Her følger en innledning om marxistisk filosofi!

  • Filosofi
  • Materialisme
  • Dialektikk
  • Historisk materialisme og klassekamp
  • Klassekamp

    Filosofi

    Det finnes mange vitenskaper som tar for seg biter av verden. Biologi, matematikk, kjemi, fysikk, økonomi, politikk, sosiologi og så videre. Biologer, kjemikere og andre som spesialiserer seg i disse feltene, forsøker å finne lovene for disse. En økonom forsøker å finne ut hvordan økonomi fungerer, hvordan den må organiseres for å være sunn og hvilke lover som gjelder innenfor økonomien. Et eksempel på det er at du ikke kan ha større utgifter enn inntekter. Filosofi er et fagfelt som berører alle deler av verden. Filosofien begrenser seg ikke, for en filosof forsøker å finne de allmenngyldige lovene – lovene som gjelder både for biologien, fysikken, politikken og økonomien. Marxismens filosofi er ikke noe unntak fra dette.

    Materialisme

    Fredrich Engels, Karl Marx nærmeste samarbeidspartner, skreiv dette om filosofi i 1845: ”Det store grunnleggende spørsmål i all filosofi, og særlig i den nyere, er spørsmålet om forholdet mellom tenkning og tilvære, mellom ånd og natur. Hva er det opprinnelige: ånden eller naturen? Alt etter som svaret på dette spørsmålet gikk i den ene eller den andre retning, delte filosofien seg i to leirer. De som hevdet åndens opprinnelighet like overfor naturen, som altså til sjuende og sist var av den oppfatning at verden var blitt skapt dannet idealismens leir. De andre, som anser naturen som det opprinnelige, hører til de forskjellige skoler av materialismen."

    Altså, det finnes grovt sett to typer filosofi, den idealistiske og den materialistiske. Marxismen tilhører den materialistiske retningen i filosofien. Marxismen ser materien som det opprinnelige. Eksempler på idealistisk filosofi er Platons idélære og kristendommens skapelsesberetning.

    Materialismen hevder at virkeligheten er virkelig, og eksisterer objektivt og uavhengig av hva menneskene subjektivt måtte tro og mene om den. Materien, som menneskene erfarer gjennom sine sanser og utforsker gjennom vitenskapelige undersøkelser, er ifølge materialismen det eneste som eksisterer. «Den materialistiske verdensanskuelse», sier Engels, «innebærer ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen som helst fremmed tilsetning»

    Det er materien, håndfaste fysiske fenomen, som er opphavet til ideer og tanker. Hjernen er håndfast og tankeprosessen er et resultat av materie i bevegelse. Elektriske impulser og synapser som rører seg.

    Materialismen avviser dermed at det kan eksistere noe «overnaturlig», og hevder at ethvert fenomen grunnleggende sett lar seg forklare vitenskapelig. Dette betyr ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Det er mange ting menneskene ikke kan forstå eller forklare i dag. Derimot vil en materialist hevde at det er fånyttes å skille et område som for eksempel bevissthet fra materien. Ingenting kan erklæres som uforklarlig, «overnaturlig» eller løsrevet fra den materielle virkeligheten rundt det. Alle ting og alle fenomener består grunnleggende sett av materie i bevegelse styrt av fysiske lover. Vår egen bevissthet og tenkning er et produkt av et stofflig, legemlig organ, hjernen. Ånd er dermed bare det høyeste produktet av materien.

    SPØRSMÅL: Har mennesket en evig og uforanderlig natur?

    Materie og praksis

    Materien er det primære, og ånd, tanker og idéer er det sekundære. Menneskenes oppfatning av verden rundt oss er en subjektiv avspeiling av den objektive virkeligheten, og ikke omvendt. Mens kristendommen hevder at idéen går framfor materien, at Gud skapte verden i sitt bilde, hevder Karl Marx at «det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet»

    Mao Zedong skriver i artikkelen Om praksis: ”Marxistene ser framfor alt menneskenes virksomhet i produksjonen som den mest grunnleggende praktiske virksomheten, den som er avgjørende for all annen virksomhet. Menneskenes kunnskaper er først og fremst avhengige av at de er virksomme i den materielle produksjonen. Gjennom denne virksomheten begynner de litt etter litt å forstå naturen slik den ter seg, de egenskapene naturen har og de lovene som styrer den, og forholda mellom seg sjøl og naturen. Gjennom virksomheten i produksjonen begynner menneskene også litt etter litt å forstå, i større eller mindre grad, visse forhold som fins mellom menneskene. De kan ikke skaffe seg noen av disse kunnskapene på annen måte enn ved virksomhet i produksjonen. I et klasseløst samfunn gjør alle mennesker, som samfunnsmedlemmer, en felles innsats sammen med de andre samfunnsmedlemmene. De går inn i bestemte produksjonsforhold sammen, og er med i produksjonen for å dekke menneskenes materielle behov. I alle klassesamfunn går medlemmene av de forskjellige samfunnsklassene også inn i bestemte produksjonsforhold på forskjellige måter og er med i produksjonen for å dekke materielle behov. Dette er den viktigste kilden som menneskelig kunnskap utvikler seg fra.”

    Marxismen og religion

    Betyr materialismen vår at kommunister må være mot religiøse? Marxismens svar på de ”evige spørsmålene” om hvor vi kommer fra og hvordan jorda, menneskene og samfunnene oppsto, står i motsetning til Bibelens skapelsesberetning. Den står også i motstrid til en tro på Tanken som det opprinnelige eller en forståelse av verden som ferdig formet og uforanderlig. Men religionene oppstår i et samfunn. Hvilket samfunn de oppstår i, vil forme dem og avgjøre hvilken funksjon de får. Det avgjørende for kommunistenes forhold til religiøse må være hvilke standpunkt de tar i de politiske kampene.

    I Sør-Amerika har katolske prester trossen kirken og forkynt en frigjøringsteologi. En teologi som legitimerer kamp mot fattigdom og undertrykking. I Midtøsten er islamistiske bevegelser og organisasjoner ledende i kampen mot Israel og USA-imperialismen. I Norge er kristendommen stort sett redusert til en individuell oppfatning. Å være ”personlig kristen” eller å tro at det finnes ånder eller ”mer mellom himmel og jord”, utgjør ikke en trussel mot kommunismen. I praksis behøver det ikke en gang å stå i motsetning til et materialistisk syn på verdens utvikling og historie.

    SPØRSMÅL: Hvordan bør kommunister forholde seg til religion?

    Dialektikk

    Den greske filosofen Heraklit (540-480 før kr. f.) sa at ingen kan tråkke ut i samme elva to ganger. Når du har vadet over én gang, vil vannet du krysset være skiftet ut med nytt vann. Alt flyter og alt forandrer seg. Dette er utgangspunktet for dialektikken.

    Materialisme er ingenting verdt hvis den ikke er dialektisk. Marx og Engels ble tidlig påvirket av dialektikken til den tyske filosofen Hegel. Hegel var idealist, men Marx og Engels brakte dialektikken over i den materialistiske oppfatningen av natur og historie. Dialektikk er en lære om bevegelse. Sentralt i marxismen står loven om at all materie er i bevegelse, ja at materien ikke kan eksistere uten bevegelse og at bevegelse selvsagt ikke kan eksistere uten materie. Det er selve bevegelsen, sammenstøtene og motsetningene som gjør at noe kan oppstå og gå under.

    Dialektikken står i motstrid til metafysikken. Metafysikken bygger på at forandring skjer gjennom minsking og økning eller gjennom forflytning. Tingene blir sett på som isolert fra hverandre, og kan kun øke eller minske i kvantitet. Et eksempel på metafysisk tenkning er de som hevder at en kan finne kapitalistisk utbytting, kapitalistisk konkurranse, den individualistiske ideologien som hører til i det kapitalistiske samfunnet osv. i det gamle slavesamfunnet, eller til og med i de primitive klasseløse samfunnene, og at dette kommer til å finnes uendra til alle tider. De sier at årsakene til utviklinga av samfunnet fins i vilkår utafor samfunnet, som geografi og klima. Derfor kan de verken forklare at det fins utallige kvalitativt forskjellige ting eller at en kvalitet endrer seg til en annen. I Europa fans de metafysiske tenkemåtene som mekanisk materialisme i det 17. og 18. hundreåret og som vulgær evolusjonisme på slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. hundreåret.

    I sin artikkel Om motsigelsen skriver Mao Zedong: ” Den grunnleggende årsaka til at en ting utvikler seg, ligger i tingen sjøl og ikke utafor den. Den ligger i det at det fins motsigelser i tingen. Det fins indre motsigelser i hver eneste ting, og det er det som får den til å bevege og utvikle seg. Det at det fins motsigelser i tingen er den grunnleggende årsaka til at den utvikler seg, mens sambandet og den gjensidige påvirkninga med andre ting er underordna årsaker.”

    Mao fortsetter: ” Forandringer i samfunnet skyldes i hovedsak at de indre motsigelsene i samfunnet utvikler seg, det vil si motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholda, motsigelsen mellom klassene og motsigelsen mellom det gamle og det nye. Disse motsigelsene utvikler seg, og det er dette som driver samfunnet framover og gir støtet til at det gamle samfunnet blir erstatta av det nye.”

    Undersøkelsene av naturen, resultatene av naturvitenskapens oppdagelser, viser at alt har en begynnelse og en slutt. Ingenting er evig. Selv universet, jorden, menneskeheten og, ikke minst kapitalismen, vil alle en gang gå under og erstattes av noe nytt. Verden kan ikke oppfattes som et kompleks av ting, men av et kompleks av prosesser.

    Ifølge dialektikken skjer utviklingen gjennom sprang, katastrofer og revolusjoner, ikke i en rett linje men i spiraler, gjennom avbrytelser av den naturlige gangen og sammenstøt mellom ulike krefter og tendenser.

    SPØRSMÅL: Hvordan kan en ting endre seg til å bli sin egen motsetning?


    Historisk materialisme og klassekamp

    Basis, urkommunisme og slavesamfunn

    Marxismens analyse av menneskesamfunn deler dem i to bestanddeler som kalles basis og overbygning. Basis i et samfunn består av produktivkrefter og produksjonsforhold. Produktivkreftene er redskapene menneskene kan bruke for å skape produkter, det vil si verktøy, maskiner, teknologi og menneskets egen arbeidskraft og intelligens. Produksjonsforhold er hvordan produksjonen er organisert. Hvem eier produktivkreftene, hvordan eier de dem, hvordan arbeider man med dem og så videre. Forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, motsigelsen eller konflikten mellom disse, er det mest grunnleggende i menneskesamfunnets utvikling, ifølge marxismen.

    Basisen i de første menneskesamfunnene besto av primitive redskaper og begrensede kunnskaper som ble eid i fellesskap. Marx og Engels kalte disse for urkommunistiske fellesskap. De mente det var oppdagelsen av jordbruk og nye redskaper som la grunnlaget for at de første klassesamfunnene oppsto. Produktivkreftene var kunnskaper om fedrift og jordbruk, samt mer avanserte redskaper og våpen, som gjorde det mulig for menneskene å bli fastboende. Overskuddet fra jordbruket gjorde det mulig at en del ikke deltok i produksjonen men viet seg til å styre samfunnet, til å bli konger, krigere og prester. Privateiendom oppsto og kriger og konflikter gjorde det mulig å gjøre mennesker til privateiendom. De første klassesamfunnene, i Midtøsten og rundt middelhavet, ble slavesamfunn.

    Overbygning og føydalisme

    Overbygningen er kulturen, religionen og skikkene i samfunnet. Lover, regler og politiske organer er også deler av overbygningen. Marxismen sier at basis er det grunnleggende i samfunnet og forandringer i basis legger grunnlaget for forandringer i overbygningen. Samtidig pågår det en dialektisk vekselvirkning mellom basis og overbygning, hvor begge kan påvirke hverandre. Altså kan hendelser i overbygningen få konsekvenser for basis. En endring av lovene kan endre måten produksjonen er organisert på. Men overbygningen kan aldri tre ut over rammene som basisen setter. Det er utenkelig med et lovverk som favoriserer slavene i et samfunn som bygger på slaveri. Det er utenkelig med individualistisk ideologi i et primitivt stammesamfunn som er gjennomsyret av kollektivisme. Det er utenkelig politiske organer for klasseundertrykking, i et samfunn uten klasser.

    Etter at slavesamfunnene brøyt sammen, oppsto føydalismen, med nye typer klassesamfunn uten det direkte slaveriet. Det å eie jord ble mer sentralt enn å eie mennesker. I store deler av Europa var livegenskapet utbredt, et system som knyttet bonden til landeieren og gjorde det ulovlig å flytte uten føydalherrens godkjennelse. I Norge var det aldri noe livegenskap, men i praksis var nok ikke fattigbøndene stort mer frie her til lands. Overbygningen til føydalismen var i Europa knyttet til den svovelprekende kristendommen. Kirka var den viktigste produsenten av skikker og ideologi som tjente adelen og kongene. Trusler om evig pinsel i helvete og skjærsilden, skulle holde bøndene på sin plass og de ble fortalt at kongen var innsatt av selveste Gud.

    Kapitalismen oppstår

    Den materialistiske historieoppfatningen sier at på visse trinn i sin utvikling kommer produktivkreftene i motsetning til produksjonsforholdene. Produksjonsforholdene blir en tvangstrøye som hindrer produktivkreftene i å utvikle seg. De kapitalistiske bedriftene og måtene å organisere produksjonen på oppsto i et jordbrukssamfunn. I disse samfunnene bygde herskerklassenes makt på at de eide jord. Kongen, adelen og kirka var eiere eller administratorer av jordbruksland som andre arbeidet på. Jorda var grunnlaget for rikdom – og fattigdom. De dominerende produksjonsforholdene var således forholdet mellom jordeierne og bøndene. Produksjonsforholdene var tilrettelagt for denne typen føydal undertrykking.

    De formene for kapitalisme som oppsto, oppsto som undertrykte lommer i de føydale samfunnene. Det framvoksende borgerskapet var for småfisk å rekne i forhold til konger, lorder og biskoper. Jordeierne hindret langt på vei kapitalistene i å utvikle maskinene sine. De skattla kapitalistene hardt og kjempet for å opprettholde de føydale produksjonsforholdene og sine privilegier.

    I denne situasjonen ville kapitalismen være et framskritt, den representerte framtida. I løpet av 1700- og 1800-tallet gikk de Vesteuropeiske landene gjennom store politiske revolusjoner. Kapitalistene og deres alliansepartnere blant bøndene og de mer framskrittvennlige delene av den gamle overklassen styrtet adelen og tok makten for å etablere kapitalistiske produksjonsforhold. For å klare det måtte de bygge borgerlige, kapitalistiske, stater med lover som la til rette for kapitalen i stedet for å hindre den i å utvikle seg og ekspandere. Dette tok lang tid. De første forsøkene ble slått ned, men akkurat som de kommunistiske revolusjonene vil seire, seiret de borgerlige revolusjonene til slutt.

    Spørsmål 1: Hvordan setter basis grenser for overbygningen?

    Borgerskapet

    De moderne borgerlige samfunnene vokste ut av de føydale samfunnene, men de opphevet ikke klassemotsetningene. De har bare skapt nye former for klassesamfunn. Men kapitalismen har en tendens til å forenkle klassemotsetningene gjennom at den deler samfunnet mer og mer i to klasser med motstridende interesser; borgerskap og proletariat.

    Borgerskapet oppsto i byer som håndverkere og handelsmenn. De inngikk ikke direkte i hovedmotsigelsen mellom bønder og føydalister, og de var ikke knyttet til den føydale eiendommen til jord. Borgerskapet ble først viktige for utviklingen av samfunnet, da de utviklet produktivkrefter som revolusjonerte produksjonen. Først merkantilismen og så industrialiseringen var roten til at borgerskapet kunne bli den nye herskerklassen.

    De av borgerskapet som sikret seg kapitalistisk eiendom, og de fra adelen som var framsynte nok til å investere familiens ressurser i fabrikker, slo seg fram som kapitalister. Revolusjonering av jordbruket gjorde det mulig å flytte store deler av landarbeiderne over i industrien, til den kapitalistiske produksjonen. Industrikapitalistene ble ryggraden i de nye herskerklassene som vokste fram. Som gruppe skilte de seg fra andre gjennom at de investerte i produksjon og arbeidskraft, som ga dem mer tilbake enn de investerte. De tjener penger gjennom andres arbeid.

    I dag består borgerskapet av disse kapitalistene, men også av direktører i private og offentlige selskaper, av eierne av banker og finansinstitusjoner, av politikerne og lederne i de kapitalistiske statsapparatene og de store organisasjonene som også er en del av det borgerlige samfunnet. Disse utgjør en mangfoldig herskende klasse med felles langsiktige interesser og felles sosiale og kulturelle rammer.

    Småborgerskap og mellomlag

    Store deler av det gamle borgerskapet fikk ingen glede av industrialisering og kapitalisme. De forble håndverkere eller de ble presset over i den voksende arbeiderklassen. Marxismen kaller restene som verken ble en del av det nye borgerskapet eller av proletariatet for småborgerskap. Grupper, klasser og individer som verken lever i av å utbytte andre eller av å bli utbyttet, faller inn i denne kategorien. Leger, professorer, snekkeren med enmannsbedrift, den selveiende bonden, er i en friere stilling enn proletariatet, og blir ikke like hardt verken utbyttet eller undertrykket av borgerskapet.

    På verdensbasis er tendensen under kapitalismen at småborgerskapet stadig minker og oppløses i arbeiderklassen når arbeidet blir stadig mer industrielt og underlagt den kapitalistiske produksjonsmåten. De kjemper mot kapitalismens utvikling og for å bevare seg selv. Dermed er tendensen i disse gruppene ofte heller konservativ eller reaksjonær, framfor revolusjonær. Likevel har svært store deler av disse mellomlagene vært allierte med arbeiderklassen i revolusjoner på 1900-tallet og i en rekke kamper har de felles interesser med arbeiderklassen mot borgerskapet.

    Arbeiderklassen

    Proletariatet må selge arbeidskraften sin for å tjene til livets opphold. Proletariatet eller arbeiderklassen, oppsto med kapitalismen og ble til da store deler av bøndene ble jagd fra jorda og tvunget over i industrien. Opprinnelig besto kjernen i arbeiderklassen av industriproletariatet. Disse var pionerene både da klassen oppsto og når klassen begynte å bli bevisst på seg selv som klasse. De ble presset sammen i store kollektiver hvor klassemotsetningen til fabrikkeierne var tydelig og hvor fagforeninger og sosialistiske tanker raskt fikk godt fotfeste.

    Etter hvert som arbeiderklassen ble større, både i Europa og i Verden, har den blitt mer mangfoldig. Den omfatter fortsatt industriarbeiderne, som i dag er mer tallrike i Sør-Korea enn de var i hele Verden på Marx sin tid, men også transportarbeidere, arbeidere i bygg- og anleggsbransjen, helse- og omsorgsarbeidere i offentlig sektor og arbeiderne i tjenestesektoren, i butikker, hoteller og restauranter.

    Det er uenigheter mellom marxister om hvor stor andel av lærere og andre åndsarbeidere som kan regnes som deler av arbeiderklassen. Det er også uenigheter om i hvor stor grad imperialismen til de rike landene i Vesten gjør at deler av arbeiderklassen i Vest får sammenfallende interesser med kapitalistene.

    Spørsmål 2: Hvilke likheter og forskjeller kan vi se mellom klassene i dag og for 100 år siden?

    Klassekamp

    De fleste er kanskje enige om at folk i et samfunn har mange forskjellige interesser, mange formål som står i rak motsetning til hverandre og at historien er preget av kriser og kriger, av perioder med stagnasjon og hurtig framskritt, med både revolusjoner og tilbakeskritt. Marxismen gir en tråd som gjør det mulig å finne en lovmessighet i dette kaoset; nemlig teorien om klassekampen.

    I Det kommunistiske manifest skriver Marx og Engels: ”Hele samfunnets historie fram til nå (bortsett fra historien med de urkommunistiske felleskap) er historien om klassekamper. Fri mann og slave, baron og livegen, laugsborger og svenn – kort sagt, undertrykker og undertrykte, har stått i stadig motsetning til hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av samfunnet eller med de kjempende klassers undergang…”

    Klassene i et samfunn dannes på grunnlag av sine sammenfallende interesser og likhetstrekkene i sitt forhold til produksjonen. De er grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre og som blir fiendtlige fordi de ikke kan forenes under kapitalismen. Motsigelsen mellom kapitalist og arbeider kan aldri løses uten at de begge forsvinner. Så lenge det finnes kapitalister og arbeidere, vil det pågå en kamp mellom dem. En kamp om merverdien som arbeiderne produserer, men som kapitalistene raner til seg.

    Marxismen hevder at menneskesamfunnene først var urkommunistiske fellesskap. Stammer, klaner og småsamfunn hvor produksjonsmidlene og kunnskapen var felles eiendom. Ingen kunne snylte på andre, fordi knappheten i samfunnet gjorde at alle måtte arbeide for føden. Disse jeger- og sanker-samfunnene var klasseløse og således uten klassekamp. Det var nok konflikter og knappheten og ressursmangelen gjorde tilværelsen hard og dermed var det et framskritt for menneskesamfunnet at jordbruket og klassene oppsto.

    Men marxismen hevder videre at kapitalismen ikke lenger representerer noe framskritt. Den hevder at de kapitalistiske produksjonsforholdene har blitt en tvangstrøye for produktivkreftene og at de hindrer store framskritt som egentlig er mulige. Vi ser enorm sløsing med ressurser, vi ser fattigdom og nød som holder store deler av menneskeheten tilbake i kunstig tilbakeliggenhet, vi ser at teknologien ikke får utvikle seg fritt men begrenses av kapitalistiske monopolinteresser.

    Nøkkelen til å avskaffe kapitalismen ligger i klassekampen og i det å forene arbeiderklassen på tvers av sosiale og kulturelle skiller, samt å forene arbeiderklassen med alle som undertrykkes av kapitalismen, mot en felles fiende; det snyltende borgerskapet i Vesten.

    Spørsmål 3: Hvordan forsøker borgerskapet å skjule og begrense klassekampen?

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.