FN har utropt retten til rent vann til en menneskerett. Likevel lever én milliard mennesker uten denne rettigheten.

Samtidig har mer enn 2,6 milliarder mennesker ingen tilgang til tilstrekkelige sanitærforhold. Daglig dør 4.000 barn som følge av mangelen på rent drikkevann. En tredjedel av alle dødsfall i verdens fattigste land kommer av mangelen på rent vann.

Det var Bolivia på vegne av 33 andre land som foreslo å utrope retten til rent drikkevann til en menneskerett. Resolusjonen ble vedtatt med 122 mot 0 stemmer. Men 41 land avsto fra å stemme, deriblant USA og andre vestlige industriland. Men FN-vedtaket har – som de fleste andre vedtak i FN – ingen kan møte brudd på retten til rent vann med juridiske sanksjoner. Tilgang til rent drikkevann kan for mange kun oppnås med kamp.

Hvem har skylda?

Man må stille spørsmålet om hvem som har skylda for mangelen på rent drikkevann for en så stor andel av verdens befolkning. En stor del av skylda bærer de internasjonale landbruks- og industrimonopolene, som på verdensbasis ødsler med rent vann. For å fremstille én eneste liter biosprit trenger man for eksempel opptil 9.000 liter vann. Slik pynter kapitalistiske selskaper seg med å være miljøvennlige.

Også drivhuseffekten har innvirkning på vannets kretsløp og dermed også tilgangen på drikkevann for mange i verden. Den globale temperaturøkninga har sørget for at tørkeperiodene i deler av Australia, Afrika og Sør-Amerika har blitt lengre. I Himalaya smelter de store isbreene, noe som berører vannforsyningene til hundervis av millioner mennesker i Bangladesh, Kina, India, Nepal og Pakistan.

Samtidig ønsker sterke krefter i vesten å gjøre vann til en “fri handelsvare” gjennom å privatisere det. Internasjonale storselskaper som Nestlé, Coca-Cola, Pepsi og andre beskjeftiger seg med å sikre seg denne kilden til profitt. De planlegger store rørledninger og oppbygginga av store tankbåtflåter for å kunne drive handel med vann.

35 ganger fortjeneste

Konsernene lover at man vil få opptil 35 dollar fortjeneste for hver investerte dollar. Og denne fortjenesten skal altså komme fra land hvor befolkninga opplever vannmangel – land som i utgangspunktet er de fattigste allerede. Rike storselskaper planlegger å tjene seg enda rikere på andre folks lidelse.

I flere år har både organisasjoner og enkelte regjeringer i fattige land kjempa for å få anerkjent retten til rent drikkevann som en menneskerett. Mot disse står store multinasjonale selskaper og regjeringer i vestlige land som ut fra kapitalismens uunngåelige profittjag ønsker å gjøre drikkevann til en vare på linje med alt mulig annet. Enkelte land – som Bolivia og Uruguay – har gjort det til en del av grunnloven at privatisering av drikkevann er forbudt.

I den bolivianske delstaten Cochabamba førte befolkninga på begynnelsen av 2000-tallet en regelrett «vannkrig» mot privatisering av drikkevannet. Da hadde IMF tvunget på Bolivia privatisering av vannforsyningene. Da den daværende regjeringa gjorde som IMF sa, svarte befolkninga med væpna motstand mot dette. Grunnen var at drikkevann hadde blitt tre ganger dyrere, slik at folk anså det som luksus å unne seg rent drikkevann. I april 2000 måtte regjeringa slå retrett og stoppe privatiseringa. IMF mener fortsatt at Bolivia skylder dem flere millioner dollar i skadeerstatning på grunn av dette avtalebruddet.

Profittbegjæret har ingen grenser

Eksempelet med mangelen på rent drikkevann blant verdens fattige og kapitalistenes ønske om å gjøre et livsnødvendig middel til en vare som omsettes på et marked – noe som uunngåelig vil holde de som ikke har råd utenfor – er et godt eksempel på hvilken virkelighet det kapitalistiske systemet tilbyr en stor del av verdens folk. I stedet trenger vi et system som tar folks behov på alvor og ikke gjør om livsnødvendigheter til handelsvare – kommunismen, det klasseløse samfunn.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.