Den sosialistiske revolusjonen i oktober 1917 var en hendelse som fikk verdensomspennende konsekvenser for alle arbeidere og undertrykte folk i verden.

Dette skjedde fordi den russiske arbeiderklassen under lederskap av Lenins kommunistparti, hadde vunnet statsmakta gjennom å knuse det byråkratiske militærmaskineriet og kaste tsarherredømmet, et av de mest forelda og undertrykkende monarkiene i historia.

16.oktober 1917 godkjente Sentralkomiteen en resolusjon foreslått av Lenin som satte den bevæpna oppstanden på dagsorden. Denne oppstanden blei belønna med seier den 25.oktober 1917 (7.november etter vår kalender) med oppropet «Til alle innbyggere i Russland!». På kvelden erobra en også tsarens Vinterpalass.

«La herskerklassen skjelve for en kommunistisk revolusjon» sa Marx. Slik skalv borgerskapet i Russland og resten av verden, uten at de helt trudde at arbeiderne, bøndene og soldatene ville klare å holde på makta så lenge. Men i praksis viste seg tvert i mot å være sant. Arbeiderne, bøndene og halvproletariatet i byene og på landsbygda, folkets intellektuelle, menn og kvinner, dessuten de av imperialismen undertrykte nasjonene og arbeiderklassen de kapitalistiske landene tenkte helt motsatt av borgerskapet. For dem var oktoberrevolusjonen ikke bare mulig, men også nødvendig. Det var som et friskt pust i den kapitalistiske og føydalistiske undertrykkingas og utbyttingas midte. Den var et skinn av håp midt i blant all desperasjonen, en drøm hadde blitt virkelighet.

Arbeidernes, bøndenes og soldatenes makt begynte tilintetgjørelsen av kapitalismen og bygginga av sosialismen for første gang i menneskehetas historie. For første gang eksproprierte en eiendommen til kapitalistene og de store godseierne og gav den til bøndene. Arbeiderne tok også kontrollen over produksjonen og bygde opp en ny stat. En verdensomspennende kontrarevolusjon blei satt i gang. Tre år med borgerkrig mot den framvoksende sovjetmakta blei støtta av fjorten imperialistiske land. Likevel var det de anonyme heltene, arbeider, bønder, soldater og til og med de intellektuelle som gav livet sitt til støtte for den nye staten og bygde opp de væpna styrkene, Den røde hær, som i denne perioden slo hvitegardistene flerfoldige slag.

Etter dette stod de sovjetiske nasjonene ovenfor den vanskelige oppgava det var å gjenoppbygge et land som lå i ruiner. Folk sulta og bodde kummerlig, men de klarte å få landet på fote igjen. Disse heltedådene blei fullført i 1930-åra, da de klarte å bygge opp kooperativer, kollektivisere landbruket og industrialisere landet. Gjennom stor offervilje klarte proletariatets diktatur å forsyne folket med brød, arbeid, bolig, utdanning, helsestell, åkre og sosial velferd for alle arbeidere, både mannlige og kvinnelige. Dette tross i at en kjempa mot restene av tsarens vanstyre og at en var under trussel fra den tyske fascismen. Den nye staten gjorde en slutt på arbeidsløshet og analfabetisme, innførte åttetimersdagen og involverte millioner av kvinner inn i produksjonen. Dette var dåder som var ukjente for kapitalismen.

Arbeiderdemokratiet beviste at det var det borgerlige demokratiet overlegent. Breie lag av folket trådte fram. De utbytta, de undertrykte, de som hadde blitt ignorert, de som faktisk produserte verdiene, alle blant dei breie laga av folket trådte fram. De som tidligere ikke hadde noen innflytelse på de avgjørelsene som de borgerlige regjeringene fatta, begynte nå sjøl å ta politiske, militære, kulturelle og økonomiske saker i egne hender. De begynte å styre. Det var en revolusjonær omforming i menneskehetas historie.

Hverken de fjorten imperialiststatene som invaderte Russland under borgerkrigen med mål om å reversere revolusjonen eller den tyske fascismen var i stand til å nedkjempe den sosialistiske Sovjetunionen. Sosialismen blei ødelagt innenfra da et nytt borgerskap med partiboka i lomma vant den tjuende partikongressen i Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene) og gjeninnførte kapitalismen.

Nederlaget arbeiderklassen og den sosialistiske Sovjetunionen opplevde på den tjuende partikongressen i 1956, satte Mao Zedong i gang med å foreta en djuptgående analyse av årsakene til at gjeninnføring av kapitalismen hadde vært mulig i verdens første sosialistiske stat. Han kom til konklusjonen at klasser, klassemotsigelser og klassekamp fortsetter å eksistere også i et sosialistisk samfunn og at disse kan enten vokse i styrke eller tape i styrke. Opphavet til denne klassekampen ligger i kommunistpartiet, siden klassekampen i samfunnet blir reflektert gjennom linjekamper i partiet. Dersom partiet degererer som et resultat av at et nytt borgerskap kommer til makta og går gjennom en byråkratiseringsprosess, vil dette nye borgerskapet som har partiboka i lomma, alliere seg sjøl med reaksjonære krefter i og utafor staten. Denne kampen blir da uttrykt i en kamp mellom to retninger, den sosialistiske eller den kapitalistiske retninga i tillegg til kampen mellom marxismen og revisjonismen. Mao tilpassa metoden han analyserte Sovjetunionen etter til Kina for å forhindre gjeninnføringa av kapitalismen der ved å innføre den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette var suksessfull i ti år mellom 1966 og 1976.

I 1991 brøyt Sovjetunionen sammen. Dette avslørte den moderne revisjonismens fullstendige fiasko. I hele verden har borgerskapet prøvd å framstille dette som sosialismens endelige fall.

Den imperialistiske aggresjonen, med USA-imperialismen og deres allierte i spiss, har brakt fram en dramatisk situasjon i Irak og Afghanistan gjennom sin forebyggende krigføring og fascistiske lover som er gjennomført under påskuddet av å være en del av «kampen mot terror». Men den utrolige grådigheten som de undertrykker og plyndrer arbeiderklassen, de undertrykte folka og nasjonene i verden og driver millioner av mennesker inn i fattigdom, viser oss alle nødvendigheta av revolusjon og kamp for sosialisme og kommunisme.

La oss forsvare retten til samarbeid for marxist-leninistiske kommunistpartier. La oss ta et standpunkt for revolusjonær frigjøringskamp og retten til sjølbestemmelse for folk mot imperialisme og nykolonialisme.

La oss feire oktoberrevolusjonens jubileum sammen og la oss sette i gang en offensiv for ekte sosialisme mot de imperialistiske historikernes fordreininger. I dag tiltar kampene som arbeidere og andre undertrykte fører mot utbytting og undertrykking på internasjonalt nivå. Dette skjer samtidig som marxist-leninistiske partier vokser. Over hele kloden leiter en etter alternativet til kapitalismen, og dette kan ikke overses. Derfor setter også imperialistene i gang med sin antikommunistiske kampanje, fylt av sinne, hat og løgner. Mot bedre viten blir millionene av offer som imperialiststatenes to invasjoner av Russland forvrengt til å være ofre for kommunismen i denne skitne kampanjen. Det samme skjer med de som sulta i hjel som følge av de samme invasjonene og arven etter tsarregimet. Målet deres er å frata sosialismen sitt gode omdømme og å frata folk framtida si. I dag, nitti år etter oktoberrevolusjonens seier, er vi nødt til å vurdere det som har skjedd for å kunne trekke konklusjonen for et nytt oppsving i kampen for ekte sosialisme. Denne feiringa tjener til å vise at sosialismen er kapitalismen overlegen, til å trekke veksler av framskritta og til å rette opp i feila, slik at arbeiderklassen i hele verden én dag sammen med massene av undertrykte og utbytta av reaksjonære kapitalister og imperialister, vil velte imperialismen og bygge opp sosialismen i hele verden. Bare da kan mennesket si at «jorda er det flotteste menneskehetens paradis»

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.