Aleksandra Kollontaj, kommunist og Sovjetunionens første ambassadør i Norge, skrev denne artikkelen om kvinnenes stilling i landet i 1946.

Presisering fra Tjen folket: Vi må understreke at vi ikke står inne for alt som står i denne artikkelen. For eksempel mener vi ikke at det er kvinnens “naturgitte posisjon” å få barn, slik Kollontaj skriver i denne artikkelen. Heldigvis har utviklingen av teori hva gjelder kvinnefrigjøring gått fremover på dette området. Vi mener likevel artikkelen sier mye interessant om hvordan sosialismen i Sovjet førte til store fremskritt for kvinnefrigjøringa.

De sovjetiske kvinnene – fullverdige og likestilte innbyggere i sitt land

Det er et velkjent faktum at Sovjetunionen har oppnådd oppsiktsvekkende resultater når det gjelder graden av kvinnedeltakelse i den aktive oppbygginga av staten. Denne allment kjente sannheten blir ikke en gang motsagt av våre fiender. Sovjetkvinnen er en fullverdig og likestilt innbygger i vår stat. I og med at kvinnene har fått fri adgang til enhver sfære når det gjelder kreativitet så har staten på samme tid sikret alle nødvendige forhold som gjør det mulig for kvinnene å fullbyrde deres naturgitte funksjon: Å føde og bidra til å oppdra sine barn – og på samme måte blir det gjort mulig for henne å være sjefen hjemme.

I lovene til sovjetstaten er det slått fast at moderskapet ikke er en privatsak, men at det er den sosiale plikten til alle de aktive og likestilte kvinnelige innbyggere. Dette er innebygget i vår grunnlov. Sovjetunionen har greidd å løse de viktigste og mest komplekse problemer når det gjelder at kvinnene nå arbeider på ethvert tenkelig felt – uten at dette går på bekostning av hennes moderskap.

I Sovjetunionen har man viet stor oppmerksomhet rundt organiseringen av offentlige kantiner, barnehager, ungpionerleire, lekeplasser og daghjem. Og disse institusjonene bidrar – slik Lenin sa det – til at vi er i stand til i praksis å gjøre kvinnens underlegenhet ovenfor mannen stadig mindre. Flere enn 7000 kvinne-og-barn-sentre har blitt etablert i Sovjetunionen. Halvparten av dem er i jordbruksområdene. Over 20.000 daghjem har blitt organisert. Her må man huske at i tsarens Russland, i 1913, eksisterte det bare 19 daghjem og 25 barnehager. Disse ble ikke drevet av staten, men av filantropiske organisasjoner.

Sovjetstaten gir stadig økende materiell støtte til mødrene. Kvinnene mottar full lønn samt barnetrygd før og etter fødsler. Og de fødende kvinners arbeidsplass settes av til dem slik at en fødende kvinne kan ta opp igjen jobben etter at hun har fått barn. Store familier og aleneforeldre mottar statsstøtte for å hjelpe dem i å føde og å oppdra barna. I 1945 betalte staten ut mere enn 2.000 millioner rubler i slik støtte.

Hederstittelen “mødrehelt” har blitt gitt til flere enn 10.000 kvinner i den russiske delen av Sovjetunionen alene, mens ordenen “Moderlig ære” og “Medaljen for moderlighet” har blitt gitt til henholdsvis én million og 100.000 kvinner. Sovjetstaten har vist seg å være å stole på, og de som har fått titler og ordener har fortjent disse.

Kvinnene har vist seg å være heroiske – både i fredelig, kreativt arbeid, før den 2. verdenskrigen – og de viste seg som helter under nazi-Tysklands invasjon. Videre; de har vist seg å være heroiske nå, i bygginga av landet i den store oppgaven i å forsøke å fullføre femårsplanen. På mange felter i industrien er det nå flere kvinner enn menn. Mange av de kvinnedominerte industrigreinene har vært blant dem som har fullført femårsplanen.

Like viktig å nevne er de voldsomme positive resultatene til de sovjetiske bondekvinnene. Bondekvinnene bar hovedbyrden av jordbruksarbeidet under den 2. verdenskrigen.

Våre kvinner har greidd å mestre yrker som i lang tid har blitt sett på som eksklusive områder for menn. Dette gjelder for eksempel kvinnelige maskinførere, kvinnelige mekanikere, kvinnelige maskinoperatører og kvinnelige installatører. Og: Velkvalifiserte kvinner er nå på flere steder ledere for arbeid med de mest kompliserte mekanismer og maskiner.

Kvinnene i Sovjetunionen arbeider på like fot med mennene for at landet skal utvikle sin vitenskap, sin kultur og sin kunst. De har en enestående plass i utdanningssystemet og i helsevesenet.

I landet vårt for 30 år siden var det 2,3 millioner kvinnelige arbeidere. Av disse var det hele 1,3 millioner som jobba i yrker som for eksempel servitriser i byene. 750.000 kvinner jobbet som arbeidere på gårdene på landsbygda. På denne tiden fantes det knapt noen kvinnelige ingeniører, og nesten ingen kvinner innen vitenskapelig arbeid. Dersom en kvinne skulle bli utnevnt til en lærepost, så var den knyttet sammen med forhold som var fornærmende ovenfor en kvinnes ære.

I landet vårt – hvor det før var elendige tilstander – er det nå 750.000 kvinnelige lærere, 100.000 kvinnelige leger, og landet har 250.000 kvinnelige ingeniører. Kvinneandelen når det gjelder studenter i høyere utdanning er på 50 %. Over 33.000 kvinner jobber i laboratoriene og i forskningsinstituttene. 25.000 kvinner har akademiske titler og høyere akademiske grader. Videre har 166.000 kvinner blitt tildelt “Statsprisen” for gode resultater innen deres vitenskap og innen deres arbeid.

Kvinnen i Sovjetunionen kan altså utnytte sine politiske rettigheter i praksis.

Det Øverste Sovjet har 277 kvinnelige medlemmer – mens 256.000 kvinner har blitt valgt inn i de forskjellige statlige organer – i byene, på landsbygda, i regionene og i republikkene.

Kvinnene i Sovjetunionen behøver ikke å kreve fra sin regjering at de skal ha rett til arbeid, rett til utdanning og rett til helsemessig hjelp før, under og etter fødsler. Det er sovjetstaten selv – regjeringen selv – som gir kvinnene arbeid og som gir dem store muligheter og tilgjengelighet til enhver sfære av sosialt liv. Sovjetstaten gir kvinnene både hjelp og assistanse – og den samme staten gir dem også takk og utmerkelser.

Gjennom årene med invasjon fra nazi-agressorene kjempet kvinnene i Sovjetunionen sammen med kvinnene i andre demokratiske land. Kvinnene så med sine egne øyne nødvendigheten i å kjempe en kamp uten avbrudd mot nazismen inntil ethvert spor av den borte. Bare på den måten kan vi spare verden for nye krigstrusler.

Kampen for demokrati og for en varig fred, kampen mot reaksjon og fascisme er hovedoppgava vi har i verden i dag.

Å nekte kvinnene og delta i denne oppgava – å stenge kvinnene inni reint “kvinnelige” og feministiske organisasjoner – dét kan bare bidra til å svekke kvinnenes demokratiske bevegelse. Kun en seier for demokratiet kan sikre kvinnene likhet.

Vi, kvinnene i landet av sovjeter gir all vår energi til det skapende arbeid for fullførelsen av den kjempemessige oppgava som den nye femårsplanen er. Vi veit at når vi gjør dette, styrker vi fredens vern over hele verden, nemlig Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker.

På samme tid må vi være på vakt mot intriger fra reaksjonære – vi må avsløre deres planer og intensjoner, vi må avsløre deres forsøk på å splitte de demokratiske landene.

Enheten av alle krefter for demokratiet er vårt mest pålitelige våpen i kampen mot reaksjon i kampen for frihet og for fred over hele verden.

Aleksandra Kollontaj

Først publisert i tidsskriftet Sovetskaja Zjensjtsjina nr. 5, september-oktober 1946

Oversatt for Tjen folket av S.H.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.