Vi var vitne til uker med demonstrasjoner og opprør i Iran, der det til tider var involvert millioner. Det var snakk om et ekte opprør. Tjen folket forsøker å se tilbake og trekke noen slutninger.

Opprøret ble utløst av det som ifølge allmenn oppfattning var noe som lignet et kupp, som var “et tyveri av presidentvalget” 12.juni av den sittende presidenten, Mahmoud Ahmadinejad, fra sin hovedmotstander, Mousavi. Millioner av dem som var lei regimet tok til gatene for å demonstrere.

Demonstrasjonene utviklet seg raskt til et opprør mot de reaksjonære lederne. Men opprøret mistet sin revolusjonære form da Mousavi fikk opprøret til å dreie seg om å sette i gang nyvalg, slik at han selv kunne bli valgt til president. De vestlige imperialistmaktene, på sin side, brukte det hele for å forsøke å få til et regimeskifte i den iranske staten, og støttet den “fargede revolusjonen” for “demokrati og frihet”. Men imperialistenes agende i Iran er av økonomiske karakter, ikke at folket skal ta makta.

De første demonstrasjonen ble møtt av motdemonstranter, lojale tilhengere av Ahmadinejad, og harde angrep fra politiet og Basij, en reaksjonær milits knyttet til landets elite. I den første uken etter valget hadde de iranske myndigheter erkjent åtte dødsfall blant demonstrantene, dette som et resultat av kamper mellom demonstranter og Basij. Statsmilitsen hadde også ransaket sovesaler og bygninger ved universitet i Teheran. Der skal studentaktivister senere rapportert om at ytterlige sju studenter ble drept i Teheran og i den sørlige byen Shiraz, utover de åtte som til da offisielt var kunngjort. Noen dager senere rapporterte den iranske statskanalen om ytterlige ti dødsfall, og uoffisielle rapporter hevder at det døde opp til 150 i sammenstøt med politiet på ettermiddagen 20.juli.

Uansett, ingen av de ledende kreftene i denne konflikten, som da er den sittende presidenten Ahmadinejad og Mousavi, representerer interessene til de iranske massene. Og imperialistmakter utenfor landet forsøker å manøvrere innenfor dette.

Men denne konflikten mellom de to reaksjonære blokkene av regimet, har også åpnet plass for folk til å organisere seg og knytte neven. Massene som kjemper mot ”Ahmadinejad-kuppet” fører en kamp som bør støttes. Men det er nødvendig at opprøret må forvaldles til en kamp mellom de revolusjonære og styrkene til den gamle reaksjonære herskerklikken, i deres ulike forkledninger, og en kamp mot imperialistmaktenes styringsforsøk.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.