Karl Marx skriver om marxismens syklus i sitt hovedverk, Kapitalen. Teorien ble videreutviklet av Institutt for økonomi ved Sovjetunionens vitenskapsakademi som i 1954 utga en lærebok i politisk økonomi skrevet under ledelse av sentralkomiteen i kommunistpartiet. Her deles kapitalismens syklus opp i fir faser, hvorav krisa er den høyeste fasen. Videre sier teorien at en syklus varer mellom åtte til tolv år. Dette stemmer ikke bare med de historiske erfaringene frem til 1954, men også helt frem til i dag.

Her legger vi frem et kort resymé av teorien.

Innholdsliste

Marxismen om krisene

Karl Marx nevner kapitalismens kriser flere steder i sitt hovedverk, Kapitalen. Grunnlaget for krisa ligger i motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den kapitalistiske form for tilegnelse av produksjonsresultatene. Uttrykk for denne fundamentale motsigelsen i kapitalismen er motsetningen mellom den kolossale økningen av kapitalismens produksjonskapasitet som er beregnet på å oppnå et maksimum av kapitalistisk profitt mens hver enkelt kapitalist vil trykke lønna ned hos arbeiderne. Kjøpekraften svarer med andre ord ikke til etterspørsel, noe som fører til overproduksjonskrise. Under krisen bukker de svakeste bedriftene under – de sterke vil etterhvert investere i nytt og mer effektivt produksjonsutstyr for å styrke seg i konkurransen. Etterspørselen etter nytt produksjonsutstyr drar igang ny vekst, og nå har krisen destruert tilstrekkelig kapital til at det blir rom for vekst hos de gjenstående bedriftene.

Det finnes en lov under kapitalismen som Marx kalte «profittratens tendens til å minke». Dette er en tendens som ikke alltid er i virksomhet. Det finnes også motvirkende tendenser, men over tid er det den denne tendensen som slår inn. Konsekvensene av denne tendensen er at kapitalistene gradvis får mindre profitt for varene sine. Dette kompenseres ved at produksjonen samles i stadig færre og større bedrifter som kun kan opprettholde profitten ved å stadig øke produksjonsmassen tilsvarende.

Siden utbyttet ved investeringene i produksjon er så lav for kapitalistene vil det bli en tendens til å søke etter høyere profitt gjennom reine finansielle former ved å investere i spekulative objekter hvor en kan få risikopåslag eller finansielt lureri som Global securization er et eksempel på. Dette fører til dannelsen av økonomiske bobler hvor kjøp og salg holdes kunstig oppe på grunnlag av verdier som i realiteten ikke eksisterer. Når overproduksjonskrisen slår inn punkterer denne de økonomiske bobler slik at disse akkurat som de forsterker høykonjunkturen når de blåses opp også forsterker krisen når de eksploderer.

Når overproduksjonskrisen slår inn stopper en rekke bedrifter. Dette kommer som en sjokkeffekt: Når en bedrift går konkurs, drar den flere med seg: Noen leverandører av råvarer og halvfabrikata til bedriften kan gå konkurs som følge av at de får solgt mindre varer. Banken som bedriften har tatt opp lån hos får ikke inn pengene sine, og klarer kanskje ikke å bære tapet selv. I tillegg øker arbeidsledigheten som følge av konkursene, og flere får mindre penger å rutte med. Da synker etterspørselen, og vi får en «ond sirkel» som graver seg stadig dypere.

Som vi kommer mer inn på nedenfor, er dette en krise som stadig gjentar seg under kapitalismen. Men samtidig er det en forsterkende kraft. Siden krigen har det vært en del omstendigheter som både har motvirket profittratens tendens til å minke og ført til ekstra høy etterspørsel, og slik sørget for at virkelig dype kriser ikke har skjedd for kapitalismen globalt siden 1929. Dette har dels med selve den omfattende destruksjonen som skjedde under krigen og dels med følgene av sammenbruddet i de revisjonistisk regimene i Sovjetunionen og resten av Øst-Europa i tillegg til åpninga av det kinesiske markedet. Disse motvirkende tendensene er nå mer eller mindre uttømt, og derfor slår hovedsida i motsigelsen mellom profittratens tendens til å minke og de motvirkende tendensene inn. Resultatet er den største krisa vi har sett siden 1929 så langt. Vi har fortsatt ikke sett bunnen på denne krisa. Det er grunn til å tro at vi fremover vil få flere alvorlige kriser og mer langvarige kriser.

Krisene – en del av kapitalismens syklus

At kapitalismen har en syklus med forskjellige faser har vært kjent av borgerlige økonomer før Marx’ tid, men Marx beskrev disse dypere enn det som var kjent før. Likevel var det først etter Marx’ død at det ble satt opp skjematiske beskrivelser av disse fasene. Den russiske økonomen Nikolaj Kondratjev (1892-1938) var den første som satte opp en slik skjematisk beskrivelse. Han delte denne syklusen opp i tre. I senere tid har det blitt vanlig å sette inn en fase til i syklusen, slik at vi i dag snakker om fire faser. Institutt for økonomi ved Sovjetunionens vitenskapsakademi utga i 1954 en lærebok i politisk økonomi. Boka ble laga av et kollektiv av sovjetøkonomer og et utkast til boka ble grundig diskutert under ledelse av sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti i november 1951.

I denne boka blir kapitalismens syklus beskrevet i følgende fire faser:

  1. Krisa
  2. Depresjon
  3. Oppgang
  4. Høykonjunktur

Fase 1: Krisen

I dag befinner vi oss i fasen med krise. Vi har akkurat lagt bak oss det meste av den såkalte «subprime-krisa» (denne har vi beskrevet i artikkelen Krise i kapitalismen. Artikkelen finnes i dette heftet). Men vi vet at vi fortsatt har en rekke flere kriser ventende foran oss, både flere finanskriser som følge av lån som ikke kommer til å bli innfridd, og som følge av omsetningssvikt. En rekke store bedrifter kommer til å enten gå overende (konkurs), fusjoneres, nedbemanne eller på annen måte redusere virksomheten sin. Disse krisene vil etterhvert føre til at en går over i fasen med depresjon.

Fase 2: Depresjonen

Denne fasen kjennetegnes av følgende faktorer:

Stagnasjon (høy arbeidsledighet og mindre kjøp og salg av varer), lave priser og overflod av pengekapital (Det er mindre produksjon som man kan investere pengene i, og flere penger blir derfor stående «uvirksomme» inne i banken uten å bli investert). Varer blir enten dumpa billig, eller destruert i enda større skal enn fra før. Kapitalistene senker produksjonskostnadene maksimalt. Dette fører til økt utbytting av arbeidskrafta (folk må jobbe hardere, lengre og så videre for dårligere lønn og under dårligere arbeidsvilkår). Kapitalistene innfører forskjellige former for rasjonalisering av produksjonen. Blant annet innføring av mer teknologi og mer mekanisering. Denne mekaniseringa av produksjonen fører til økt etterspørsel etter maskiner og så videre som trengs i denne prosessen. Dette gir grunnlaget for produksjonsøkning, og overgangen til neste fase i kapitalismens syklus:

Fase 3: Oppgang

I denne fasen utvider flere bedrifter produksjonen, og etterhvert opp på samme nivå som før krisen. Prisene stiger og profitten øker. Denne prosessen går etterhvert fortere, og vi kommer over i neste fase:

Fase 4: Høykonjunkturen

Denne fasen kjennetegnes ved:

  • Etablering av ny produksjon og nye bedrifter.
  • Prisene øker, noe som fører til utvidet produksjon.
  • Bankene låner villig ut penger (i dag ser vi at dette har skjedd i alt for stor grad, noe som er bakgrunnen for den såkalte «subprime-krisa»).
  • Det blir mer spekulasjon (det vil si at kapitalister spekulerer i å kjøpe varer, aksjer og så videre på bakgrunn av selve forventninga av prisvekst. Det vil si at de satser på å kjøpe billig for så å selge for en høyere pris senere, og ikke som ledd i investeringer for å få utbytte fra merverdien skapt på bedriften).
  • Spekulasjonen fører til ekstra prisvekst og overproduksjon.
  • Bankene utsetter og forøker krisa ved å holde produksjonen i gang kunstig lenge gjennom lån og lignende.
  • Dette fører gjerne med seg slike bobler som vi har sett i dag: Prisen på varer, aksjer, obligasjoner og lignende blir langt høyere enn den reelle verdien. Når denne bobla sprekker kommer, går vi på ny over i fase 1.

Når det gjelder dette med spekulasjon, finnes det en anekdote om en rik og kjent amerikansk børsmegler som spådde det store børskrakket på trettitallet fordi drosjesjåføren hans sa at han nettopp hadde investert noen dollar i aksjer. Dette gir et ganske godt bilde av situasjonen under høykonjunkturen rett før bobla sprekker.

I følge den nevnte læreboka fra Sovjetunionen varer disse syklusene mellom åtte til tolv år. De påviser også dette ved å ramse opp kriser fra den første i 1825 fram til 1948-49 (kort tid før boka ble laget). Disse syklusene kan man også påvise helt frem til i dag. I nyere tid har vi hatt sykliske kriser i 1973, 1982, 1991, 2000 og nå i 2008 (med andre ord mellom åtte til ti års mellomrom). Senere i heftet har vi en liten historisk gjennomgang av forskjellige kriser. Det er verdt å merke seg at kapitalismens sykliske kriser ikke er de eneste formene for økonomiske kriser. Vi har også konjunkturkriser som kan komme av naturkatastrofer, kriger og lignende.

I den neste teksten vil vi ramse opp en del økonomiske kriser som har herjet verden siden 1929. Som nevnt over er det slik at man i krisefasen gjerne har flere kriser. Syklusen har dessuten tradisjonelt ikke slått inn samtidig overalt, men snarere «smittet» over fra region til region og land til land. Dette har vært i motsetning til idag, hvor «smitten» har skjedd så raskt at vi kan snakke om en global krise som nærmest eksploderer ut over hele kloden. Men også idag vil det skifte hvilke regioner som blir hardest rammet underveis. Frem til i dag har krisa først og fremst rammet USA, hvor krisa først ble utløst. Men det er flere indikasjoner på at Europa har en tikkende finanskrise som kan bli større enn den som rammet USA. De eksportavhengige «nye økonomiene» i Asia vil også ha en tøff framtid framfor seg.

Dette kan være greit å ha i bakhodet når en leser den historiske gjennomgangen. Dette er i hovedsak konkrete eksempler på kriser som har kommet, ikke beskrivelser av historiske faser med krise.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.