Antikommunister bruker ofte behandlinga av krimtatarer og andre nasjonale minoriteter mot Sovjet og Stalin, men hva skjedde egentlig og i hvilken kontekst?

Skrevet av en gjesteskribent.

Mange antikommunister som vil sverte Sovjetunionen og Stalin sin politikk overfor nasjonalitetene, gjør ofte et stort nummer ut av deporteringa av noen av disse under andre verdenskrig. Det er godt mulig det blei gjort overgrep under denne prosessen, men om man bare henger seg fast ved dette glemmer man både kontekst og de faktiske hendelsene. Ettersom dette er en påstand som slenges mot kommunismen så ofte bør det være på sin plass å se nærmere på omstendighetene og begrunnelsene for deporteringene.


Bildet viser krimtartarer i tyske Waffen SS i 1942:

Anklagene og hetsen mot Stalins politikk overfor nasjonalitetene har sin opprinnelse i Khrusjtsjovs hemmelige tale i 1956 på den 20. partikongressen til kommunistpartiet i Sovjetunionen. Her anklaga Khrusjtsjov Stalin for å ha deportert alle som én – «kvinner og barn, og medlemmer av Komsomol». Han sier også at «ingen marxist-leninist kan stille seg bak dette». Både Khrusjtsjov tale og seinere bruk av påstandene fra denne, overser totalt detaljene bak dette:

1) Det var eksempler på unntak fra deporteringene. Det er altså en rein løgn at «alle» blei deportert.

2) Den militære begrunnelsen var ganske enkel den sterke viljen til samarbeid med nazistene som rådde i store deler av disse mindre nasjonene. Deporteringene skjedde etter at den røde armé avanserte vestover. Her var det ekstremt viktig at man sikra den bakre flanken fra dolkestikk fra opprørske elementer i tidligere tyskokkuperte områder. Man kunne heller ikke være sikker på at tyskerne ikke kom på offensiven igjen, og gjorde bruk av de tyskvennlige i Sovjet.

I krimtartarenes tilfelle var det i 1939 så mange som 218.000 av dem. Dette bør innebære om lag 22.000 våpenføre menn – om lag 10 prosent av befolkninga. I 1941 hadde 20.000 krimtartarer desertert, og i 1944 var et tilsvarende antall på nazistenes side. Vi kan altså slå fast at det var massivt samarbeid med tyskerne og forræderi mot Sovjetunionen, spørsmålet bør være: hva skulle egentlig Sovjetmyndighetene gjort?

De kunne ha skutt alle sammen. De kunne også valgt å deportere bare de 20.000 våpenføre mennene. Begge deler ville i realiteten betydd slutten for krimtatarene som nasjon. Det ville tross alt ikke vært noen menn som blei igjen. Kommunistenes politikk overfor nasjonene hadde alltid vært å ivareta nasjonenes egenart, og sørge for at de fikk utvikle seg og sin kultur under sosialismen. Det blei klart at en splittelse av befolkninga ville betydd dødsstøtet for en slik politikk.

I stedet for dette valgte sovjetregjeringa å deportere hele nasjonen til sentral-Asia i 1944. Her fikk de land, og noen års skattefritak i kompensasjon. Tatarnasjonen forble intakt, og økte i antall i etterkrigstida. Mange valgte også ikke å flytte tilbake igjen da de fikk tillatelse til dette.

To andre grupper det kan være verdt å nevne er tsjetsjenerne og ingusjeterne. I 1943 var det rundt 450.000 av disse i den Autonome tsjetsjensk-ingusjetiske sosialistiske republikk. Dette bør tilsvare om lag 40-50.000 våpenføre menn. Av disse blei 14.576 menn innkalt til tjeneste, hvorav 13.560, eller hele 93 prosent deserterte og/eller gjemte seg og tilslutta seg bandittgrupper i fjellene. Også her var altså samarbeidet svært djuptgripende. Disse blei også deportert, og sjøl om dette foregikk under den ekstreme russiske vinteren trur man dødsraten lå så lavt som på 0,25 prosent av de deporterte – et svært lavt tall tatt forholda i betraktning.

Vi kan med dette i bakhodet slå fast tre kjensgjeringer:

1) Det fantes unntak 2) Det fantes militære grunner og 3) Det var massivt, og ikke bare individuelt forræderi blant gruppene.

Som sagt, så forekom det antakelig stygge overgrep på lokalt plan. Ting kunne sikkert blitt gjort annerledes – men de fantastiske påstandene om målretta forsøk på «folkemord» og «etnisk rensing» holder ikke vann. At begge disse folkegruppene eksisterer i beste velgående den dag i dag og har fått ivaretatt både kultur og språk bør eliminere alle slike påstander for framtida.

Kilde for teksten er boka Khrushchev Lied av Grover Furr. Se foredrag her på Tjen Folkets kanal på Youtube.

Man kan også lese mer i denne artikkelen.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.