Lenin og det proletariske partiet av en ny type, kapittel 13 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Kapittel 12 – Marxisme i Russland – Lenins tidlige liv

Kapittel 13 – Lenin og det proletariske partiet av en ny type

Den oppgaven som hastet mest når Lenin kom ut av eksil var å bygge det revolusjonære proletariske partiet. Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDAP) hadde blitt stiftet på en kongress i 1898 der det deltok ni delegater. Men sentralkomiteen som ble valgt på kongressen ble raskt arrestert. Selv om kongressen heiste fana for partiet hadde faktisk ikke kongressen lyktes i å forene alle gruppene og bygge opp én enkelt organisasjonsstruktur for partiet. Dermed gjensto fortsatt denne oppgaven som uløst i 1900.

Planen for å bygge opp partiet hadde blitt utarbeidet i detalj mens han var i eksil. Nøkkelen, mente Lenin, var opprettelsen av en allrussisk politisk avis. Lenin hevdet at den eneste måten å forene de spredte marxistiske studiesirkler, grupper og organisasjoner politisk og organisatorisk, var gjennom en politisk avis. Avisen ville være i stand til å knytte sammen alle de forskjellige cellene i hele Russland politisk ved å presentere den riktige linja og umiddelbart bekjempe alle opportunistiske avvik. Samtidig ville den vanskeligste oppgaven med å distribuere en ulovlig avis være å skape en underjordisk organisasjon opplært i å stå imot det undertrykkende russiske hemmelige politiet. Lenin ønsket å gjennomføre denne planen før innkallingen til en partikongress fordi det var nødvendig å beseire de opportunistiske og revisjonistiske retningene som hadde stukket fram hodet innen bevegelsen i de foregående årene.

Lenins plan ble først diskutert med og godkjent av kampforbund i ulike russiske byer og på en konferanse av sosialdemokrater, som han arrangerte for å diskutere denne planen. Hans viktigste tilknytta allierte i denne planen var Martov og Potresov. De var medlemmer av sentralgruppa i St. Petersburg som hadde blitt arrestert og sendt til Sibir på samme tid som ham. Planen var å gi ut avisa fra utlandet siden det var for farlig å gi den ut i Russland. For å lykkes med dette planla Lenin å forene seg med Plekhanov sin gruppe ”Frigjøring av arbeidet”, som allerede eksisterte i utlandet. Redaksjonsrådet skulle bestå av seks medlemmer – tre fra Frigjøring-gruppa i utlandet og tre fra Russland; Lenin, Martov og Potresov. Etter alle forberedelsene kom den første utgaven av avisen ut i desember 1900.

Avisa ble kalt Iskra som betyr Gnist. Forsida bar ordene til de første russiske borgerlige revolusjonære i 1825 – ”Gnisten vil tenne en flamme”. Iskra ble trykt i ulike land på ulike tidspunkt – Tyskland, England og Sveits. Avisene ble aldri sendt direkte til Russland, men gikk gjennom ekstremt omstendelige ruter til de nådde de hemmelige Iskrakomiteene i Russland. Distributørene hadde en svært vanskelig oppgave i å unngå det hemmelige politiet, og hvis Iskrasmuglere ble fanget ville de straks bli forvist til Sibir. Iskra var et viktig verktøy for å utdanne arbeiderklassen med forelesninger i studiesirkler som ofte besto i å lese opp artikler fra avisen. Iskrafolk brukte enhver anledning til å distribuere avisen samt ulovlige Iskraløpesedler. Disse ble delt ut ikke bare i fabrikkene, men også på gata, på kino, i soldatkasernene, og gjennom posten. I store byer ble de spredt på gatene eller fra balkongene i teatrene. I arbeidernabolag ble de distribuert sent på natten eller tidlig om morgenen ved å oppbevare dem i fabrikkenes gårdsrom og nær vannpumper hvor de ville bli sett om morgenen. Etter hver slik operasjon, som ble kalt såing, ble det satt opp et spesielt merke på en nærliggende vegg slik at en fullstendig rapport kunne lages om morgenen om virkningen av nattens arbeid. I små byer og landsbyer, ville Iskrapamfletter fraktes i bøndenes vogner på markedsdager og limes opp på veggene. Alt dette var farlig arbeid som kunne bety umiddelbar arrestasjon og mulighet for å forvises til Sibir. Kameratene som var involvert i dette arbeidet begynte sakte å bygge opp grupper av profesjonelle revolusjonære, og på grunnlag av disse planla Lenin å bygge det proletariske partiet.

Når det gjelder struktur og sammensetning av partiet selv, mente Lenin at det bør bestå av to deler: a) en tett sirkel av kadere av ledende partiarbeidere, hovedsakelig profesjonelle revolusjonære, det vil si partiarbeidere fri fra alt arbeid unntatt partiarbeid og med det nødvendige minimum av teoretisk kunnskap, politisk erfaring, organisatorisk praksis og kunsten å møte og bekjempe tsarpolitiet; og b) et bredt nettverk av lokale partiorganisasjonene og et stort antall partimedlemmer med sympati og støtte fra hundretusener av arbeidsfolk. Når prosessen med å bygge et slikt parti gikk framover med hjelp av Iskra, ga Lenin retning til denne prosessen gjennom sine artikler og bøker. Av særlig betydning var ”Hvor skal vi begynne?”, ”Hva må gjøres?” og ”Brev til en kamerat om organisatoriske spørsmål”. I disse arbeidene formulerte han det ideologiske og organisatoriske grunnlaget for proletarisk parti.

Foruten de organisatoriske spørsmål førte Lenin en viktig kamp mot økonomistene, som ønsket å begrense det sosialdemokratiske partiet bare til å jobbe med arbeidernes økonomiske kamp. De hadde vokst i styrke i Russland under Lenins periode i eksil og Lenin innså at økonomistene måtte bli ideologisk beseira før de kalte inn til partikongressen. Han gikk i gang med et direkte angrep på dem, særlig gjennom sin bok ”Hva må gjøres?” Lenin avslørte hvordan økonomistenes syn betydde knefall for spontanismen i arbeiderbevegelsen og undervurdering av betydningen av bevissthet og partiets ledende rolle. Han viste hvordan dette ville føre til at arbeiderklassen ble slavebundet til kapitalismen. Mens de i ord støttet marxismen, ønsket økonomistene å forvandle det revolusjonære partiet til et parti for sosial reform. Lenin viste hvordan økonomistene faktisk var russiske representanter for den opportunistiske trenden til Bernsteins revisjonisme. Lenins bok, som ble utbredt i Russland, lyktes i å beseire økonomismen ideologisk. Dermed la han grunnlaget for prinsippene som senere ble det ideologiske fundamentet til bolsjevikpartiet.

Selve fødselen av den bolsjevismen innafor det sosialdemokratiske partiet (RSDAP) fant sted på den andre partikongressen i juli-august 1903. Den viktigste debatten på kongressen var om hva som bør være partiets natur og dermed hvem som bør gis medlemskap. Lenin, som ønsket en stram, effektiv partiorganisasjon basert på profesjonelle revolusjonære, foreslo at alle partimedlemmer skal delta i en av partiets avdelinger og organisasjoner. Martov, på den andre sida, hadde som sin modell de løst fungerende legalistiske partier, som var blitt vanlig i Den andre internasjonalen på denne tida. Han ønska løse kriterier for medlemskap, som ville tillate alle som godtok partiprogrammet og støttet partiet økonomisk, til å være kvalifisert for partimedlemskap. Han var dermed klar til å gi partimedlemskap til enhver partisympatisør. I avstemningen på dette punktet støtta de fleste Martov. Men senere, når noen opportunistiske fraksjoner gikk ut av kongressen, havnet flertallet på Lenins side. Dette viste seg i valgene til sentralkomiteen og redaksjonen til Iskra, som ble Lenin foreslo. Kampen mellom de to gruppene fortsatte selv etter at kongressen. Fra denne tiden ble Lenins tilhengere, som fikk flertallet av stemmene i valgene på kongressen, kalt bolsjevikene (som betyr flertall på russisk). Lenins motstandere, som fikk mindretallet av stemmene, har blitt kalt mensjevikene (som betyr minoritet).

Umiddelbart etter kongressen begynte mensjevikenes manipulasjon og splittelsesmakeri. Dette skapte mye forvirring. For å fjerne forvirringa, ga Lenin i mai 1904 ut sin berømte bok ”Ett skritt frem, to skritt tilbake”. Den ga en detaljert analyse av den politiske kampen både under og etter kongressen, og på dette grunnlaget formulerte han det proletariske partiets viktigste organisatoriske prinsipper som senere kom til å danne den organisatoriske linja for bolsjevikpartiet. Spredning av denne boka brakte de fleste av partiets lokale avdelinger og organisasjoner til bolsjevikenes side. Men de sentrale organene, partiavisa og sentralkomiteen gikk over i hendene på mensjevikene som var fast bestemt på å sette vedtaka fra kongressen til side. Bolsjevikene ble dermed tvunget til å danne sin egen komité og starte sin egen avis på nytt. Begge gruppene begynte også å gjøre hver sine forberedelser for å organisere egne kongresser og konferanser. Disse ble holdt i 1905. Splittelsen i partiet var fullført. Grunnlaget hadde med dette blitt lagt for å bygge det virkelige revolusjonære partiet – proletariatets parti av en ny type.

Kapittel 14 – Den borgerlige revolusjonen i Russland 1905: Utvikling av proletarisk taktikk

Klassiske tekster nevnt i kapittel 13:

Hvor skal vi begynne?

Hva må gjøres?

Brev til en kamerat om organisatoriske spørsmål

Ett skritt frem, to skritt tilbake

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.