To år etter «finanskrisa» har pressen startet å snakke om den nye gjeldskrisa i Europa. 10. mai vedtok medlemslandene i EU ei felles krisepakke på 750 milliardereuro [1] (6% av EUs samlede BNP) og alle sorger slukket seg?

Innholdsliste

Bakgrunnen for eurokrisa

Den greske statens manglende betalingsevne har utløst angst i kapitalismen for økonomisk ragnarok. Årsaken er at Hellas ikke er det eneste landet som har ei økonomisk utvikling som ikke er bærekraftig. Det er i større grad en snakk om hvilke land som har ei bærekraftig økonomisk utvikling fremfor det motsatte. Så godt som alle land i EU (i tillegg til USA og Japan) har gått med underskudd i årevis. Det er ingenting som tyder på at denne utviklinga vil snu. Snarere tvertimot har underskuddene økt kraftig som følge av krisetiltakene som ble brukt som svar på krisa i 2008.

Kriseløsninga har i stor grad vært klassisk keynesianisme: Innsprøyting av penger i systemet for å få hjulene i gang kombinert med oppkjøp av råtne lån for å redde bankene. Men disse pengene som er brukt for å finansiere alt dette, faller ikke ned fra himmelen. Siden manikke ønsker hyperinflasjon gjennom rett og slett å trykke pengene, har man finansiert dette gjennom salg av statsobligasjoner, det vil si gjennom at staten tar opp lån.

Eurokrisa tilsynelatende avverget

Den gedigne redningspakka som EUs finansministre forhandlet fram på fjortentimersmøtet 9. – 10. mai 2010 har tilsynelatende fungert som ønsket: Panikksalgene på børsen snudde seg til «rally» og euroens vei mot avgrunnen snudde til klar oppgang. Kan vi med dette avblåse krisa?

Kan kapitalismen trekke seg opp etter håret?

Hvis man ser på bakgrunnen for eurokrisa, vil man raskt forstå at EUs krisepakke ikke er stort annet enn latterlig. «Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse» for å si som Karl Marx sa det. Bakgrunnen for eurokrisa er den såkalte «finanskrisa» i 2008. Bakgrunnen for finanskrisa i 2008 finner vi igjen i «Dot.com»-bobla som brast i 2000.

Da «dot.com»-bobla brast i kjølvannet av ei overproduksjonskrise, så medførte dette en alvorlig nedtur for den kapitalistiske verdensøkonomien. For å stoppe denne krisa i å uttømme seg, så satte de kapitalistiske statene i gang mottiltak. I korte trekk gikk disse mottiltakene ut på å stimulere økonomien ved å sette ned renta, deregulere utlånsmarkedet og på den måten få fortgang i økonomien igjen. Dette fungerte, men baksida av medaljen var at det bygget seg opp ei boble i eiendomsmarkedet. Lav rente og selgere av lån som solgte risikoen videre førte til at en masse mennesker kjøpte eiendom for lån de ikke var i stand til å betjene. Det var med andre ord lån til et forbruk over evne («tæring over næring») som førte til eiendomsbobla som sprakk i kjølvannet av overproduksjonskrisa i 2008. «Dot.com»-bobla ble med andre ord aldri løst, den ble bare flyttet over på ei ny boble, og på en slik måte at den økte i omfang.

Løsningen på eiendomsbobla i 2008 var at statene gikk inn med enorme redningspakker for å kjøpe opp de råtne lånene i tillegg til andre tiltak for å stimulere økonomien ut av krisa. Vi beskrev allerede i desember 2008 hvordan denne eiendomsbobla ble «løst» ved at den ble flyttet over på statsobligasjonene. Vi skrev også samme sted at det vil gå maksimalt tolv år før denne bobla vil eksplodere, og videre at den nok vil eksplodere lenge før dette. [1]

EUs krisepakke har hindret denne bobla i å eksplodere i dag, men hva er løsninga?

Litt forenklet sagt er det som skjer nå at EU-landene som har lån til langt over pipa lover hverandre at de skal gi hverandre lån dersom de ikke klarer å betale lånene sine. Det sier seg selv at dette ikke er ei spesielt god eller bærekraftig løsning. Faktisk er dette overhodet ingen løsning. Det er samme medisinen som har blitt brukt i 20 år nå uten virkning: En dytter problemene foran seg på en slik måte at haugen med problemer bare vokser og vokser.

Denne motsigelsen kan ikke vare lenge. Alle med innsikt ser dette. Alle forstår at dersom statene skal kunne betale tilbake lånene sine så må tæring settes etter næring. Statens utgifter må kraftig beskjæres og inntektene må kraftig økes. Problemet er at når en gjør dette, så vil forbruket dale. Bedriftene som har blitt holdt oppe av stimulipakka vil gå konkurs. For det holder ikke å senke seg på det nivået man hadde før krisene. Man har i tillegg ei gjeld å betale. Dette fører til at statens inntekter må ytterligere økes, og utgiftene ytterligere beskjæres. Dette vil føre til at en god slump andre bedrifter også vil gå konkurs som følge av det ekstra lave forbruket. Inntektene til staten vil minke som følge av mindre verdiproduksjon. Utgiftene til arbeidsledighet, trygd og lignende vil øke. Man havner med andre ord inn i en ond spiral.

Hvem vil få regninga?

Som vanlig vil kapitalistene i størst mulig grad kaste byrdene over på de store massene i bunnen av samfunnets klassehierarki. Medisinen ser vi alt nå blir praktisert i Hellas: Lønnsnedslag, økte skatter og avgifter, høyere pensjonsalder, lavere pensjon, lavere satser til arbeidsledige og sosialklienter, mindre til skole og helse og så videre, og så videre.

Referanser

  1. ^http://tjen-folket.no/sentralt/view/10498

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.