Statsobligasjonsboblen eser, mens de økonomiske pilene i USA snur fra svak oppgang til ny nedgang.

Det blir sagt at USA er lokomotivet i verdensøkonomien, og dette er på mange måter et korrekt bilde. USA troner som verdens økonomiske stormakt. Riktignok et stormakt med store problemer, men likevel fortsatt det land i verden som er suverent størst målt etter brutto nasjonalprodukt (bnp). [1]

Det er en tendens til at kapitalismens syklus med veksling mellom økonomisk oppgang og nedgang starter i USA for så å spre seg videre til resten av den industrialiserte verden. Etter krisen i 2008 har pilene en kort stund pekt svakt oppover i USA. Årsaken til at nedgangen i 2008 blei snudd til svak oppgang finner vi først og fremst ved at staten USA, samt de fleste andre stater i den rike del av verden, har lånt penger som de har sprøytet inn i økonomien for å få hjulene igang.

I 2008 fikk vi en overproduksjonskrise. Det vil si at kapitalismens produksjon kom i utakt med markedets evne til å kjøpe produktene fra denne produksjonen. Forenklet sagt kan vi si at alle kapitalister er avhengig av å stadig selge et økende antall varer fra sin produksjon og at dette er årsaken til at det fra tid til annen blir produsert for mange varer. Når dette skjer (noe som normalt skjer relativt regelmessig mellom 8-12 år), så får vi ei overproduksjonskrise. Krisen fører til at en del produsenter går konkurs, eller på andre måter blir lagt ned. På denne måten sørger krisen for at produksjonskapasiteten faller, og dette gir grunnlag for ny vekst for de som står igjen og har klart seg gjennom krisen. Du kan lese mer om dette i vår artikkel: <p>Kapitalismens syklus</p> eller: <p>Lærebok i politisk økonomi</p>

Fasen før krisen kalles for “høykonjunkturen”. I denne fasen peker de økonomiske pilene bratt oppover. Alt ser ut til å gå svært så bra, og kun de med den største innsikten i hvordan kapitalismen fungerer ser skyene på horisonten. Denne fasen preget av optimisme kjennetegnes også ved økt spekulasjon. Mange spekulerer i at veksten skal fortsette, og investerer sine penger i aksjer eller lignende utfra en forventning om at de senere kan selge dem for en langt høyere pris som følge av den økonomiske veksten, og slik sett skaffe seg lettjente penger uten å gjøre det skapte grann. I høykonjunkturen som rådde før krisen brøt ut i 2008 var det mye slik spekulasjon først og fremst i markedet som lånte ut penger til folk som kjøpte seg boliger. Dette førte til at folk lett fikk lån til boliger uten at det ble sjekket så nøye om de hadde råd til å betale avdragene (med mindre høykonjunkturen vedvarte i flerfoldige år framover iallefall). Det var også en god del som blei direkte lurt til å ta opp lån som de umulig kunne betjene. En kan spørre seg hva bankene hadde å tjene på å låne ut penger til folk som ikke kan betale tilbake. Det blir jo et tap for bankene? Svaret på dette ligger i at det noen år før dette var innført endringer i lovverket som gjorde at banker og andre finansinstitusjoner kunne selge lånene videre til andre banker (eller finansinstitusjoner) og dermed tjene penger kun på videreformidlinga. Siden de som lånte ut pengene ikke satt med risikoen lenger, så la dette grunnlaget for svindel og lureri.

Milliarder på milliarder av dollar blei på denne måten lånt ut til folk som ikke ville være i stand til å tilbakebetale, og i takt med at flere fikk låne penger slik at de kunne kjøpe seg hus, så økte også boligprisene langt over den objektive verdien av boligene. Dette blei ei gedigen boble. Prisene på boliger var skyhøyt over faktisk verdi og folk som investerte pengene sine i deler av disse lånene (“obligasjoner”) utfra en forventning på å få renter av sine investerte penger fikk ikke pengene tilbake, da det viste seg at svært mange ikke var i stand til å tilbakebetale lånene. Denne boblen sprakk når overproduksjonskrisen slo til. Da var det en rekke av folk som mistet jobbene sine, ikke lenger kunne jobbe overtid, blei permittert og så videre som førte til at deres inntekter sank, og de kunne ikke lenger betale avdragene på lånene. Du kan lese mer om dette i vår artikkel: <p>Krise i kapitalismen</p> Da dette skjedde blei det synlig for alle at dette markedet for slike obligasjoner var overpriset. Det falt sammen som en stein og førte til en ytterligere forverring av overproduksjonskrisen.

Krisen blei svært dramatisk, og alle de rike kapitalistiske statene slo seg sammen om en felles redningsaksjon. Allerede i 2008 så vi at denne “løsningen” på krisen den gang skapte en ny økonomisk boble av virkelig historiske dimensjoner i artikkelen: <p>Ei ny boble bygges opp</p>

I dag kan vi lese i finansavisene at pilene går nedover, og at det er mye frykt og usikkerhet i markedet [2] [3] http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961627.ece":http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961627.ece. “Kriseløsningen” som førte til at en rekke stater har satt seg i nærmest bunnløs gjeld har ikke hatt den virkning det var ment at de skulle ha. Det eneste den har ført til er at den grunnleggende årsaken til krisen (overkapasitet i produksjonen i forhold til markedets kjøpekraft) har blitt dyttet framover uten å bli løst, samtidig som nesten hele den rike vestlige verden (inkludert Japan) har satt seg i tilnærma bunnløs gjeld. “Kriseløsningen” har derfor bare ført til at motsigelsene har økt i et større omfang og vi har derfor i vente en større økonomisk krise enn verdenshistorien noensinne har sett. Den virkelig smellen kommer, når kapitalistene endelig oppdager at statsobligasjonene ikke var en “trygg havn” men et nytt svart høl. Det keynesianistiske eksperimentet med at staten felles tar opp gjeld og sprøyter pengene inn i økonomien har feilet. I tiden framover kommer blårussen til å hyle om at det er sosialdemokratene (keynesianistene) sin feilslåtte politikk som er årsaken til krisen. Det blir fort glemt at det var blårussens markedsliberalistiske politikk som blei fulgt forut for krisen i 2008.

Overproduksjonskrisene i kapitalismen er nemlig lovmessige. De kan ikke unngås med en “lur” kapitalistisk politikk, uansett om den har kledd seg i røde, gule, grønne, brune eller blå klær. Den eneste måten en kan avskaffe overproduksjonskrisene på er ved å avskaffe kapitalismen.

Det siste er ikke bare nødvendig for å hindre all den arbeidsledighet, sult, nød, fattigdom og annen elendighet som øker i drastisk omfang under kapitalismens kriser. Det er faktisk en nødvendighet for å redde vår jord fra den økologiske destruksjon av kloden som kapitalismens profittjag skaper.

  1. ^http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_GDP_%28nominal%29
  2. ^http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961425.ece
  3. ^http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961381.ece

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.