Første juli 1949 er Kinas kommunistiske parti allerede tjueåtte år gammelt. Akkurat som et menneske har et politisk parti en barndom, ungdom, moden alder og alderdom. Kinas kommunistiske parti er ikke noen unge eller yngling i tenåra lenger. Det er blitt voksent. Når et menneske blir gammelt, dør det. Det samme gjelder for et parti. Når klassene forsvinner, mister alle redskapene i klassekampen – partiene og statsmaskineriet – sin funksjon. De er ikke nødvendige lenger, og derfor visner de bort litt etter litt og avslutter den historiske oppgava si. Dermed når menneskesamfunnet et høyere stadium. Vi står for det motsatte av de politiske partiene til borgerskapet. De er redde for å snakke om at klassene, statsmakta og partiene forsvinner. Vi erklærer derimot åpent at vi slåss hardt for å skape nettopp de vilkåra som vil føre til at de forsvinner. Ledelsen til kommunistpartiet og statsmakta til folkediktaturet er slike vilkår. De som ikke erkjenner dette, er ikke kommunister. Unge kamerater som ikke har studert marxismen-leninismen, og som først har slutta seg til partiet nylig, forstår kanskje ikke dette ennå. De må forstå det – først da kan de få en riktig verdensanskuelse. De må forstå at vegen til å avskaffe klassene, avskaffe statsmakta og avskaffe partiene, er den vegen hele menneskeheten må gå. Det er bare et spørsmål om tid og vilkår. Kommunister over hele verden er klokere enn borgerskapet. De forstår de lovene som styrer tingene og utviklinga deres, de forstår dialektikken og ser lenger. Borgerskapet liker ikke dette, for det vil ikke bli styrta. Å bli styrta er smertelig, og tanken på det er uutholdelig for dem som blir styrta, for eksempel for de reaksjonære i Kuomintang som vi er i ferd med å styrte nå, og for de japanske imperialistene, som vi styrta for ei tid sia sammen med folka i andre land. For arbeiderklassen, det arbeidende folket og komunistpartiet dreier del seg ikke om å bli styrta, men om å arbeide hardt for å skape vilkåra for at klassene, statsmakta og de politiske partiene skal dø ut på en helt naturlig måte og for at menneskeheten skal gå inn i Den store harmoniens rike (1). Vi har så vidt kommet inn på dette langsiktige perspektivet for menneskehetens framsteg for å forklare tydelig de problemene vi skal drøfte nå.

Som alle veit, har ikke partiet vårt levd i fred i disse tjueåtte åra, men i hard kamp. For vi har vært nødt til å slåss mot fiender, både utenlandske og kinesiske, både i og utafor partiet. Vi takker Marx, Engels, Lenin og Stalin for at de har gitt oss et våpen. Dette våpenet er ikke et maskingevær, men marxismen-leninismen.

I boka si “Venstre”-kommunismen – en barnesjukdom fra 1920, skildrer Lenin hvordan russerne leita etter en revolusjonær teori. (2) Først etter flere tiår med harde påkjenninger og lidelser fant russerne marxismen. Mange av forholda i Kina var de samme som i Russland før Oktoberrevolusjonen, eller likna på dem. Det var den samme føydale undertrykkinga. Det var en liknende økonomisk og kulturell tilbakeliggenhet. Begge landa var tilbakeliggende, Kina aller mest. I begge landa sloss progressive for nasjonal fornyelse og utkjempa harde og innbitte kamper i jakta på revolusjonær sannhet.

Etter Kinas nederlag i opiumskrigen i 1840 (3) gikk kinesiske progressive gjennom forferdelige påkjenninger i jakta på sannhet fra de vestlige landa. Hung Hsiu-chuan, (4) Kang Yu-wi, (5) Yen Fu (6) og Sun Yat-sen var representanter for dem som vendte seg mot Vesten for å finne sannheten før Kinas kommunistiske parti blei stifta. På den tida leste framstegsvennlige kinesere alle bøker som inneholdt de nye kunnskapene fra Vesten. Forbløffende mange studenter blei sendt til Japan, Storbritannia, De forente stater, Frankrike og Tyskland. I Kina blei de keiserlige eksamenene (7) avskaffa, og moderne skoler skjøt opp som bambusskudd etter vårregnet. Alt blei gjort for å lære av Vesten. Jeg dreiv også med slike studier da jeg var ung. Dette var kulturen til det borgerlige demokratiet i Vesten, som omfatta samfunnsteoriene og naturvitenskapene på den tida, og de blei kalt “den nye lærdommen” i motsetning til den føydale kinesiske kulturen, som blei kalt “den gamle lærdommen”. De som hadde tilegna seg den nye lærdommen, var lenge sikre på at den ville berge Kina. Det var svært få av dem som overhodet tvilte på det, slik tilhengerne av den gamle lærdommen gjorde. Bare modernisering kunne berge Kina, bare lærdom fra andre land kunne modernisere Kina. Av disse landa var det bare de kapitalistiske landa i Vesten som var progressive på den tida: De hadde lykkes å bygge moderne borgerlige stater. Japanerne hadde oppnådd store resultater på grunnlag av lærdommene fra Vesten, og kineserne ville også lære av japanerne. På denne tida så kineserne på Russland som tilbakeliggende, og det var svært få som ville lære av det. Slik prøvde kineserne å lære av andre land i tida fra l 840-åra fram til begynnelsen av det 20. hundreåret.

Den imperialistiske aggresjonen knuste de søte drømmene til kineserne om å lære av Vesten. Det var veldig rart – hvorfor dreiv lærerne alltid aggresjon mot elevene sine? Kineserne lærte ganske mye av Vesten, men de fikk det ikke til å virke, og de klarte aldri å gjøre idealene sine til virkelighet. De mange kampene endte med nederlag alle sammen, også en landsomfattende bevegelse som revolusjonen i 1911 (8). Forholda i landet blei verre for hver dag som gikk, og livet blei uutholdelig. Det oppsto tvil, som økte og blei djupere. Den første verdenskrigen rysta hele kloden. Russerne gjennomførte Oktoberrevolusjonen og skapte den første sosialistiske staten i verden. Den revolusjonære krafta til det store proletariatet og arbeidende folket i Russland, som hittil hadde ligget skjult og som utlendinger ikke hadde sett, eksploderte plutselig som en vulkan under Lenins og Stalins ledelse, og kineserne og hele menneskeheten begynte å se på russerne i et nytt lys. Da, og først da, begynte en helt ny epoke i tenkninga og livet til kineserne. De fant marxismen-leninismen, den allmenngyldige sannheten, og Kina begynte å endre utseende.

Det var gjennom russerne at kineserne fant marxismen. Før Oktoberrevolusjonen var kineserne ikke bare uvitende om Lenin og Stalin, de kjente ikke engang til Marx og Engels. Skuddsalvene fra Oktoberrevolusjonen brakte oss marxismen-leninismen. Oktoberrevolusjonen hjalp progressive i Kina og hele verden til å studere nasjonens skjebne og vurdere sine egne problemer på nytt ved hjelp av den proletariske verdensanskuelsen. Følg russernes veg – det var det de kom fram til. I 1919 fant 4. mai-bevegelsen sted i Kina. I 1921 blei Kinas kommunistiske parti stifta. Sun Yat-sen, som var djupt fortvila, fikk høre om Oktoberrevolusjonen og Kinas kommunistiske parti. Han hilste Oktoberrevolusjonen, og han hilste russisk hjelp til kineserne og samarbeid med Kinas kommunistiske parti velkommen. Så døde Sun Yat-sen, og Chiang Kai-shek kom til makta. I en lang periode på tjueto år trakk Chiang Kai-shek Kina inn i en stadig mer håpløs situasjon. I denne perioden, under den anti-fascistiske andre verdenskrigen, der Sovjetunionen var hovedkrafta, blei tre store imperialistmakter slått ut, mens to andre blei svekka. I hele verden var det bare ei stor imperialistmakt, Amerikas forente stater, som fortsatt var uskadd. Men De forente stater sto overfor ei alvorlig indre krise. Det ønska å trellbinde hele verden. Det sendte våpen til Chiang Kai-shek for å hjelpe ham til å slakte flere millioner kinesere. Etter at det kinesiske folket hadde drevet ut den japanske imperialismen, førte det en frigjøringskrig i tre år under ledelse av Kinas kommunistiske parti, og har nå i det store og hele seira.

Den borgerlige sivilisasjonen i Vesten, det borgerlige demokratiet og planen om en borgerlig republikk har altså spilt fallitt i øynene på det kinesiske folket. Det borgerlige demokratiet har veket plassen for folkedemokratiet under ledelse av arbeiderklassen, og den borgerlige republikken for folkerepublikken. Dette har gjort det mulig å nå sosialismen og kommunismen gjennom folkerepublikken, å avskaffe klassene og å gå inn i en verden med stor harmoni. Kang Yu-wei skreiv Ta Tung Shu, eller Boka om Den store harmonien, men han fant ikke, og kunne ikke finne vegen til Den store harmonien. Det fins borgerlige republikker i andre land, men i Kina er en borgerlig republikk umulig fordi det er et land som lir under imperialistisk undertrykking. Den eneste vegen for Kina går gjennom en folkerepublikk som blir leda av arbeiderklassen.

Alle andre veger er prøvd, og de har slått feil. Noen av dem som var knytta til disse vegene, har falt, noen har våkna og noen er i ferd med å endre oppfatning. Utviklinga skjer så raskt at mange føler de blir overrumpla og må lære på nytt. Denne sinnsstemninga er forståelig, og vi hilser dette verdige ønsket om å lære på nytt velkommen.

Fortroppen til det kinesiske proletariatet lærte seg marxismen-leninismen etter Oktoberrevolusjonen og stifta Kinas kommunistiske parti. Det gikk straks inn i den politiske kampen, og først nå, etter å ha gått en kronglete veg i tjueåtte år, har det vunnet den grunnleggende seieren. På grunnlag av tjueåtte års erfaring har vi kommet fram til om lag det samme som Sun Yat-sen kom fram til i testamentet sitt på grunnlag av sine “førti års erfaring”. Det vil si at vi er djupt overbevist om at “vi må reise folkemassene og forene oss med de nasjonene i verden som behandler oss som likemenn” for å seire. Sun Yat-sen hadde en annen verdensanskuelse enn oss og tok utgangspunkt i et annet klassestandpunkt for å undersøke og løse problemer. Likevel kom han på 1920-tallet fram til omtrent det samme som oss i spørsmålet om hvordan en skulle kjempe mot imperialismen.

Det har nå gått tjuefire år sia Sun Yat-sen døde. Den kinesiske revolusjonen under ledelse av Kinas kommunistiske parti har gjort veldige framsteg både i teori og praksis, og har endra Kinas utseende fra grunnen av. Til nå har det kinesiske folket høsta disse to prinsipielle og grunnleggende erfaringene:

1. I vårt eget land må vi reise folkemassene. Det betyr å forene arbeiderklassen, bøndene, småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet, danne en enhetsfront under ledelse av arbeiderklassen, og med utgangspunkt i den opprette en stat som er et folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen, og som bygger på forbundet mellom arbeiderne og bøndene.

2. Utenrikspolitisk må vi forene oss med de nasjonene i verden som behandler oss som likemenn og med folka i alle land. Det betyr å gå i forbund med Sovjetunionen, med folkedemokratiene og med proletariatet og de breie folkemassene i alle andre land og danne en internasjonal enhetsfront.

“Dere heller til ei side.” Nettopp. Sun Yat-sens førti års erfaring og kommunistpartiets tjueåtte års erfaring har lært oss å helle til ei side, og vi er fast overbeviste om at vi må helle til ei side for å seire og konsolidere seieren. De erfaringene vi har samla i disse førti og tjueåtte åra, viser at alle kinesere uten unntak enten må helle til imperialismens side eller til sosialismens side. Det nytter ikke å sitte på gjerdet, og det fins ikke noen tredje veg heller. Vi bekjemper den reaksjonære Chiang Kai-shek-klikken som heller til imperialismens side, og vi bekjemper også illusjonene om en tredje veg.

“Dere er altfor provoserende.” Vi snakker om hvordan vi skal behandle de reaksjonære i Kina og i utlandet, imperialistene og løpeguttene deres, og ingen andre. Når det gjelder slike reaksjonære, oppstår ikke spørsmålet om å provosere dem eller ikke. Uansett om de blir provosert eller ikke, vil de alltid være de samme, fordi de er reaksjonære. Vi kan bare isolere, beseire eller ta makta fra de reaksjonære hvis vi trekker ei klar linje mellom dem og de revolusjonære, avslører intrigene og sammensvergelsene til de reaksjonære, gjør folk i de revolusjonære rekkene årvåkne og oppmerksomme, styrker kampviljen vår og knuser hovmodet til fienden. Vi må ikke vise den minste frykt overfor villdyr. Vi må lære av Wu Sung (9) på Chingyang-høyden. Wu Sung mente at tigeren på Chingyang-høyden var en menneskeeter uansett om den blei provosert eller ikke. Enten måtte en drepe tigeren eller så blei en spist av den – ett av to.

“Vi vil drive handel.” Helt riktig, handel kommer det til å bli. Vi er ikke mot noen bortsett fra de reaksjonære i Kina og utlandet som hindrer oss i å drive handel. Alle skal vite at det ikke er noen andre enn imperialistene og løpeguttene deres, den reaksjonære Chiang Kai-shek-klikken, som hindrer oss i å drive handel. De hindrer oss også i å opprette diplomatisk samband med andre land. Når vi har samla alle kreftene i Kina og internasjonalt og slått de reaksjonære i Kina og utlandet, blir vi i stand til å drive handel og opprette diplomatisk samband med alle land på grunnlag av likeverd, gjensidig fordel og gjensidig respekt for territorial integritet og suverenitet.

“Det er mulig å seire sjøl uten internasjonal hjelp.” Dette er ei feilaktig oppfatning. I imperialismens epoke kan ikke en ekte folkerevolusjon seire i noe land uten ulike former for hjelp fra de internasjonale revolusjonære kreftene. Og sjøl om en seira, kunne en ikke konsolidere denne seieren. Dette var tilfelle med seieren og konsolideringa av den store Oktoberrevolusjonen, slik Lenin og Stalin har fortalt oss for lenge sia. Det var også tilfelle da de tre imperialistmaktene blei knust i den andre verdenskrigen og folkedemokratiene blei oppretta. Det gjelder også for folkets Kina i dag og i framtida. Bare tenk etter! Hvis Sovjetunionen ikke hadde vært til, hvis det ikke hadde blitt noen seier i den anti-fascistiske andre verdenskrigen, hvis den japanske imperialismen ikke hadde blitt slått, hvis folkedemokratiene ikke hadde blitt oppretta, hvis de undertrykte nasjonene i Østen ikke reiste seg til kamp og hvis folkemassene ikke kjempa mot de reaksjonære herskerne sine i De forente stater, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan og andre kapitalistiske land – hvis det ikke hadde vært for alt dette til sammen, ville trykket på oss fra de internasjonale reaksjonære kreftene sikkert vært mange ganger større enn det er nå. Kunne vi ha seira under slike omstendigheter? Opplagt ikke. Og sjøl om vi hadde seira, kunne vi ikke ha konsolidert seieren. Det kinesiske folket har mer enn nok erfaring når det gjelder dette. Denne erfaringa blei gjenspeilt for lenge sia i erklæringa fra Sun Yat-sen på dødsleiet om at det var nødvendig å gå sammen med de internasjonale revolusjonære kreftene.

“Vi trenger hjelp fra regjeringene i Storbritannia og De forente stater.” Dette er også ei blåøyd oppfatning i disse tider. Ville de som hersker i Storbritannia og De forente stater i dag, og som er imperialister, hjelpe en folkestat? Hvorfor driver disse landa handel med oss og hvilke grunner skulle de eventuelt ha til å låne oss penger på grunnlag av gjensidig fordel i framtida? Grunnene ville være at kapitalistene deres vil tjene penger og bankierene deres skaffe seg renteinntekter for å komme ut av den krisa de er i – det er ikke spørsmål om å hjelpe det kinesiske folket. Kommunistpartiene og de progressive gruppene i disse landa presser på for å få regjeringene sine til å opprette handelssamkvem og til og med diplomatisk samband med oss. Dette er god vilje, dette er hjelp. Vi kan ikke nevne dette i samme åndedrag som vi snakker om oppførselen til borgerskapet i de samme landa. I hele sitt liv oppfordra Sun Yat-sen de kapitalistiske landa om hjelp utallige ganger. Han fikk ikke noe annet enn ubarmhjertige avslag. Bare en gang i sitt liv fikk Sun Yat-sen utenlandsk hjelp, og det var sovjetisk hjelp. Leserne kan se etter i testamentet hans. Han råda oss innstendig til ikke å søke hjelp hos de imperialistiske landa, men “forene oss med de nasjonene i verden som behandler oss som likemenn”. Dr. Sun hadde erfaring. Han hadde lidd og han hadde blitt ført bak lyset. Vi må huske hva han sa og ikke la oss lure igjen. Internasjonalt tilhører vi den anti-imperialistiske fronten med Sovjetunionen i spissen, og derfor kan vi bare vende oss til den for å få ekte og vennskapelig hjelp, ikke til den imperialistiske fronten.

“Dere er diktatoriske.” Mine kjære herrer, dere har rett. Det er nettopp det vi er. Alle de erfaringene som det kinesiske folket har samla i flere tiår, lærer oss at vi må gjennomføre folkets demokratiske diktatur, det vil si ta fra de reaksjonære retten til å si hva de mener, og bare la folket ha denne retten.

Hvem er folket? I det stadiet Kina er på nå, er det arbeiderklassen, bøndene, småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet. Disse klassene blir leda av arbeiderklassen og kommunistpartiet, og går sammen for å opprette sin egen stat og velge si egen regjering. De gjennomfører diktaturet sitt over løpeguttene for imperialismen – godseierklassen og byråkratborgerskapet – og over representantene for disse klassene – de reaksjonære i Kuomintang og deres medskyldige. De undertrykker dem, lar dem bare få lov til å oppføre seg ordentlig og tåler ikke at de går mot folkemakta i ord eller handling. Hvis de gjør det, blir de øyeblikkelig stansa og straffa. Innafor folkets rekker hersker det demokrati. Folket har ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, og så videre. Bare folket har stemmerett, ikke de reaksjonære. Til sammen danner disse to sidene, demokrati for folket og diktatur over de reaksjonære, folkets demokratiske diktatur.

Hvorfor må vi gjøre det på denne måten? Alle kjenner grunnen til det ganske godt. Hvis vi ikke gjør det, vil revolusjonen mislykkes, folket vil lide og staten vil gå til grunne.

“Ønsker dere ikke å avskaffe statsmakta?” Jo, det gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor? Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt. Oppgava vår nå er å styrke statsapparatet til folket – i hovedsak folkehæren, folkepolitiet og folkedomstolene – for å konsolidere forsvaret av landet og verne interessene til folket. På det vilkåret kan Kina, under ledelse av arbeiderklassen og kommunistpartiet, utvikle seg med sikre steg fra et jordbruksland til et industriland og fra et nydemokratisk til et sosialistisk og kommunistisk samfunn, avskaffe klassene og gjøre Den store harmonien til virkelighet. Statsapparatet, deriblant hæren, politiet og domstolene, er det redskapet en klasse bruker for å undertrykke en annen. Det er et redskap for å undertrykke antagonistiske klasser. Det er vold og ikke “velvilje”.

“Dere er ikke velgjørere.” Stemmer. Vi fører avgjort ikke en velgjørerpolitikk overfor de reaksjonære og den reaksjonære virksomheten til de reaksjonære klassene. Det er bare innafor folkets rekker vi fører en velgjørerpolitikk, ikke utafor dem og overfor de reaksjonære eller den reaksjonære virksomheten til de reaksjonære klassene.

Folkets stat beskytter folket. Det er bare når folket har en slik stat at det kan oppdra og omskolere seg sjøl ved hjelp av demokratiske metoder i landsmålestokk, der alle er med, og riste av seg innflytelsen fra de reaksjonære hjemme og i utlandet (denne innflytelsen er fortsatt svært sterk, den kommer til å overleve i lang tid og kan ikke bli utrydda raskt), kvitte seg med dårlige vaner og ideer som de har skaffa seg i det gamle samfunnet, ikke la seg lede på villspor av de reaksjonære og fortsette å rykke fram – mot et sosialistisk og kommunistisk samfunn.

Her bruker vi en demokratisk metode, metoden med overtalelse, og ikke tvang. Hvis noen fra folkets rekker bryter loven, må han også bli straffa, satt i fengsel eller til og med bli dømt til døden. Men dette dreier seg om noen få enkelttilfeller, og skiller seg prinsipielt fra det diktaturet som blir utøvd over de reaksjonære som klasse.

Så lenge medlemmene av de reaksjonære klassene og reaksjonære enkeltpersoner ikke gjør opprør, driver sabotasje eller lager bråk etter at den politiske makta deres er knust, kommer de til å få jord og arbeid, og få lov til å leve og omskolere seg til nye mennesker gjennom arbeid. Hvis de ikke er villige til å arbeide, kommer folkets stat til å tvinge dem til det. Det må bli og kommer til å bli drevet propaganda- og fostringsarbeid blant dem også, og det kommer til å skje med like stor omsorg og like grundig som blant de offiserene vi tok til fange før i tida. Hvis en vil, kan en gjerne kalle dette også for en “velgjørerpolitikk”. Men den er en tvang vi bruker mot medlemmene av fiendtlige klasser, og kan ikke nevnes på lik linje med det sjølskoleringsarbeidet vi utfører innafor rekkene til det revolusjonære folket.

Det er bare staten til folkets demokratiske diktatur under ledelse av kommunistpartiet som kan gjennomføre slik omskolering av medlemmer av de reaksjonære klassene. Når dette arbeidet er fullført, kommer de viktigste utbytterklassene i Kina, godseierklassen og byråkratborgerskapet (monopolkapitalistklassen), til å være utrydda for godt. Så har vi det nasjonale borgerskapet. Allerede på dette stadiet er det mulig å gjøre en god del passende fostringsarbeid blant mange fra denne klassen. Når tida er inne til å gjennomføre sosialismen, det vil si nasjonalisere private foretak, skal vi utvikle arbeidet for å fostre og omskolere dem et steg videre. Folket har et mektig statsapparat i sine hender – det er ingen grunn til å være redd for opprør fra det nasjonale borgerskapet.

Det alvorlige problemet er fostringa av bøndene. Bondeøkonomien er spredt, og etter erfaringene i Sovjetunionen å dømme, kommer sosialiseringa av jordbruket til å kreve lang tid og iherdig arbeid. Hvis vi ikke sosialiserer jordbruket, kan vi ikke skape noen fullstendig, konsolidert sosialisme. Vi må samordne tiltaka for å sosialisere jordbruket med arbeidet for å utvikle en mektig industri som har statsforetak som ryggrad. (10) Staten til folkets demokratiske diktatur må løse industrialiseringsproblemene systematisk. Jeg skal ikke drøfte økonomiske problemer grundig i denne artikkelen, og kommer derfor ikke nærmere inn på dette.

I 1924 blei det vedtatt et berømt opprop på den første nasjonale kongressen til Kuomintang, som blei leda av Sun Yat-sen sjøl, og der kommunistpartiet deltok. Oppropet slo fast:

Borgerskapet har vanligvis skaffa seg monopol på det såkalte demokratiske systemet i moderne stater, og det er rett og slett blitt et redskap for å undertrykke vanlige folk. Derimot betyr Kuomintangs prinsipp om demokrati at det demokratiske systemet er noe alle vanlige folk har del i, og ikke privateiendommen til de få.

Bortsett fra spørsmålet om hvem som leder hvem, samsvarer dette prinsippet om demokrati som allment politisk program med det vi kaller folkedemokrati eller nydemokrati. Et statssystem som bare vanlige folk har del i, som ikke får være privateiendommen til borgerskapet, og som dessuten blir leda av arbeiderklassen, er statssystemet med folkets demokratiske diktatur.

Chiang Kai-shek sveik Sun Yat-sen og brukte diktaturet til byråkratborgerskapet og godseierklassen som et redskap for å undertrykke vanlige folk i Kina. Dette kontrarevolusjonære diktaturet varte i tjueto år, og først nå er det blitt styrta av vanlige folk i Kina under vår ledelse.

De samme utenlandske reaksjonære som anklager oss for å utøve “diktatur” eller et “totalitært styre”, utøver sjøl diktatur. De utøver diktaturet eller det totalitære styret til en klasse, borgerskapet, over proletariatet og resten av folket. Det er nettopp dem Sun Yat-sen snakka om som borgerskapet i moderne stater som undertrykker vanlige folk. Og det er av disse reaksjonære kjeltringene Chiang Kai-shek har lært å utøve sitt kontrarevolusjonære diktatur.

Chu Hsi var en filosof fra dynastiet. Han skreiv mange bøker. Mye av det han sa, er glemt nå, men en ting blir huska ennå: “Behandle menneskene slik de behandler deg.” (11) Det er akkurat det vi gjør. Vi behandler imperialistene og løpeguttene deres, den reaksjonære Chiang Kai-shek-klikken, slik de behandler oss. Det er alt!

Revolusjonært diktatur og kontrarevolusjonært diktatur er ifølge sitt innhold motsetninger, men det revolusjonære diktaturet har lært av det kontrarevolusjonære. Denne lærdommen er svært viktig. Hvis det revolusjonære folket ikke mestrer denne metoden med å styre over de kontrarevolusjonære klassene, klarer det ikke å holde på statsmakta, reaksjonen hjemme og i utlandet kommer til å knuse denne makta og opprette sitt eget styre i Kina på nytt, og det revolusjonære folket vil oppleve en katastrofe.

Folkets demokratiske diktatur bygger på forbundet mellom arbeiderklassen, bøndene og småborgerskapet i byene, i hovedsak på forbundet mellom arbeiderne og bøndene. Årsaka til det er at disse to klassene utgjør 80 til 90 prosent av befolkninga i Kina. Disse to klassene er hovedkrafta i kampen for å knuse imperialismen og de reaksjonære i Kuomintang. Overgangen fra nydemokrati til sosialisme avhenger først og fremst av forbundet mellom dem.

Folkets demokratiske diktatur trenger arbeiderklassens ledelse. For arbeiderklassen er den mest framsynte, mest usjølviske og grundigste revolusjonære klassen. Hele historia til revolusjonen beviser at revolusjonen mislykkes hvis den ikke blir leda av arbeiderklassen og at revolusjonen seirer når arbeiderklassen leder den. I imperialismens epoke kan ikke noen ekte revolusjon i noe land seire hvis den blir leda av andre klasser. Dette går klart fram av den kjensgjerninga at de mange revolusjonene som småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet i Kina har leda, har slått feil alle som en.

På dette stadiet er det nasjonale borgerskapet svært viktig. Vi står fortsatt ansikt til ansikt med imperialismen, som er en svært grusom fiende. Den moderne industrien står fortsatt for en svært liten del av nasjonaløkonomien i Kina. Vi mangler pålitelig statistikk, men på grunnlag av en del materiale kan vi rekne ut at verdien av produksjonen i den moderne industrien bare utgjorde 10 prosent av den samla produksjonsverdien i nasjonaløkonomien før motstandskrigen mot Japan. For å slå tilbake imperialistisk undertrykking og få den tilbakeliggende økonomien opp på et høyere nivå, må Kina utnytte alle de faktorene i kapitalismen i byene og på landsbygda som gagner og ikke skader nasjonaløkonomien og folkets utkomme, og vi må gå sammen med det nasjonale borgerskapet til felles kamp. Nå er linja vår å regulere kapitalismen, ikke ødelegge den. Men det nasjonale borgerskapet kan ikke lede revolusjonen og skal heller ikke spille hovedrolla i statsmakta. Grunnen til at det nasjonale borgerskapet ikke kan lede revolusjonen og ikke skal spille hovedrolla i statsmakta, er svakhetene til denne klassen, som er bestemt av den samfunnsmessige og økonomiske stillinga den har. Den mangler framsyn og er ikke modig nok, og mange av medlemmene er redde for massene.

Sun Yat-sen gikk inn for å “reise folkemassene” eller “gi hjelp til bøndene og arbeiderne”. Men hvem skal “reise” dem eller “gi hjelp” til dem? Sun Yat-sen tenkte på småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. I virkeligheten er det umulig. Hvorfor endte førti år med revolusjon under Sun Yat-sen med nederlag? Fordi småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet ikke kan lede noen ekte revolusjon til seier i imperialismens epoke.

De tjueåtte åra våre har vært helt annerledes. Vi har skaffa oss mange verdifulle erfaringer. Et disiplinert parti væpna med den marxist-leninistiske teorien, som bruker metoden med sjølkritikk og som er knytta sammen med folkemassene; en hær under ledelse av et slikt parti; en enhetsfront mellom alle revolusjonære klasser og alle revolusjonære grupper under ledelse av et slikt parti – det er de tre viktigste våpna vi har brukt for å slå fienden. Disse tre våpna skiller oss fra forgjengerne våre. Vi har vunnet en grunnleggende seier ved å støtte oss på dem. Vi har lagt bak oss en kronglete veg. Vi har kjempa mot opportunistiske avvik i partiet vårt, både høyre- og “venstre”-avvik. Hver gang vi har gjort alvorlige feil på de tre områdene, har revolusjonen hatt tilbakeslag. Vi har lært av feil og tilbakeslag, og er blitt klokere og flinkere til å arbeide. Det er vanskelig for alle politiske partier og enkeltmennesker å unngå å gjøre feil, men vi må gjøre så få feil som mulig. Straks vi har gjort en feil, må vi rette på den, og jo raskere og grundigere vi gjør det, jo bedre.

Vi kan sammenfatte erfaringene våre i ett punkt: Folkets demokratiske diktatur som blir leda av arbeiderklassen (gjennom kommunistpartiet) og bygger på forbundet mellom arbeidere og bønder. Dette diktaturet må forene seg med de internasjonale revolusjonære kreftene. Dette er formelen vår, den viktigste erfaringa, hovedprogrammet.

De tjueåtte åra partiet vårt har vært til, er en lang periode. I løpet av denne tida har vi bare oppnådd en ting – vi har vunnet grunnleggende seier i den revolusjonære krigen. Det er verdt å feire, fordi det er folkets seier, og fordi det er en seier i et stort land som Kina. Men vi har fortsatt mye å gjøre. Hvis vi bruker ei reise som bilde, er det arbeidet vi har utført, bare det første steget i en lang marsj på ti tusen li. Det fins fortsatt rester av fienden som vi må utslette. Den veldige oppgava med økonomisk oppbygging ligger foran oss. Snart må vi legge til side noe av det vi er fortrulige med og blir nødt til å gjøre ting som er nye for oss. Det betyr vansker. Imperialistene rekner med at vi ikke klarer å få orden på økonomien vår. De står og ser på, og venter på at vi skal mislykkes.

Vi må overvinne vanskene, vi må lære det vi ikke veit. Vi må lære oss å drive økonomisk arbeid av alle som veit hvordan det skal gjøres, uansett hvem de er. Vi må sette dem høyt som lærere, og lære respektfullt og samvittighetsfullt av dem. Når det er noe vi ikke veit, må vi ikke late som vi veit det. Vi må ikke bli byråkratiske. Hvis vi trenger djupt inn i et emne i flere måneder, ett eller to år, tre eller fem år, kommer vi til å mestre det til slutt. I begynnelsen var heller ikke en del av de sovjetiske kommunistene særlig flinke med økonomien, og imperialistene venta også på at de skulle mislykkes. Men Sovjetunionens kommunistiske parti seira, og under Lenins og Stalins ledelse lærte det seg ikke bare hvordan det skulle gjøre revolusjon, men også hvordan det skulle gjennomføre oppbygginga. Dette partiet har bygd en stor og strålende sosialistisk stat. Sovjetunionens kommunistiske parti er den beste læreren vår, og vi må lære av det. Situasjonen er gunstig for oss både hjemme og i utlandet. Vi kan stole fullt ut på våpenet folkets demokratiske diktatur, samle folket i hele landet unntatt de reaksjonære, og gå framover mot målet vårt med sikre steg.

Noter

1. Også kjent som Den store harmoniens verden. Det sikter til et samfunn som bygger på felleseie, og der det ikke fins klasseutbytting og undertrykking – et edelt ideal som det kinesiske folket lenge har satt høyt. Her betyr Den store harmoniens rike det kommunistiske samfunnet.

2. Se Lenin: “Venstre”-kommunismen – en barnesjukdom (1920), Utvalgte verker bind 11, Forlaget Oktober 1976, s. 104. Lenin sa: "I nesten et halvt hundreår – om lag fra førti- til nittiåra i forrige århundre – søkte framskredne tenkere i Russland ivrig etter en riktig revolusjonær teori under undertrykkinga fra et utrulig brutalt og reaksjonært tsarvelde. Med forbausende flid og omhu fulgte de hvert eneste “siste ord” på dette området i Europa og Amerika. Russland tilegna seg formelig marxismen, den eneste riktige revolusjonære teorien, gjennom kvaler, gjennom et halvt hundreår med uhørte lidelser og offer, enestående revolusjonært heltemot, utrulig energi, sjøloppofrende søking, studier, prøving i praksis, skuffelser, bekreftelse og sammenlikning med erfaringer fra Europa."

3. Da Storbritannia møtte motstand fra det kinesiske folket mot opiumshandelen, sendte landet i 1840-42 styrker for å gjøre invasjon i Kwangtung og andre kystområder i Kina under påskudd av å beskytte handelen. Styrkene i Kwangtung under ledelse av Lin Tse-hsu førte en motstandskrig.

4. Hung Hsiu-chuan (1814-64) var født i Kwangtung. Han leda en revolusjonær bondekrig i midten av det 19. hundreåret. I 1851 leda han en masseoppstand i Kwangsi og utropte det himmelske Taiping-kongedømmet, som holdt mange provinser og kjempa mot Ching-dynastiet i fjorten år. I 1864 lei denne revolusjonære krigen nederlag, og Hung Hsiu-chuan tok sitt eget liv med gift.

5. Kang Yu-wei ( 1858-1927) var fra Nanhai fylke i Kwangtung-provinsen. Etter at Kina hadde lidd nederlag for den japanske imperialismen i 1894, gikk han i 1895 til keiser Kuang Hsu i spissen for 1.300 kandidater til tredje grad i de keiserlige eksamenene i Peking. Han la fram et “bønnskrift på ti tusen ord” og ba om “konstitusjonelle reformer og modernisering”, og om at det eneveldige monarkiet måtte bli omdanna til et konstitusjonelt monarki. I 1898 prøvde keiseren å innføre reformer og ga Kang Yu-wei, Tan Sze-tung. Liang Chi-chao og andre nøkkelstillinger i regjeringa. Seinere tok enkekeiserinne Tzu Hsi, som representerte stribukkene, makta igjen, og reformbevegelsen lei nederlag. Kang Yu-wei og Liang Chi-chao flykta til utlandet og danna et parti for å forsvare keiseren. Det blei en reaksjonær politisk fraksjon som sto i motsetning til de borgerlige og småborgerlige revolusjonære som Sun Yat-sen representerte. Blant verkene til Kang er Forfalskninger i de klassiske konfuscianske skriftene, Konfutse som reformator, og Ta Tung Shu eller Boka om Den store harmonien.

6. Yen Fu (1853-1921) fra Foochow i Fukien-provinsen studerte ved en marinehøgskole i Storbritannia. Etter krigen mellom Japan og Kina i 1894 gikk han inn for konstitusjonelt monarki og reformer for å modernisere Kina. Oversettelsene hans av T. H. Huxleys Evolution and Ethics, Adam Smiths The Wealth of Nations. J. S. Mills System of Logic, Montesquieus L’Esprit des Lois og andre verker blei brukt til å spre europeisk borgerlig tenkning i Kina.

7. Et eksamenssystem som blei brukt under de eneveldige dynastiene i Kina. Det var en metode den føydale herskerklassen brukte for å velge ut personell til å styre folket og for å knytte til seg intellektuelle. Systemet stamma fra det 7. hundreåret og sto ved lag helt til begynnelsen av det 20. hundreåret.

8. Revolusjonen i 1911 styrta det eneveldige regimet til Ching-dynastiet. 10. oktober det året satte en del av den nye armeen til Ching-dynastiet i gang et opprør i Wuchang i Hupeh-provinsen etter oppfordring fra borgerlige og småborgerlige revolusjonære selskaper. Det blei fulgt av opprør i andre provinser, og snart smuldra styret til Ching- dynastiet opp. Den provisoriske regjeringa for Republikken Kina blei danna i Nanking 1. januar 1912, og Sun Yat-sen blei valgt til midlertidig president. Revolusjonen seira takket være forbundet mellom borgerskapet og bøndene, arbeiderne og småborgerskapet i byene. Men den gruppa som leda revolusjonen, var innstilt på forsoning. Den ga ikke bøndene virkelige fordeler, og ga etter for press fra imperialistene og de føydale kreftene. Derfor kom statsmakta i hendene på en av krigsherrene i nord, Yuan Shih-kai, og revolusjonen endte med nederlag.

9. En helt i romanen Shui Hu Chuan (Ved vannkanten) som drepte en tiger med bare hendene på Chingyang-høyden. Dette er en av de mest populære episodene i denne berømte romanen.

10. Når det gjelder forholdet mellom sosialisering av jordbruket og industrialisering av landet, se Mao Tsetung “Om den kooperative omforminga av jordbruket”, Verker i utvalg bind 5, Forlaget Oktober 1977, del 6 og 7. Dette er en rapport kamerat Mao Tse-tung la fram den 31. juli 1955 på konferansen for sekretærer i partikomiteene for provinser, byprovinser og autonome områder i det kinesiske kommunistpartiet. I denne rapporten tok kamerat Mao Tsetung utgangspunkt i erfaringene fra Sovjetunionen og praksisen i vårt eget land. og utvikla tesen om at sosialiseringa av jordbruket må skje i takt med den sosialistiske industrialiseringa.

11. Sitatet er fra Chu Hsis kommentar til Den konfuscianske læra om middelvegen, kapittel 13.

Artikkelen er fra 30. juni 1949.