspartier.

Ser vi på dette i lyset av senere historiske erfaringer, reiser det seg et vanskelig problem. Vi ser to sider: På den ene side er det klart at Dimitrov ikke går inn for noe slags kompromiss med sosialdemokratisk politikk og ideologi. Han stiller 5 krav, kort sammenfattet: 1. Brudd på klassesamarbeidet, 2. Enhet i handling før enhet i organisasjon, 3. Revolusjon og proletariatets diktatur må anerkjennes som nødvendig, 4. Kamp mot eget borgerskap og mot den imperialistiske krigen og 5. Demokratisk-sentralistisk organisasjonsform. Det er klart at Dimitrovs proletariske enhetsparti uttet har til felles f. eks. med den typen »enhetsparti» Furubotn ønsket å opprette i 1945, da han ville at NKP skulle gå inn i DNA uten at et eneste av de fem kravene var tilfredsstilt!

På den andre side er det et problem Dimitrov ikke tok opp. Den direkte organisatoriske sammenslåingen med sosialdemokratiske partier ville nødvendigvis ikke bare omfatte arbeidere som brøt med sitt gamle politiske grunnlag, men også trekke med hundrevis og tusenvis av byråkratiske sosialdemokratiske funksjonærer. Enten de gikk med av ærlige grunner, eller av opportunisme, så ville de i alle fall måtte slepe med mange års – kanskje ti-års inngrodde vaner fra praksis i opportunisme og klassesamarbeid, som en farlig ballast.

I mange land i Øst-Europa ble det opprettet slike partier etter 2. verdenskrig. Nå var forholdene forskjellige fra land til land: Noen steder gikk små, radikale sosialdemokratiske partier opp i store kommunistpartier, andre steder gikk jevnstore partier sammen. Hvert tilfelle må derfor vurderes for seg. Men både fra de albanske kommunistenes side og fra flere av de illegale marxist-leninistiske gruppene i revisjonistlandene, er tilstedeværelsen av borgerlige sosialdemokratiske byråkrater i de nye enhetspartiene blitt nevnt som en faktor som i en del land gjorde det lettere for borgerskapet å ta igjen makta. Denne vurderingen virker rimelig.

Historien vil felle den endelige dom. I alle fall er det klart at det fra Dimitrovs side ikke kan dreie seg om noen feil ut fra et ønske om å nærme seg sosialdemokratisk politikk, men en ærlig feilvurdering uten opportunistiske røtter.

Likevell kan visse ting Dimltrov sier feiltolkes, særlig i retning å nedvurdere partiet til fordel for enheten. F. eks. sier han (nesten sist i sluttordet) at kommunistene til og med er forberedt på å avstå fra å danne fraksjoner i fagforeningene, dersom dette kan føre til at enhetlige fagforeninger opprettes.

Det er lettvint å være etterpåklok. Fagforeningsenhet mot fascismen var en uhyre viktig ting, og vi kan ikke helt utelukke at det var riktig å gi konsesjoner for å oppnå den, selv av denne typen. Men i enkelte land førte dette til opphør av enhver selvstendig organisatorisk og politisk virksomhet fra kommunistene i fagforeningene. Og var det slik Dimitrovs uttalelse skulle oppfattes, må vi uten tvil si at den var feilaktig!

12. Faren for feilaktig enhetspolitikk Nå var Dimitrov selv klar over faren for feil i samband med frontpolitikken, og han behandler dem utførlig i talen. I forbindelse med det tar han opp spørsmålet om masselinja og å snakke et språk massene forstår – noe av det aller viktigste Dimitrov kan lære oss.

I en sammenfatning av Det Bulgarske Arbeiderpartis (kommunistenes) historie, som Dimitrov gjorde 13 år etter talen på Kominterns kongress, gir han en konsentrert framstilling av enhetslinja. Han viser også i fortettet form de viktigste feilene, både til høyre og »venstre», som den kommunistiske bevegelsen måtte slåss med da den nye linja skulle settes ut i livet.

Sammenfatningen er interessant også fordi den kort peker på de viktigste høyrefellene som kom til uttrykk. 1 1935 var de sekteriske »venstre»-feilene hovedfaren, og Kominterntalene konsentrerte seg om dem. I 1970 er imidlertid forholdet et annet: Den kommunistiske bevegelsen kjemper for å bygge seg opp etter de slag som revisjonismen har gitt den, og opportunistene til høyre er hovedfaren. Nettopp derfor er Dimitrovs merknader fra 1948 av spesiell betydning for kommunistene i dag. De understreker ved siden av sekterismen også faren for å »miste partiet i fronten, slepe etter for spontanisme, vakle i det avgjørende øyeblikket osv.

Vi gjengir her et utdrag av hva Dimitrov oppsummerte i 1948. Denne talen er ikke med i utvalget.

»Den sjuende Komintern-kongressen brakte en forandring i de kommunistiske partienes politikk ved å sette kampen mot fascismen – den fremste truselen mot arbeiderklassen og de arbeidende, mot fred og frihet for folkene – som den grunnleggende og umiddelbare oppgaven. For å stoppe det fascistiske stormløpet og knuse fascismen, var det nødvendig at arbeiderklassen sto enhetlig og tjente som et grunnlag for oppbyggingen av en mektig antifascistisk folkefront. Arbeidet med å omsette enhetsfronten i praksis gjorde det påtrengende nødvendig for kommunistene å overvinne den selvtilfredse sekterismen, som var blitt en inngrodd last i deres egne rekker. Ved å overvurdere graden av revolusjonering blant massene og undervurdere kampen til forsvar for det arbeidende folkets umiddelbare interesser og rettigheter, førte sekterismen til passivitet overfor den fascistiske offensiven. Idet den erstattet massepolitikk med abstrakt propaganda og doktrinarisme, skjematiserte paroler og taktikk for alle land uten å ta hensyn til de spesielle særegenhetene som fantes i hvert enkelt land, sinket sekterismen de kommunistiske partienes vekst, hemmet utviklingen av en ekte massekamp og hindret partiene i å vinne de brede massene av det arbeidende folk over på sin side. Samtidig måtte kommunistpartiene være vaktsomme med hensyn til høyrefaren som nødvendigvis måtte vokse med den brede enhetsfronten og vise seg ved spontanitet og automatisme, underskatting av partiets rolle og vakling i det avgjørende øyeblikk.» (Fra Sentralkomiteens politiske beretning til Det Bulgarske Arbeiderpartiet (kommunistenes 5. kongress – 19. desember 1948.)

13. Arbeiderklassens stilling til det borgerlige forsvaret Det viktigste i denne boka er talene fra Kominterns 7. kongress. De andre artiklene supplerer dem, og viser på hvilken glimrende måte Dimitrov forsto å sette enhetsfrontpolitikken ut i livet. (Se f. eks. brevvekslingen med Eksekutivkomiteen for Den Sosialistiske Internasjonale, som står sist i denne utgaven.) Dette trenger ikke flere kommentarer. Vi nøyer oss med å ta et par avsnitt fra disse artiklene, som behandler andre spørsmål. I »Enhetsfront i kampen for freden» behandler Dimitrov bl. a. linja til et kommunistparti i et borgerlig land som trues av angrepskrig. På den ene side må arbeiderklassen ikke stille seg likegyldig til spørsmålet om utenrikspolitikken og forsvaret. Klassen må gå inn for slike tiltak som letter stillingen for arbeiderungdommen i hæren, hindrer fascistiske offiserers virksomhet, gjør det vanskeligere for regjeringa å kapitulere for angripere osv. På den annen side må kommunistene, så lenge makta virkelig ligger i hendene på en borgerlig regjering, som ikke virkelig kan forsvare landet, men vil bruke hæren mot arbeiderklassen – ikke ta noe som helst ansvar for forsvarspolitikken, og f. eks. ikke stemme for militærbudsjettet. I 60-åra tok SF oftest riktig standpunkt til det norske militærbudsjettet, og stemte mot det. Men dette ble gjort på et feilaktig, borgerlig-pasifistisk grunnlag: »Ethvert forsvar fra et lite land er håpløst i atomalderen». I stedet fikk man håpe at dersom nasjonen var uvæpnet, så ville imperialistene være »snille» og ikke angripe! Mot dette tok mange NKP-medlemmer riktignok avstand fra pasifismen. Til gjengjeld tok de også avstand fra SF’s riktige standpunkt til militærbudsjettet! I stedet-gikk de inn for støtte til deler av militærbudsjettet og reiste den uklare parolen »nasjonalt forsvar». I praksis betydde den støtte til det borgerlige militærapparatet. I den indokinesiske krigens tidsalder er det blitt umulig å påstå at et lite land ikke kan forsvare seg mot en overmektig angriper. Det er heller ikke mulig lenger å tro at imperialistene vil være »snille», eller håpe at det borgerlige militære ikke vil bli brukt mot folket. Dette er et forord til en bok om enhetsfronten. Det er altså verken plass eller anledning til å komme med noen større utredning om militærpolitikken her. Men vi vil i alle fall peke på at venstresidas militærpolitiske debatt i 60-årene har vært ført i en blindgate: Kampen har stått mellom to feilaktige revisjonistiske linjer. Det er på tide vi kommer opp av myra og begynner arbeidet med å skape en virkelig revolusjonær militærpolitikk i arbeiderklassens interesse. Her kan avsnittet fra Dimitrov være et godt utgangspunkt.

14. Trotskistene mot enhetsfronten I «Å forsvare de nedrige terroristene er å hjelpe fascistene» stempler Dimitrov trotskistene som agenter for fascismen i arbeiderbevegelsen, og slår fast at deres virksomhet splitter enhetsfronten.

Den nye generasjonen som er vokst opp etter krigen, kjenner trotskistene bare fra den borgerlige hetspropagandaen mot Stalin. Ut fra alt det vakre borgerskapet sier om trotskistene er det vanskelig å skjønne at Dimitrov kan ha rett. Skjønt de mer skeptiske blir nok lett mistenksomme mot »revolusjonære» som borgerlige aviser og lærebøker roser opp i skyene…

Flertallet av de. intellektuelle som sluttet seg til trotskistgruppene før den 2. verdenskrig, hadde selvsagt intet ønske om å tjene fascismen. Dette er også årsaken til at de fleste trotskistgruppene brøt sammen før eller under krigen. Medlemmene gjennomskuet spillet, og ville ikke være med lenger. For det er et objektivt bevislig, historisk faktum at de trotskistiske lederne spilte fascismens spill i denne perioden. Ta bare Norden: En ledende norsk talsmann for trotskismen, Håkon Meyer, gikk i 1940 til forhandlinger med Quisling og endte som medlem av NS. I Sverige ble det avslørt at »sosialistpartiet» som Flyg ledet, der trotskistene arbeidet, mottok penger fra Gestapo alt før krigen. I Danmark stilte trotskistene seg »nøytrale» til de nazistiske okkupantene under hele krigen!

Trotskist-lederne kalte seg »revolusjonære» og »kommunister», men de falt i klørne på fascistene og kom i praksis til å løpe monopolkapitalens ærend. Det er ingen tilfeldighet at både de kinesiske, albanske og vietnamesiske kommunistenes dokumenter fra 30- og 40-årene rutinemessig behandler kampen mot trotskistene sammen med kampen mot fascister og agenter. Det var et nødvendig resultat av de smertelige erfaringer de trakk av trotskistenes virksomhet, både i Kina, Albania og Vietnam.

15. Enhetsfront mot USA-imperialismen! Mye er skjedd mellom 1935 og 1970. Den tyske nazismen, den italienske og japanske fascismen er knust. Men deres arvtaker, USA-imperialismen, finnes fortsatt. Sammen med den sovjetiske sosial-imperialismen forsøker den å undertrykke og plyndre hele verden, og den ruster seg til krig mot verdens folk og de sosialistiske landene. På Kinas Kommunistiske Partis 9. nasjonalkongress i mai 1969, summerte Lin Piao opp verdenssituasjonen med dette sitatet fra Mao Tsetung: »Når det gjelder spørsmålet om verdenskrig er det bare to muligheter. Den ene er at krigen vil føre til revolusjon, og den andre er at revolusjonen vil hindre krigen.» I erklæringen av 20. mai i år sier Mao Tsetung: »Faren for en ny verdenskrig er fortsatt til stede. Men revolusjon er hovedtendensen i verden i dag.» Disse to sitatene viser hvor mye bedre stillingen er blitt, bare fra 1969 til 1970. Men fortsatt er imperialismen langt fra slått. Folket over hele verden står overfor den store oppgaven å skape en samordnet, verdensomspennende kampfront for å gjøre det endelig av med USA-imperialismen og dens lakeier.

Det er umulig for den norske arbeiderklassen å opprette sosialismen så lenge USA-imperialismen får beholde og styrke sitt økonomiske og militaere grep over Norge. Kamp mot USA-imperialismen er ikke bare støtte til folket i fjerne land som Vietnam og Palestina. Den retter seg også mot imperialismen her.

Vi er ofte ikke klar over hvor direkte selv den daglige kampen er knyttet sammen med kampen mot imperialismen. Streikekampen f. eks. er et direkte resultat av dyrtida. Men dyrtidas hovedårsak er momsen, som er et ledd i offensiven for å få Norge inn i EEC. Og EEC-medlemskap betyr særlig styrking av den vest-tyske monopolkapitalen, som USA-imperialismen bygger opp til å bli sin viktigste økonomiske og militære støttespiller i Europa. Akkurat som USA har gjenreist den japanske militarismen i Asia, har den gjenreist den tyske militarismen i Europa – den mange trodde vi gått i graven med Hitler.

I vår tid som på Dimitrovs tid er oppgaven å forene alle folkets krefter. Den gangen mot fascismen, i dag mot imperialismen. Den viktigste formen for kamp er kamp mot vår egen monopolkapital og de framstøtene den kommer med. Disse framstøtene henger sammen med kapitalismens internasjonale krise. Vi må lære oss å forbinde kampen med arbeiderklassens og folkets kamp overalt, og vise sammenhengen mellom kampen her og overalt ellers i verden. I vår tid, som på Dimitrovs tid, spiller de sosialdemokratiske lederne rollen som splittene i kampen mot imperialismen. Og i vår tid finnes også falske »kommunister» som spiller imperialistenes spill, slik trotskistene den gangen gjorde det. I revisjonist-partiene i mange land finnes små eller store grupper, som er fullstendig lojale mot sosialimperialismen og opptrer som rendyrkede agenter for den. Disse folkene støtter sosial-imperialistene uansett hvilke forbrytelser de gjør: De forsvarer Sovjet-styrkenes overfall på Tsjekkoslovakia, Sovjet-støtten til USAs »Rogers-plan» som kostet tusener av palestinere og jordanere livet, Sovjets kuhandel med de vest-tyske militaristene osv.

Vi har sett hvordan slike »kommunister» i Norge har gått aktivt i bresjen for arbeiderfiendtlig rasjonalisering og sabotert arbeiderklassens streikekamp. Vi har også sett hvordan de har sabotert vietnamarbeidet ved å gå mot paroler som »USA ut av Vietnam» og »Bekjemp USA-imperialismen» – og i stedet støttet paroler som ikke skiller offeret fra angriperen, av type: »Fred i Vietnam». I revisjonistorganet »Friheten» nr. 41/1970 finner vi, på en side satt av til stoff »Fra fagbevegelsen» en artikkel med overskriften »Aspengren i Sovjet: ‘Mye å lære av hverandre’». Friheten gjengir begeistret alt det pene LO-formannen sier om sovjetisk LO. Aspengren går inn for økt kontakt og nevner bl. a. at han har studert »voksenopplæring, omskolering og yrkesopplæring, samt sikkerhets- og miljøproblemer på arbeidsplassene». Hva betyr dette? Ingenting annet enn at LO’s Aspengren, som er helt og fullt kapitalens mann, utveksler erfaringer med tilsvarende folk i Sovjet om hvordan man best kan undertrykke arbeiderne, gjøre dem lette å »omskolere» til kapitalens behov og i det hele tatt gjøre det lettere for kapitalistene å utbytte dem. Kan sovjetlederne få noe verre skussmål enn ros fra Aspengren? Og hva slags klassestandpunkt kan »komministene» i »Friheten» ha, når de finner dette prisverdig? Kan de representere noe annet enn monopolkapitalens og sosial-imperialismens interesser? Vår oppgave er å forene alle som kan forenes til kamp mot USA-imperialismen og dens lokale allierte, monopolkapitalen i Norge. For å gjøre det må vi også kjempe for å avsløre de sosialdemokratiske og revisjonistiske lederne for de arbeidere og ærlige mennesker som har tillit til dem. Og spesielt må vi kjempe mot de små klikkene av Moskva-tro revisjonister, som er ingenting annet enn rene agenter for sosial-imperialismen i arbeiderbevegelsen. I kampen for å løse denne oppgaven kan vi lære av Dimitrov. Hovedsaken er ikke å mekanisk prøve å gjenskape de formene han skildrer, men gripe innholdet, kjernen, metoden i Dimitrovs arbeid. Vi kan lære av Dimitrovs grenseløse tillit til massene. Han er ganske sikker på, at ved å forene seg kan folket slå fienden tilbake. I dag er vi svake, men om vi samler oss, vil vår svakhet forvandle seg til styrke. Mao Tsetung understreker at selv en liten nasjon som, den norske er i stand til å slå en langt større fiende.

Dimitrov vet, at arbeiderklassen kan gripe inn i historien og forandre verden, også mens kapitalismen består og borgerskapet hersker. Det betyr ikke at han mener revolusjonen ikke er nødvendig. Men det betyr at han avviser den typen sekterisme, som går ut på at kommunistene bare skal »vente på revolusjonen» . . . »før den kan vi ingenting gjøre». Han er for å fore store kamper, her og nå. Dimitrov har tillit til at massene virkelig kan forene seg, selv om splittelsene kan se uovervinnelige ut i dag. Han har tillit til at proletariatet ikke bare kan forene seg selv, min også vinne allierte og knytte dem rundt seg i folkefronten: Dimitrov understreker masselinja, i de ordene som Mao Tsetung senere har gjort til sine: »Når du skriver eller taler, bør du alltid tenke på den jevne arbeider i rekkene som må forstå deg, tro på din oppfordring og følge dem. Du må tenke på hvem du skriver for og hvem du snakker till » Målsettingen for kampen i dag er gitt i Mao Tsetungs erklæring av 20. mai 1970: »Verdens folk, foren dere og nedkjemp de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier!» Vi trykker den etter denne innledningen som den beste rettesnor for bruk av Dimitrovs verk i 1970. Ved å rette hovedstøtet mot USA-imperialismen i samsvar med Mao Tsetungs erklæring og anvende Maos og Dimitrovs metode vil kampen sikkert også vinne framgang!

VERDENS FOLK, FOREN DERE OG NEDKJEMP DE AMERIKANSKE AGGRESSORENE OG ALLE DERES LAKEIER!

Et nytt oppsving i kampen mot den amerikanske imperialismen oppstår nå over hele verden. Helt siden den annen verdenskrig har den amerikanske imperialismen og dens følgesvenner hele tida satt i verk aggresjonskriger, og folket i forskjellige land har hele tida ført revolusjonære kriger for å nedkjempe aggressorene. Faren for en ny verdenskrig er fremdeles til stede, og folket i alle land må forberede seg. Men revolusjon er hovedtendensen i verden i dag. De amerikanske aggressorene som ikke har greid å seire i Vietnam og Laos fikk på forræderisk vis i stand Lon Nol-Sirik Matak-klikkens reaksjonære statskupp, sendte på skamløst vis soldater ut for å invadere Kambodsja og har gjenopptatt bombingen av Nord-Vietnam, og dette har framkalt rasende motstand fra de tre indo-kinesiske folk. Jeg støtter varmt kampånden hos Kambodsjas statsoverhode, Samdech Norodom Sihanouk, i hans kamp mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier. Jeg støtter varmt felleserklæringen fra de indo-kinesiske folks toppkonferanse. Jeg støtter varmt dannelsen av Den Nasjonale Unions Kongelige Regjering under ledelse av Kampucheas Nasjonale Enhetsfront. De tre indo-kinesiske folk, som styrker samholdet, støtter hverandre og holder stand i en langvarig folkekrig vil sikkert og visst overvinne alle vansker og vinne hel og full seier.

Samtidig som den amerikanske imperialismen massakrerer folket i andre land, foranstalter den også blodbad på den hvite og svarte befolkningen i sitt eget land. Nixons fascistiske redselsgjerninger har tent den revolusjonære massebevegelsens knitrende flamme i De forente stater. Det kinesisk, folk støtter fast opp om det amerikanske folks revolusjonære kamp. Jeg er forvisset om at det amerikanske folk, som kjemper tappert, til slutt vil vinne seier og at det fascistiske styret i De forente stater uunngåelig vil bli nedkjempet.

Nixon-regjeringa er hjemsøkt av indre og ytre vansker, med omfattende kaos hjemme og overordentlig isolering ute. Masseprotestbevegelsen mot den amerikanske aggresjonen i Kambodsja har feid over jordkloden. Mindre enn ti dager etter at den ble dannet er Den Nasjonale Unions Kongelige Regjering i Kambodsja blitt anerkjent av nesten 30 land. situasjonen blir bedre og bedre i den motstandskrig mot den Amerikansk aggresjon og for nasjonal frelse som utkjempes av folket i Vietnam, Laos og Kambodsja. De revolusjonære væpnede kampene som folket i de sørøst, asiatiske land fører, kampene som folket i Korea, Japan og andre asiatiske land fører mot de amerikanske og japanske reaksjonæres gjenopplivelse av den japanske militarismen, det palestinske og andre arabiske folks kamper mot de amerikansk-israelske aggressorene, de asiatiske, afrikanske og latin-amerikanske folks nasjonale frigjøringskamper og de revolusjonære kampene som folkene i Nord-Amerika, Europa og Oceania fører er alle i kraftig utvikling. Det kinesiske folk støtter fast opp om folket i de tre indokinesiske land og i andre av verdens land i de revolusjonære kampene de fører mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier.

Den amerikanske imperialismen, som ser ut som et veldig uhyre, er i virkeligheten en papirtiger, som nå ligger i krampetrekninger på dødsleiet. Hvem er det som i virkeligheten frykter hvem i verden i dag? Det er ikke det vietnamesiske folk, det laotiske folk, det kambodsjanske folk, det palestinske folk, det arabiske folk eller folket i andre land som frykter den amerikanske imperialismen; det er den amerikanske imperialismen som frykter verdens folk. Den blir slått av panikk bare løvet rasler i vinden. Utallige kjensgjerninger beviser at en rettferdig sak får sterk støtte, mens en urettferdig sak får liten støtte. En svak nasjon kan nedkjempe en sterk nasjon, en liten nasjon kan nedkjempe et stort lands aggresjon, dersom det bare våger å reise seg til kamp, gripe til våpen og ta sitt lands skjebne fast i sine egne hender. Dette er en av historiens lover.

Verdens folk, foren dere og nedkjemp de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier!

Mao Tsetung 20. mai 1970

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.