Skrevet av en aktivist i Tjen Folket. Ikke vedtatt av Tjen Folket.

De siste månedene har situasjonen i Ukraina fått mye oppmerksomhet i media. Ukraina er et stort land som kulturelt og økonomisk revet mellom øst og vest, mellom Russland og EU/USA. Landet har 44 millioner innbyggere og er en av verdens største eksportører av korn. Ukraina har mye industri og store gass- og energiselskaper – men er avhengig av import av store mengder gass fra Russland og via Russland.

Ikke vår drittsekk?

De dramatiske kampene i hovedstaden Kiev har blitt fyldig dekket av norsk og vestlig presse. Det er blitt tegnet et ganske ensidig bilde av et undertrykkende regime mot et misfornøyd og EU-vennlig folk. Det er liten tvil om at regimet til den nå avsatte Viktor Janokovitsj er et dårlig regime. Dette er normalen i dagens verden. Men det er slett ikke derfor vestlige medier er så kritiske. Årsaken ligger i kampen mellom vesten og Russland om innflytelse i landet.

Den amerikanske presidenten Rosewelt sa omtrent følgende om despoten Samoza i Nicaragua: Han er en drittsekk, men han er vår drittsekk.

Viktor Janokovitsj har rømt til Russland. Der regnes han fortsatt som den rettmessige presidenten for Ukraina. I vesten anerkjenner USA og EU de nye styresmaktene. Janokovitsj er en drittsekk, men han er ikke vestens drittsekk – og derfor er framstillingen av ham ganske ensidig i vestlige medier.

Et delt land

Janokovitsj representerer de delene av den ukrainske herskerklassen som har sterke bånd til Russland og som har sin maktbase i den sørøstlige delen av Ukraina. Øst-Ukraina grenser mot Russland og er språklig og kulturelt mer knytta til Russland enn det Vest-Ukraina er. Russere er en stor minoritet i sør og øst. Helt sør, på Krim-halvøya, er ukraniske russere i flertall.

I tillegg så er det et skarpt økonomisk skille. Ukrainas viktigste industri, spesielt jern og stål, ligger i øst. Gjennomsnittslønna er betydelig høyere øst og sør i landet enn vest – med unntak av hovedstadsområdet:
Kart over lønnsforskjeller i Ukraina.

Den kulturelle og økonomiske delinga av Ukraina gjør seg gjeldende politisk, og landet er delt i øst og vest også i valgene. Dette har vært regelen siden Ukraina ble løsrevet fra Russland, men delinga har blitt mer kritisk med tida.

Langvarig politisk krise

Janokovitsj og hans Regionenes Parti har sin maktbase i øst, og opposisjonen er sterkest i vest – samt i hovedstaden Kiev. Opprøret mot Janokovitsj er ikke nytt – i 2004 var det svære folkelige protester som under navnet ”Oransjerevolusjonen” fikk Janokovitsj avsatt. Men han kom tilbake som valgvinner to år senere. Omveltningen i 2004 og i år er de mest kritiske uttrykka for Ukrainas politiske problemer siden Sovjets fall. Økonomiske problemer, delinga i øst og vest, store problemer med korrupsjon og balansen mellom vesten og Russland – dette har vært de store spørsmålene i 20 år.

Det som i dag ser ut som svært harde fronter, har tidligere blitt forsøkt behandla med samlingsregjeringer, maktdeling mellom president og statsminister – samt ved stadige skifter fra presidenten selv. Leonid Kutsjma starta for eksempel sin presidentkarriære som russiskvennlig med støtte i Øst-Ukraina, og endte som vestligvennlig med støtte i Vest-Ukraina.

Det revisjonistiske ukrainske ”kommunistpartiet” (13 prosent oppslutning i 2012-valget) er nest største parti i flere østlige fylker, mens de er svært små i vest. De ser på seg selv som en videreføring av det Sovjetiske revisjonistpartiet. Før ”Oransjerevolusjonen” var de Ukrainas største parti ved flere valg og fikk 25% av stemmene ved valget i 1998. De har fordømt opprøret mot Janukovitsj som et pro-NATO-kuppforsøk.

To råtne borgerlige blokker står mot hverandre

Euromaiden-opprøret som nå har felt Janokovitsj starta i november i fjor. Det ble utløst av at regjeringa likevel ikke inngikk en utvida samarbeidsavtale med EU. Russland har hele veien vært mot en slik avtale, mens den EU-vennlige opposisjonen har vært de ivrigste forkjemperne for avtalen.

Kampen i Ukraina står mellom en russiskvennlig og en vestligvennlig fløy i samme herskerklasse. Begge sider ledes av millionærer. Det sosiale grunnlaget for de to fløyene er delinga av Ukraina i øst og vest, økonomisk, kulturelt og politisk. De kan lene seg på og hente støtte fra hver sin del av landet og folket. Og i ryggen har de hver sine utenlandske interesser – Russland på en side og EU/USA på den andre.

For EU og USA dreier det seg om å få mer innflytelse i landet og regionen, og om å presse Russland ut av sin sterke posisjon i øst. For Russland handler det i grove trekk om å forsvare sin stilling som dominerende stormakt i området. I tilfellet Ukraina dreier det seg konkret om store og gunstige handelsavtaler, marinebasen for Svartehavsflåten og ikke å få svekka sin stilling som Ukrainas fremste partner.

Svartehavsflåten på Krim

Svartehavsflåten gjør Russland til en militær stormakt til havs ikke bare i Svartehavet (som gir tilgang til Balkan, Kaukasus og Tyrkia) men gir også direkte tilgang til middelhavet. Basen ligger på Krimhalvøya, der russere er i flertall, og der Russland i skrivende stund har tatt militær kontroll over flyplasser og andre strategisk viktige punkter.

Krim var lenge russisk område, men ble overført fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske sovjetrepublikken. Dette skjedde mens ukrainske Nikita Krutsjov var leder for Sovjetunionen. Etter Sovjets fall ble det inngått en avtale mellom Russland og Ukraina som gjorde at Russlands Svartehavsflåte kunne fortsette å ha sin base på Krim. Krimbefolkningen er fortsatt hovedsakelig russisk-ukrainske. Og Krim har formelt en del sjølstyre innafor Ukraina.

Det er nå russiskvennlige styrker som kontrollerer Krim og det er i skrivende stund utlyst folkeavstemming på Krim om de skal gå ut av Ukraina. Selv om den nye ukrainske regjeringen mobiliserer hæren, er det lite som tyder på at de tør å sette hardt mot hardt. De kan heller ikke være sikre på at deres egen hær vil la seg sette inn mot Russland.

Liberalister og fascister har dannet regjering sammen

Opposisjonen – som nå har tatt regjeringsmakta og ikke lenger er i opposisjon – består hovedsaklig av tre partier:

1) ”Fedrelandet” som er ledet av Ukrainas rikeste kvinne, Yulia Tymoshenko, har som langsiktig mål å få Ukraina inn i EU. De har profilert seg som antikorrupsjonsparti. Partileder Tymoshenko ble nylig dømt til sju års fengsel for korrupsjon, men ble løslatt i et kompromiss mellom opposisjonen og Janokovitsj rett før han ble avsatt.

2) ”UDAR” som er ledet av tidligere proffbokser Vitali Klitschko er også først og fremst profilert som et pro-EU- og antikorrupsjons-parti.

3) ”Svoboda” som tidligere het Ukrainas Sosial-Nasjonale Parti og er et nazistparti med brodd mot jøder og Moskva.

Det er disse tre partiene som nå har tatt ministerpostene og andre formelle maktposisjoner.

På gata i Kiev er det tilsynelatende Svoboda og mer åpent nazistiske Høyre Sektor som har vært de mest militante demonstrantene. De har organisert seg militært og er mistenkt for å ha plyndret en rekke militære våpenlagre. De har også jaget anarkister og sosialister ut av demonstrasjoner mot regjeringa.

Norske politikere støtter fascisme

EU og norske politikere har med andre ord støtta en politikk som har ført nazister inn i Ukrainas regjering som bygger den nye regjeringsmakta på fascistisk makt på gata. Symbolsk har dette blant annet vist seg gjennom ødeleggelse av Lenin-statuer og sovjetiske minnesmerker. Mer alvorlig gjennom brannbomber mot synagoger, rasering av ”kommunistpartiets” kontorer og forfølgelse og mishandling av antifascister. Antifascister gjør seg på sin side klare til kamp og har etablert sentra for motstand.

Hykleri og imperialisme

Mange kommentatorer frykter eskalering og krig. Ukraina har Europas nest største hær (Russland den største). Utafor Ukraina sier både Russland og USA/EU at de ønsker forhandlinger og anklager hverandre for innblanding og aggresjon.

Fra Norge har leder for forsvarskomiteen i Stortinget, Anniken Huitfeldt (AP), sagt følgende til VG etter at russiske tropper har gått inn i Ukraina: ”- Det som nå utspiller seg på Krim tyder på en russisk eller russisk støttet militær intervensjon. Det er uakseptabelt å gripe inn militært i andre lands interne forhold, sier hun og understreker at Russland må gi en forklaring på det som nå skjer.”

Hykleriet er skrikende når NATO-land – som okkuperer Afghanistan – hevder at de forsvarer selvråderetten. Det er også betimelig å påpeke at USA og EU har gitt penger til den væpna opposisjonen i Ukraina, og at avsettelsen av Janokovitsj skjedde under sterkt press fra denne. Russland er absolutt en imperialist, med sine klare interesser i Ukraina. Men USA og EU er enda større imperialister, som forsøker å utvide innflytelsen på Russlands bekostning.

Dette er den borgerlige politikken – hykleri er en del av spillet. Og makt er rett – de som til enhver tid kan tvinge gjennom sin vilje får fort retten på sin side…

Ingen rød makt i Ukraina

Det er to borgerlige blokker som står mot hverandre, med hver sine imperialister i ryggen. Det er ingen som har klart å etablere en sterk posisjon for folkemakt og revolusjon i Ukraina per dags dato. Kreftene som kaller seg røde eller venstreorienterte er delt. Revisjonistene i ”kommunistpartiet” støtter Russland og Janokovitsj og knytter seg således til en imperialistmakt og det korrupte regimet som er fiender av folket. Enkelte anarkister og trotskister opererer ganske isolert. De har forsøkt å delta i opprøret mot Janokovitsj, men har opplevd å bli jaga ut av nazistene.

Ingen av de borgerlige blokkene kan løse folkets problemer eller Ukrainas grunnleggende motsigelser. Et nytt kompromiss mellom de borgerlige kreftene, slik man har sett flere ganger før, tvinger seg kanskje fram. Men de grunnleggende motsigelsene forsvinner ikke med det første. Og hele veien er det folket i Ukraina, spesielt de fattigste og arbeiderklassen, som har måttet bære byrdene og ta de største tapene for maktkampen mellom de forskjellige delene av borgerskapet. Bare gjennom folkemakt og rød makt kunne det blitt etablert en tredje posisjon som kunne kjørt borgerskapet på defensiven. Det er grupper – utenom revisjonistpartiet – som har forsøkt å etablere seg både mot regjeringa og fascistene, men disse er så vidt vi vet svake.

Nederlag er mor til framgang

Det er ingen lys situasjon på kort sikt, men selv nederlag og dyrkjøpte erfaringer har gode sider. De gir folk kunnskap på godt og ondt. Kampene i Ukraina skjer på EUs dørstokk. Nok et eksempel på at ustabilitet og kamp er normen under kapitalismen. Og selv med Europas største hær og et velutvikla sikkerhetspoliti, klarte ikke Janukovitsj å klamre seg til makta. Samarbeidet mellom liberalister og fascister, og norske politikeres varme støtte til disse, slår dype sprekker i den demokratiske masken herskerne har på i dag. Og barrikader i gatene, borgervern, militser og soldater viser tydelig at også i dag, også i Europa, vokser den politiske makta ut av geværløpet.

Democracy and Class Struggle har en rekke saker om krisa i Ukraina.