Civita-leder Kristin Clemet treffer spikeren på hodet da hun i Aftenposten 9. mars skriver at “Norge i 2011 ligner mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen, enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket”.

Etter å ha gått gjennom en rekke av Aps standpunkter i etterkrigstidsprogrammet Arbeid til alle, avslutter hun kronikken sin med å skrive at «noe av det viktigste partiet gjorde, var å moderere sine egne opprinnelige standpunkter. Det norske samfunnet, slik vi kjenner det i dag, har vært helt avhengig av innspill fra flere hold for å bli hva det er i dag».

Arbeiderpartiets etterkrigsprogram “Arbeid til alle” var et program prega av flere radikale formuleringer og endog hyllest av planøkonomien og Sovjetunionen, som for eksempel i dette sitatet:

Gjennom sin heltemodige og seierrike innsats i denne krigen har det (Sovjetsamveldet, vår anmerkning) vist utholdenheten og slagkraften i et samfunnssystem bygd på planøkonomi og samfunnets eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Likevel var programmet langt fra revolusjonært, men klassisk sosialdemokratisk. Arbeiderpartiet førte raskt Norge inn i Nato (1949). Slik ble Norge raskt en del av imperialismen, som kapitalismen i vår tidsalder alltid har vært knytta sammen med. Samtidig åpna programmet også for statlig lønnsregulering over hodet på fagbevegelsen – og snart skulle også heksejakta på kommunister i regi av Ap være i gang.

Løgner, villeding av arbeiderklassen – og kommunistjakt

I denne perioden holdt Ap på med å villede arbeiderklassen, til tross for at det nærmest er en vedtatt sannhet at det var Arbeiderpartiet som “bygde landet”. Heller ikke i denne tidsperioden var Ap bra for folk flest. Heller var det tvert imot: De villeda arbeiderklassen og spredte løgner om hvor bra det skulle bli og overlot “kampen mot øvrigheta” til dem.

Gjennom hele etterkrigstida helt til både NKP og AKP (ml) var knekt, drev Ap-ledelsen med forfølgelse av kommunister samtidig som de tok æra for framskritt som var gjort helt uavhengig av den politiske kursen – den sosialdemokratiske linja. Sosialdemokratiet som Ap la fram i programmet “Arbeid til alle” kan utelukkende eksistere når den foregående perioden er prega av en enorm destruksjon av kapital – noe 2. verdenskrig sørga for.

Kapitalismen var i denne perioden i en enorm oppbyggingsfase med sterk vekst og svake kriseperioder. På mange måter var kapitalismen krisefri de første 25 åra etter 2. verdenskrig. Da kunne velferdsstaten bygges – en velferdsstat Ap de siste tiåra har stilt seg i spissen for å bygge ned med enorme angrep på velferdsgodene.

Utviklinga uunngåelig innafor kapitalismens rammer

Ap har radikalt endra sin politikk siden etterkrigsårene, slik Clemet også påpeker. Men det finnes fortsatt partier som viderefører Aps politikk fra denne tida. Særlig er det partiet Rødt som fører denne tradisjonen videre. Det mest håndfaste beviset på dette er partiets opptrykk av gamle Ap-plakater fra 30- og 50-tallet, og ikke minst uttalelsene nåværende nestleder i partiet, Bjørnar Moxness, kom med da plakatene blei lansert:

Velferdsstaten trenger kraftfulle venstresidepartier for å sikre gode rammevilkår. Dette er særlig viktig når vi går inn i økonomiske krisetider. Hvis Arbeiderpartiet ikke vil videreføre sin stolte arv, må noen andre gjøre det.

Ap forlot sine idealer allerede i 1923, da partiet valgte å bryte med Komintern, og ekte kommunister i Norge stifta Norges Kommunistiske Parti (som siden også skulle forfalle til et revisjonistisk og kanskje også sosialdemokratisk parti sammen med den revisjonistiske utviklinga i Sovjetunionen fra 1956). Siden 1923 har Ap vært partiet for klassesamarbeid, ikke for klassekamp. Allerede før krigen beviste de dette gjennom å overse den fascistiske trusselen i horisonten. Arven etter Ap på 30-, 40- og 50-tallet er ingen stolt arv, men en historisk lærdom for arbeiderklassen og en skole i klassesvik.

Marxist-leninisten Georg Vaagen, som brøt med NKP på begynnelsen av syttitallet for heller å bidra til å bygge opp AKP (ml), oppsummerte sosialdemokratiets karakter slik:

Sosialdemokratiet bygger helt ut på det bestående, borgelige samfunns grunnlag og institusjoner og er en bestanddel av dette samfunn. Sosialdemokratiet søker nok å gjennomføre visse nødvendige reformer gjennom sin parlamentariske politikk og virke, men aldri reformer som endrer eller truer med å endre maktforholdet mellom klassene i vårt kapitalistiske samfunn. Sosialdemokratiet har sine røtter i de øverste og priviligerte lag av arbeiderklassen og fra byråkratiet i parti og fagorganisajonen, fra offentlige tillitsverv og stillinger.

Dette er fortsatt et gyldig sitat og beskriver også hva som er grunnen til at Ap i dag fører den politikken de velger å føre – deres primære hensyn er nemlig ikke å tjene arbeiderklassen og folket, men å tjene borgerskapet og seg sjøl.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.