I USA i vår tid virker det som om det å få en slutt på narkotikaavhengighet er umulig. Systemet påstår at de “bekjemper narkotikamisbruk”. Og, dette gjør de både med ved hjelp av politiet, av nye medisiner, religion, terapiformer og såkalte “bare si nei” (“just say no”)-kampanjer. På tross av disse forsøka fra systemets side forsvinner allikevel ikke narkotikaproblemet. Det forsvinner heller ikke av at væpna politi plager folk på en brutal måte.

Hvorfor er det slik? Jo, fordi systemet i seg fører til stoffbruk, og det er fordi produksjonen, transporten og salg av narkotika er en mangemilliardindustri.

Maoister sier: All undertrykking, inkludert narkotikaavhengighet kan bli overvunnet!

Hvordan kan vi maoister være så sikre på dette? Svaret er: Etter at den maoistiske revolusjonen seira i Kina i 1949, brukte folket sjøl – leda av Kinas Kommunistiske Parti – maoistiske metoder for å eliminere narkotikaavhengighet. Disse erfaringene og disse metodene er fremdeles svært relevante for menneskeheten i dag!

Revolusjonære mennesker over hele kloden studerer Mao Zedongs bidrag til marxismen. Mao Zedong er den største revolusjonære som har levd i vår tid.

Det gamle Kina hadde verdens største narkotikaproblem

Før kamerat Maos revolusjon vant i 1949, var folket i Kina i en miserabel posisjon. Befolkninga var ekstremt fattig og de blei ubytta og utnytta av en håndfull rike godseiere, av krigsherrer og av utenlandske kapitalister.

I det gamle Kina var mange folk avhengige av sin narkopipe. Det var 70 millioner narkomane i Kina – de var avhengige av opium, avhengige av morfin eller de var avhengige av heroin. Halvvegs ihjelsulta arbeidsfolk brukte opiumrusens søte drømmer for ikke å føle smerten av deres sult og deres håpløshet. Og de late rikmannsfolka brukte narkotika til å fylle opp deres tomme timer. I noen områder røykte alle – til og med unger – opium.

I byene blei små flasker med narkotiske stoffer solgt på gatehjørnene som om det hadde vært iskrem. Folk kunne bli “høye” til og med på jobben. Narkotikaavhengige mennesker glemte å passe på ungene sine, ja til de grader at de til og med solgte ungene sine for å kjøpe mer stoff til seg sjøl. Kvinner som var narkotikaavhengige blei ofte tvunget ut i prostitusjon, og mange av dem døde av sjukdommer som følge av dette.

Om hvordan systemet starta narkotikaavhengigheten

Narkotika blei tvunget på Kina av de rike kolonistatene i Europa og Amerika. Den britiske regjeringa gikk til og med til krig – den berømte opiumskrigen i 1839 – for å tvinge Kina til å aksepere opium som blei brakt til Kina med engelske skip. Malocolm X skreiv følgende: “Tenk på det! Å erklære krig mot noen som nekter å bli narkovrak”"

Narkohandelen begynte fordi de store kapitalistene var i stand til å tjene enorme pengesummer ved å selge stoffer som de narkomane var avhengige av – og imperialismen behøvde denne handelen for å finansiere deres imperialistiske makt over Kina.

På slutten av 1960-tallet lot CIA heroinet flomme over i de mest fattigslige og undertrykte folkegruppene i USA. CIA gjorde dette fordi de på denne måten var i stand til å utkjempe krigen i Laos. Så, på midten av 1980-tallet, da Ronald Reagan var president i USA, utvida CIA sin narkohandel igjen – nå for å føre sim hemmelige krig mot Nicaragua. De amerikanske narkokartellene håver inn masse penger på amfetamin på den ene sida, og på beroligende midler på den andre sida. Disse stoffene blir solgt både legalt og illegalt.

Erfaringene både fra Kina og fra USA viser hvordan kapitalismen aldri kan løse problemene med narkotika. Kapitalismen fører til lidelse og ensomhet i samfunnet. Derfor flykter mange inn i den “lykkefølelsen” de får når de bruker narkotiske stoffer. Folk blir svake av narkomani, og de slavebindes dermed av ett eller annet slags narkotikabruk.

I Kina gjorde den maoistiske revolusjonen en ende på narkomanien – og det gjorde de raskt. Maos revolusjonære styrker, Folkets Frigjøringshær, nedkjempa endelig undertrykkernes militære styrker i 1949. Tre år seinere – i 1952 – var det slutt på så godt som all narkomani; ingen flere pushere – slutt på all opiumsdyrking – og det blei slutt på smugling av narkotika til Kina. I løpet av bare tre år hadde Kina redusert tallet på narkomane fra 70 millioner mennesker, til så godt som null.

Da revolusjonen i Kina, leda av kamerat Mao Zedong, seira, så tjente den nye regjeringa folket – og revolusjonen var mot undertrykkerne, og revolusjonen tjente ikke undertrykkerne. Etter seieren i 1949 var det alle slags problemer som Folkerepublikken arva fra det gamle Kina. Men etter seieren var det mulig for folket å organisere seg for sammen å løse problemene i den nye staten. Da benytta maoistene masselinja når de skulle gjøre en ende på narkotikaavhengigheten.

Maoistenes kamp mot narkomanien foregikk ikke ved å stole på sosialarbeidere som snakka “nedover” til folket. Maoistene benytta heller ikke noen som helst straff mot de stoffavhengige. De revolusjonære kommunistene stolte på massene – folkemassene – i byene og på landsbygda. Maoistene ville at massene sjøl skulle organisere seg for å få en endelig slutt på narkohandel. Og maoistene ville at massene sjøl skulle organisere seg for å få en endelig slutt på stoffbruk.

Det var ikke lett å stoppe vanens og avhengighetens makt hos de narkomane i Kina. Helt i begynnelsen av kampen mot narkotika etter revolusjonen var det mange narkomane som gjorde motstand.

Men; unger som hadde narkomane foreldre ba foreldrene om å slutte med stoffbruken. Konene til narkomane menn ba sine ektemenn om å slutte med stoffbruken.

Alle oppfordra de avhengige om å bli med i det nye samfunnet som blei skapt i Kina etter 1949.

Kort sagt blei kampen mot narkomani til en stor massebevegelse i folket. En slik massebevegelse kan bare skapes av en virkelig revolusjonær folkeregjering.

Å få en slutt på narkomanien er en del av klassekampen! Mao sa følgende: “Forén dere med alle det er mulig å forene seg med”. I Kina lærte fortroppspartiet til arbeiderne og bøndene, Kinas Kommunistiske Parti (KKP) under ledelse av kamerat Mao Zedong, at kampen for å få has på narkomani og at kampen for å få has på narkotikahandel var en del av klassekampen mot det gamle samfunnet. KKP forsøkte å få folket til å sette et klart skille mellom folket på den ene sida – og mot folkets fiender på den andre sida.

Maoistene så på systemet og på dem som virkelig gjorde store fortjenester på stoff – som folkets fiender. På den andre sida skulle de narkomane sees på som en del av folket, og som ofre for systemet. Dette er den motsatte holdninga av hva politiet står for. Årsaken var at politiet og andre undertrykkere lot som om det gamle systemet var i orden. Politiet og andre undertrykkere behandla de narkomane som menneskelig søppel, og politiet og andre undertrykkere behandla de narkomane som kriminelle.

Fordi det var folket som hadde makta i Kina mista de narkomane etterhvert redselen for å søke hjelp mot avhengigheten av stoff. De avhengige fikk en tidsfrist for når de skulle slutte med narkotika. De narkomane fikk – innen denne tidsfristen løp ut – litt opium – og de fikk sprøyter som skulle hindre muskelkramper når de slutta med narkomanien.

Maoistenes revolusjonære linje behandla alle fattigfolk som brødre og søstre. Fattige misbrukere fikk en veg ut av narkomanien, og de små narkohandlerne fikk en veg ut av narkohandelen. Men en helt annen holdning venta de store narkotikahandlerne. Dette var personer som gjorde seg rike av folkets lidelser. Disse var ‘fiender av folket’. De blei stilt for retten mens tusener så på. Folk som hadde fått liva sine ødelagt av de store narkohaiene vitna mot dem. Disse rikfolka blei møtt med den kalde, harde retten. Det betydde for disse rikfolka at de fikk livsvarig fengsel, eller at de blei offentlig henretta. Det var ikke mange slike henrettelser – bare mellom fem og ti – i de største byene.

Maos kampanje mot narkotikaavhengighet blei en stor suksess. Rundt 1952-53 var det ikke lenger noe narkotikaproblem i Kina. Den nye sosialistiske økonomien gjorde det mulig å gi arbeid til folk – og den sosialistiske økonomien gjorde det mulig å bli kvitt fattigdommen som tvang folk inn i narkotikahandel. Så lenge Kina var sosialistisk, det vil si så lenge Mao hadde makta, var det så godt som ingen narkomani i Folkerepublikken Kina. Men da kamerat Mao døde og kontrarevolusjonen vant fram og tok makta i landet, kom narkomanien tilbake. Dette gikk fort etter 1976.

I en slags bitter ettertanke kan man si at kontrarevolusjonen viste at man ikke kan frigjøre folket uten å gjøre revolusjon – og man kan ikke fortsette å frigjøre folket – uten å fortsette på den revolusjonære veien.

Alt snakk om å bli ferdig med narkotika som et samfunnsproblem uten en arbeiderrevolusjon er tøys.

Maos revolusjon forandra hele samfunnet ved siden av å bli kvitt narkomanien. Her følger et knippe andre onder som revolusjonen greidde å bli kvitt:

• prostitusjon
• salg av barn
• ekstrem fattigdom
• analfabetisme
• arbeidsledighet
• vold fra menn mot konene deres
• kriminalitet
• politi-brutalitet

og så videre.

Maoistrevolusjoner er effektive fordi de går til problemenes røtter; maoistrevolusjoner seirer i kampen mot undertrykkerne, og i kampen mot undertrykkernes system. Og maoistrevolusjoner stoler på massene. Maoistrevolusjoner stoler på at massene vil fortsette revolusjonen og de stoler på at massene med dét vil skape et helt nytt samfunn.

Dette er det vi behøver her også: en revolusjon. Det er på høy tid med virkelige forandringer.

Oversettelse, tilretteleggelse og forkorting for Tjen Folket ved S.H.