Med tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) har vi laget en graf som viser utviklinga av arbeidsledigheten i Norge år for år fra 1948 frem til første kvartal 2009. Dette sier mye om kapitalismens syklus og om hva vi kan vente oss i tida fremover.

Løgn og statistikk

Et gammelt ordtak heter: «Det er tre typer løgner; løgn, forbannet løgn, og statistikk». Arbeidsledighetsstatistikken er langt fra noe unntak. Makthaverne ønsker å fremstille seg selv i et så positivt lys som mulig, og høy arbeidsledighet ødelegger for dette. Derfor ønsker de å fremstille ledigheten som kunstig av.

Det finnes to mål på arbeidsledighet i Norge. Den ene gir staten ut via NAV. Den baserer seg på registrert ledighet, men her er for eksempel folk som har fått påsatt merkelappen «nedsatt arbeidsevne» utelatt. Denne gruppa alene er større enn den gruppa som NAV registrere som arbeidsledige [1]

Graf: Krise og arbeidsledighet 1948-2009k1

Våre tall er hentet fra SSB. Tallene fra 1948-1999 er hentet fra Statistisk årbok [2] . Tallene her er basert på offisiell statistikk fra myndighetene (Arbeidsdirektoratet).

Tallene fra og med 1999 til 2009 er hentet fra statistikkbanken til SSB. [3] Disse tallene er basert på spørreundersøkelser. Det er videre verdt å merke seg at ei rekke grupper som ikke er med i Statistisk årbok regnes med her. Dette gjelder blant annet studenter. Grunnen til at vi har valgt å ta med slike grupper er at disse også øker når arbeidsledigheten øker, og at vi ved å ta disse med får med den reelle nedgangen som krisa fører med seg. Alle tallene er totalt antall arbeidsledige. Ikke prosentvis, og heller ikke justert for folketall.

Disse nye og eldre tallene er altså basert på ganske ulike kriterier og metoder. For årene 1996-1999 så har vi overlappende tall. De er som følger:

År Statistisk årbok
(Arbeidsdirektoratet)
SSB:
Arbeidskraftundersøkelsen
1996 90.936 92.000
1997 73.525 73.000
1998 55.974 59.000
1999 59.558 74.000

Vi ser at tallene fra arbeidskraftundersøkelsen er noe høyere enn de fra Arbeidsdirektoratet, men forskjellen er ikke forstyrrende stor for formålet med vår undersøkelse.

Hva viser grafen?

I de røde sirklene finner vi krisetoppene. Dette er årstall hvor krisa har ført til syklusens høyeste arbeidsledighet. Det er en naturlig sammenheng mellom arbeidsledighet og kapitalismens syklus. Krisa fører med seg oppsigelser som følge av innskjæringer og konkurser. Myndighetene kan forsøke å motvirke dette gjennom et høyt offentlig forbruk og slik sett for en stund dempe utslagene av krisa. Dermed kan de også dempe utslaget i forhold til antallet arbeidsledige.

De gule sirklene viser bunnivået. Det vil si normalt si året før krisa bryter ut (i noen tilfeller kan krisa ha brutt ut sent det samme året).

Faser og sykluser i Norge etter krigen

I det følgende vil vi analysere tallene. Det er en fordel at du har en viss kjennskap til marxistisk kriseteori før du leser dette. For en kort innføring kan du lese artikkelen kapitalismens syklus.

De harde 1930-årene

I 1930 slo de internasjonale konjunkturene om til nedgang etter sammenbruddet på New York-børsen i oktober 1929. Utpå høsten 1930 begynte krisa å slå inn i norsk økonomi. I følge SSB var det over 100 000 arbeidsledige i 1933, nær en tredobling på 10 år. [4] . Selv uten å justere for folketall er dette det høyeste antallet arbeidsledige i Norge frem til 1990-tallet. Da kom den til gjengjeld godt over dette antallet. Justert for folketall kommer den derimot ikke riktig så høyt opp (på den annen side kan det tenkes at noe av årsaken er at flere reelt arbeidsledige i dag blir registrert i andre kategorier). Utfra omfanget av dagens krise er det ikke urimelig å anta at denne krisen vil komme over nivået på 1930-tallet, selv justert for folketall.

Etterkrigstiden: 1948-1974

Denne perioden er preget av gjenoppbygging etter krigen og en syklus med svake utslag. Det er ingen store kriser i denne perioden, selv om vi helt klart kan se ei i 1958 og også så vidt i 1968. Arbeidsledigheten er svært lav, selv justert for et lavere befolkningstall i denne tida (i 1942 var folketallet i Norge 3 millioner, i 1975 passerte vi 4 millioner, og i 2009 er vi 4,8 millioner) [5] .

Den jevne utviklingen med svake kriser ga grunnlaget for forskjellige teorier om «krisefri kapitalisme», selv inn i sosialistiske og selverklærte marxistiske partier. Som eksempel oppsto det i SVs forgjenger SF en teori om at «sen-kapitalismen» kunne unngå kriser ved hjelp av statsinngrep og reformer. [6]

Stagflasjon og jappetid: 1975-1987

Den politikken som ble ført i første del av denne tida danner grunnlaget for at syklusen varer i 12 år, noe som egentlig er kunstig lenge for en syklus i vår moderne tid. Krisa som startet i 1975 dannet grunnlaget for det egentlige sosialdemokratiets sammenbrudd; sammenbruddet for den økonomisk politikken som kalles keynesianismen. Sammenbruddet for Arbeiderpartiet (Ap) som statsbærende parti i Norge og grunnlaget for at høyresida kunne vinne masseoppslutning i langt større grad enn noen gang siden fenomenet Ap oppstod.

Første fase i syklusen: Stagflasjonsfasen 1975-1984

Krisa i 1975 pulveriserte teoriene om en krisefri kapitalisme. Selv i de borgerlige partiene ble det umulig å nekte for krisa. [6]

Svaret fra Ap-regjeringa var å ty til kriseteoriene til Keynes. På den tida eksisterte det ikke noe oljefond slik vi har i dag. Men finansminister Per Kleppe hadde løsninga: Lån med sikkerhet i framtidige oljepenger. Med sin strategi for å møte krisa ble han av seg selv og andre erklært som «finansgeni», og som vi ser sank jo den registrerte arbeidsledigheten med over 3000 personer i 1976-1977. Denne politikken er hovedårsaken til den noe merkelige statistikken vi ser for perioden 1974-1984. Her går det litt opp og ned frem til ledigheten fra 1981 bare går oppover frem til 1984. Men da hadde regjeringa forlengst oppgitt Keynes’ teorier, og gått over til den førkeynesianistiske borgerlige krisepolitikken med å skjære ned på det private og offentlige forbruket (og dermed også sørge for at arbeidsledigheten skyter i været, slik vi også ser på grafen).

Arbeiderpartiet forlot keynesianismen allerde i 1978, [6] men tilliten til sosialdemokratiet var allerede kraftig svekket. En høyrebølge blåste over landet, og vi fikk første reine Høyre-regjeringa på 53 år. [7]

Keynesianismen hadde spilt fallitt: Kleppe klarte med sin keynesianistiske motkonjunkturpolitikk å holde arbeidsledigheten nede, og hjulen i gang på et visst nivå ved å ta opp høye lån utenlands. Men høykonjunkturen uteble. Resultatet av politikken ble en stagflasjonsfase (en fase med høy inflasjon (dyrtid) og økonomisk stagnasjon) som førte til ni år med krise og depresjon før oppgangen kom. Den forrige syklusen (1968-1975) var på sju år. Med andre ord hadde man i denne syklusen ei krise og en depresjonsfase som varte lenger alene enn hele den forrige fasen til sammen. For krisa må få uttømt seg før det kan bli mulig med ny oppgang. Dette er bakgrunnen for at keynesianismen ble forkasta. Dette er viktige glemte erfaringer som vi skal komme tilbake til når det gjelder den fasen vi nå er inne i.

Andre fase i syklusen: Jappetida: 1985-1987

80-tallet er kjent for sin stygghet. Mest motbydelig av alt er den åpne markedsliberalistiske høyrevinden som dominerte på denne tida. Egoisme og grådighet ble dyrket fram ideologisk i et omfang ukjent for menneskeheten i tidligere tider. Tanker om solidaritet og kollektive løsninger ble spyttet på og gjort narr av. Her skulle alle være «sin egen lykkes smed». De som ikke klarte å hevde seg hadde bare seg selv å takke, og fortjente ikke annet enn rolla som mobbeoffer.

Den sosialdemokratiske keynesianistiske politikken hadde nylig spilt fallitt, og markedsliberalismen sto igjen som seierherre. Heldigvis fikk blårussen seg en skikkelig nesestyver allerede i 1987. Men denne gang hadde Ap modernisert seg og tatt til seg markedsliberalismen i (mer eller mindre) rød forkledning. De hadde skjønt at krisa ikke var til å unngå og at keynesianismen ikke løste noe. Markedsliberalismen fikk derfor fortsatt dominere – og den fikk dominere lenge.

Som økonomisk teori ble keynesianismen erstatta av monetarismen. Milton Friedman regnes som monetarismens far. Monetarismens politikk bygger på følgende:

  • Fullkommen konkurranse
  • Ingen statlig innblanding og forstyrringer i økonomien
  • Pengepolitikken har ikke realøkonomiske virkninger på lang sikt
  • Stabil pengepolitikk. Myndighetene bør ha et langsiktig mål for veksten i pengemengden («Monetary rule»)
  • En veldefinert pengemengde som lar seg styre
  • Det eksisterer «naturlig arbeidsledighet på grunn av tregheter og mistilpasninger på arbeidsmarkedet. [8]

“Bankkrisen” 1988-1997

I 1984-85 ble finansmarkedene deregulert. Av spesielt stor betydning var det at kravet om at bankene måtte ha en sum penger tilsvarende viss andel av lån de ga ut stående som sikkerhet i Norges Bank falt bort. Dette medført at bankenes utlån steg med omtrent 20 % i året. Da den sykliske overproduksjonskrisa så kom, var norske banker dårlig rustet siden de ikke hadde tilstrekkelig egenkapital til å ta tapene som kom.

Krisen i Norge kom ca. tre år tidligere enn i andre land [9]

Som vanlig ved høykonjunkturen før krisa var lønningene også i denne syklusen høye, men forbruket var mer enn tilsvarende høyt. Forbruket var i stor grad finansiert med lån. Et høyt forbruk stimulerer økonomien. Forbruket er som nevnt naturlig høyt under høykonjunkturen (dette er et faktum som Marx påviste i sin tid og som en tydelig kan se i de seneste høykonjunkturene, ikke minst den siste som varte fram til 2008). [6] Når man på toppen av dette hadde et lånebasert forbruk, så får vi et ekstra høyt forbruk og dermed ekstra høy økonomisk vekst. Velstanden økte og den politiske høyresida (partiet Høyre med flere) struttet av selvtillit.

Men markedsliberalistene i høyrepartiene førte ikke med seg varig velstand. Tvertimot medførte det en ekstra kraftig blåmandag når krisen rammet, og folk fikk ikke bare som vanlig dårligere råd, men i tillegg hadde de ei historisk høy gjeld å betale. Boligmarkedet hadde også blitt oppblåst i høykonjunkturen, og denne bobla eksploderte også i denne krisa. Mange klarte ikke lenger å betale gjelda si. Huset ble solgt på tvangssalg for en langt lavere pris enn de selv hadde betalt for det, og de havnet dermed som gjeldslaver.

Generelt ble det en normal utvikling av kapitalismen i denne tiden, med faste tradisjonelle sykluser på kortere varighet, og med store, og tiltakende svingninger. Monetarismen og markedsliberalismen hersker fremdeles, tross den kraftige nedturen som varte fram til 1998.

«Dot.com-bobla» 1999-2007

Profittratens fallende tendens fører til at store mengder pengekapital sliter med å finne seg tilstrekkelig profitable investeringsmål. Økonomiske bobler er et gammelt fenomen, men i nyere tid blir fristelsen til å putte pengene inn i kortsiktig spekulasjon større, siden det er mange om beinet på de bedriftene som faktisk klarer å skape profitt (eller som en føler seg rimelig trygg på kommer til å gjøre det i fremtida). Internett var det nye store, og forventningene til framtidig fortjeneste på webtjenester skjøt langt over mål: Det blei ei boble som eksploderte i mars 2000. [10]

På vår graf kan det se ut som om krisa kom allerede i 1999. Men dette skyldes antagelig ei endring i registreringa av arbeidsledigheten som ble gjort dette året. [2]

«Subprime-krisa» 2008-?

Subprime-bobla er et begrep som beskriver hvordan prisene på fast eiendom (hus og lignende) steg til langt over objektiv verdi på 2000-tallet. Toppunktet ble egentlig nådd rundt årsskiftet 2006/2007, men de virkelig store utslagene kom først i 2008.. [11] [12] .

Det er et par ting som er spesielt med dagens krise sammenlignet med de andre vi har hatt siden krigen:

  • Krisas dybde: Det er allerede i dag klart at denne krisa er den største vi har hatt siden krigen. På mange måter er den større enn «den store depresjonen» på 30-tallet.
  • Keynesianismens tilbakekomst: [13] Monetarianismen/markesliberalismen har spilt fallitt. Det har vist seg at heller ikke denne politikken kan unngå – eller sørge for at en kan komme seg gjennom – krisene på et akseptabelt nivå. At man etter å ha forkastet keynesianismen får ei krise større enn noen gang siden krigen viser at monetarismen iallefall ikke gjør situasjonen bedre. Eller gjør den det?

På 70-tallet fikk vi demonstrert at keynesianismen ikke kan gjøre annet enn å strekke ut krisen i langdrag. Men dagens krise er så voldsom og brutal at borgerskapets statsledelse ikke våger ta sjansen på å la krisa ødelegge i det nødvendige omfanget. Følgene av dette ville bli så store problemer og sosialt uro (les: opptøyer og fare for revolusjon) at de heller satser på keynesianismens resept med en aktiv stat som går inn for å dempe krisa.

Vi kan på bakgrunn av de to nevnte faktorer over trygt slå fast at denne krisa ikke vil gå over med det første. Denne krisa vil plage oss i årevis. Det er i den sammenhengen interessant å legge merke til hvordan krisa i 1975 ble holdt rimelig stangen helt fram til den fikk utfolde seg mer eller mindre fritt fra 1981, hvor den så videre varte helt fram til 1984. Sammenlagt varte den krisa med andre ord i ni år. Dagens krise er langt større enn krisa fra 1975. Og de statlige inngrepene er ikke mindre – tvertimot de er langt større. I tillegg er det slik at det denne gang ikke bare er et fåtall land som Norge 6 som bruker keynesianismens motkonjunkturpolitikk.

Politikken blir brukt jevnt over i så godt som alle kapitalistiske land – ikke minst av industrielle stormakter som USA og Kina. Som nevnt ble krisa holdt stangen i noen år, og arbeidsledigheten sank også i 1977 og 1980. Det er derfor ikke usannsynlig at vi kan få et par år med oppgang, før krisa bryter ut på ny. Men en det er svært tvilsomt at en kan komme ut av denne krisa og inn i en ny høykonjunktur, slik en klarte ved forrige krise i 1999.

Forrige krise ble stoppet av en deregulering av bankvesenet, slik at bankenes utlån økte dramatisk, forbruket økte og man gjennom dette fikk stimulert økonomien. Men akkurat som i Norge på slutten av 80-tallet så må regninga betales. Og regningene var for mange så høye at de ikke hadde sjanse til å betale dem, selv forutsatt at høykonjunkturen skulle vare i årevis. Dagens krise er betraktelig større enn krisa som rammet Norge på slutten av 80-tallet.

I motsetning til Norge på 70-tallet har ikke USA noen fremtidige oljeinntekter som de kan regne med de kan bruke for å betale regninga. Følgelig må landet gå igjennom en fase med kraftige nedskjæringer i privat og offentlig forbruk. Selv olje-Norge fra 70-tallet ble tvunget til å innføre en slik politikk. Hvordan vil så denne politikken bli praktisert for det allerede fra før overforgjelda landet USA? [14] .

Det mest sannsynlige utfallet er at USA vil se seg nødt til å erklære seg konkurs på grunn av manglende betalingsevne i tillegg til en kraftig sviende innstramningspolitikk. Som vanlig vil denne politikken først og fremst sørge for å velte størst mulig del av krisa over på arbeiderklassen gjennom reallønnsnedgang, økt arbeidsledighet, rasering av offentlige tjenester som skole, helsevesen og så videre. Men det er ikke bare arbeiderklassen i USA som blir kraftig rammet av dagens krise, selv oljelandet Norge blir rammet av krisa, og vi har så langt bare sett toppen av isfjellet. Dagens krise blir dyp. Den blir alvorlig, og den kommer til å ramme det arbeidende folket som ei blytung slegge.

Referanser

  1. ^ nrk.no 10 mars 2009: – Offisielt ledighetstall: 67.446 – Reelt ledighetstall: 150.953
  2. ^ I Helt arbeidsledige, etter kjønn. Årsgjennomsnitt. 1948-1999
  3. ^ Vi har gått inn på Arbeidskraftundersøkelsen, # 04549: Arbeidsledige, etter kjønn og hovedsakelig virksomhet (1996K1-2009K1) og valgt «I alt» på «hovedsakelig virksomhet» og siste kvartal. Da får vi med følgende grupper: Under utdanning, Arbeidsledig, Ufrivillig permitert uten lønn, Annet/uoppgitt
  4. ^http://www.ssb.no/ssp/utg/200805/13/
  5. ^ http://www.ssb.no/befolkning/
  6. ^ I II III Røde Fane nr. 3, 1978
  7. ^ http://www.ebok.no/showArticle.aspx?id=1401
  8. ^ http://www.kunnskapssenteret.com/articles/2845/1/Monetarisme/Monetarisme.html
  9. ^ http://www.regjeringen.no/upload/kilde/odn/tmp/2002/0034/ddd/pdfv/154798-nou1992-30.pdf
  10. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Dot-com_bubble
  11. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Subprime_mortgage_crisis
  12. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Late_2000s_recession
  13. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/2008-2009_Keynesian_resurgence
  14. ^ http://tjen-folket.no/sentralt/view/10498

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.