Den borgerlige revolusjonen i Russland 1905: Utvikling av proletarisk taktikk, kapittel 14 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Kapittel 13 – Lenin og det proletariske partiet av en ny type

Kapittel 14 – Den borgerlige revolusjonen i Russland 1905: Utvikling av proletarisk taktikk

Splittelsen i det russiske sosialdemokratiske partiet skjedde i begynnelsen av en periode med store endringer i verdenssituasjonen. Den 35 år lange freden i Europa mellom de viktigste kapitalistiske landene ble brutt av en rekke kriger. Imperialismens tidsalder vokste fram og de nye imperialistiske maktene begynte å slåss for å ta eller utvide markeder. De startet en rekke regionale kriger. En viktig krig blant disse var den russisk-japanske krigen i 1904-1905. Disse regionale krigene var bare en måte for imperialistmaktene å forberede seg for den ødeleggende verdenskrigen fra 1914 til 1918 for ny oppdeling av verden.

Den samme perioden var også en periode med et nytt oppsving av revolusjoner. Det viktigste utgangspunktet for disse revolusjonene var imidlertid ikke Europa, men Asia. Den første av disse revolusjonene var den russiske borgerlige revolusjonen i 1905, som ble fulgt av borgerlige revolusjoner i Tyrkia, Persia (Iran) og Kina. Den viktigste av disse revolusjonene, fra proletariatets standpunkt og utvikling av marxistisk revolusjonær taktikk, var den russiske revolusjonen. Utgangspunktet for denne var den russisk-japanske krig.

Den russisk-japanske krigen, som startet 8. februar 1904 endte i nederlag for tsaren og en ydmykende fredsavtale 23. august i 1905. Bolsjevikene vedtok et klart revolusjonært standpunkt til krigen, mot sin egen regjering og mot falske forestillinger om nasjonalisme eller patriotisme. Deres tilnærming var at nederlaget til tsaren ville være nyttig, fordi det ville svekke tsardømmet og styrke revolusjonen. Dette var faktisk det som skjedde. Den økonomiske krisen i 1900-1903 hadde allerede forverret vanskelighetene til de arbeidende massene. Krigen forsterket ytterligere denne lidelsen. Da krigen fortsatte, og de russiske væpnede styrkene møtte nederlag etter nederlag, vokste folkets hat mot tsaren. De reagerte med den store revolusjonen i 1905.

Den historiske bevegelsen startet med en stor bolsjevikleda streik blant oljearbeiderne i Baku i desember 1904. Dette var «startskuddet» for en bølge av streiker og revolusjonære handlinger i hele Russland. Spesielt brøyt den revolusjonære stormen ut med den vilkårlige skytinga mot og massakren på en demonstrasjon av ubevæpnede arbeidere 22. januar 1905 i St. Petersburg. Tsarens forsøk på å drukne arbeiderne i blod førte bare til en enda mer voldsom respons fra massene. Hele 1905 var prega av en stigende bølge av militante politiske arbeiderstreiker, bønder som tok land og korn fra godseiere, og til og med opprør i den russiske marinens sjømenn på skipet Potemkin. To ganger forsøkte tsaren å avlede kampen, ved først å tilby en “rådgivende” og deretter en “lovgivende” Duma (Duma er det russiske parlamentet). Bolsjevikene avvist begge Dumaer mens mensjevikene bestemte seg for å delta. Høydepunktet i revolusjonen var mellom oktober og desember i 1905. I løpet av denne perioden, satte proletariatet for første gang i verdenshistorien opp sovjeter av arbeiderutsendinger – forsamlinger av delegater fra alle fabrikkene. Disse var kimen til en revolusjonær makt, og ble modell for den sovjetiske makten etter den sosialistiske revolusjonen i 1917. Fra og med en allrussisk politisk streik i oktober, økte de revolusjonære kampene inntil det bolsjevikleda væpna opprøret i desember, i Moskva og diverse andre byer og nasjonaliteter over hele landet. Disse ble brutalt slått ned og etter dette dabbet revolusjonsbølgen av. Revolusjonen ble imidlertid ennå ikke knust og arbeiderne og de revolusjonære bøndene trakk seg sakte og kjempende tilbake. Over en million arbeidere deltok i streik i 1906 og 740 000 i 1907. Bondebevegelsen omfavnet omtrent halvparten av distriktene i Tsar-Russland i første halvdel av 1906, og om lag en femtedel i andre halvdel av året. Toppen av revolusjonen var imidlertid over. 3. juni 1907 gjennomførte tsaren et kupp, oppløste Dumaen han hadde skapt, og trakk tilbake de begrensede rettighetene han hadde blitt tvunget til å gi folk under revolusjonen. Dette innleda en periode med intens undertrykking under tsarens statsminister Stolypin, kalt Stolypinreaksjonen. Det skulle vare til neste bølge av streiker og politiske kamper i 1912.

Selv om 1905-revolusjonen ble beseiret rystet den selve grunnlaget for tsarmakta. Og i løpet av tre korte år, fikk arbeiderklassen og bøndene en rik politisk skolering. Det var også denne perioden bolsjevikene viste i praksis at deres revolusjonære forståelse for proletarisk strategi og taktikk var rett. Det var i løpet av denne revolusjonen at den bolsjevikiske forståelsen av venner og fiender av revolusjonen, og for forskjellige kamp- og organisasjonsformer, ble etablert.

Bolsjevikene og mensjevikene hadde en motsatt forståelse på alle spørsmålene ovenfor. Mensjevikenes forståelse var den reformistiske og lovlydige forståelsen som hadde blitt vanlig i mange partier i Den andre internasjonalen. De hadde en forståelse som sa at den russiske revolusjonen, siden den var en borgerlig revolusjon, måtte ledes av det liberale borgerskapet, og derfor måtte ikke proletariatet ta noen skritt som ville skremme borgerskapet og dytte dem i armene til tsaren. Den bolsjevikiske forståelsen på den annen side, var den revolusjonerende innsikten at proletariatet ikke kunne stole på at borgerskapet ville lede revolusjonen og at de selv måtte ta ledelsen i revolusjonen. Det var på dette revolusjonære grunnlaget at bolsjevikene utviklet sin forståelse av alle de andre viktige strategiske og taktiske spørsmål for revolusjonen.

Dermed gikk bolsjevikene inn for å trappe opp revolusjonen og å styrte tsaren gjennom væpna opprør, mens mensjevikene prøvde å kontrollere revolusjon og holde den innafor en fredelig ramme og forsøkte å reformere og forbedre tsarstaten. Bolsjevikene kjempa for at arbeiderklassen skulle ta ledelsen, isolere det liberale borgerskapet og inngå en fast allianse med bøndene; mensjevikene aksepterte allianse med og ledelse av det liberale borgerskapet og tok ikke hensyn til bøndene som en revolusjonær klasse og alliert av arbeiderklassen. Bolsjevikene var klare for deltakelse i en provisorisk revolusjonær regjering på grunnlag av et vellykket folkelig opprør og oppfordret til boikott av tsarens Duma; mensjevikene var klar for deltakelse i Dumaen og foreslo å gjøre dette til hovedprioritet for de “revolusjonære kreftene” i landet.

Mensjevikenes forståelse var ikke et isolert eksempel på en reformistisk retning. Faktisk var mensjevikenes forståelse representativ for forståelsen av de viktigste ledende partiene i Den andre internasjonalen på denne tiden. Standpunktet var i utgangspunktet støttet av lederne av denne internasjonalen. Dermed kjempet ikke Lenin og bolsjevikene bare mot reformismen til mensjevikene, men også den reformistiske retningen som dominerte de såkalte marxistiske partiene i internasjonalen. Lenins linje var imidlertid en videreføring og utvikling av den revolusjonære linja til Marx og Engels. Det var en videreutvikling av den marxistiske revolusjonære taktikken brukt på nye forhold forårsaket av kapitalismens overgang til en ny fase – imperialismen. Lenin la fram disse taktikkene i sine forskjellige skrifter i løpet av revolusjonen og spesielt i sin bok, ”To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjonen”. Denne boken er skrevet i juli 1905, etter at bolsjevikene og mensjevikene holdt adskilt kongresser, og la fram de grunnleggende forskjellene i strategi og taktikk foreslått av de to gruppene.

De grunnleggende taktiske prinsippene som Lenin la fram i dette og andre verk var:

1) Det viktigste taktiske prinsippet gjennom alle Lenins skrifter er at proletariatet kan og må være leder for den borgerlige demokratiske revolusjonen. For å kunne gjøre dette måtte to forhold være til stede. For det første var det nødvendig for proletariatet å ha en alliert som var interessert i en avgjørende seier over tsardømmet og som kunne godta proletariatets ledelse. Lenin mente at bøndene var en slik alliert. Dernest var det nødvendig at den klassen som konkurrerte med proletariatet om ledelsen av revolusjonen og sjøl ville lede den, måtte tvinges vekk fra ledelsen og isoleres. Lenin mente at det liberale borgerskapet var en slik klasse. Dermed var essensen av Lenins viktigste taktiske prinsippet for proletariatets ledende rolle politikken for allianse med bøndene og politikken for å isolere det liberale borgerskapet.

2) Når det gjelder kampformer og organisasjonsformer, anser Lenin at det mest effektive middel for å styrte tsarmakta og oppnå en demokratisk republikk var et seierrikt væpna folkelig opprør. For å få dette til tok Lenin initiativ til mange politiske streiker og bevæpning av arbeiderne. Han kjempet også for at arbeiderklassen skulle tvinge gjennom 8 timers arbeidsdag og andre umiddelbare krav, gjennom revolusjonær kamp tvers i gjennom lov og myndigheter. Han tok til orde for å danne revolusjonære bonde komiteer for å få til endringer som revolusjonær beslagleggelse godseierjord. Denne taktikken ignorerte myndighetene og lammet tsarens statsmaskineri med utgangspunkt i initiativ fra massene. Det førte til dannelsen av revolusjonære streikekomiteer i byene og revolusjonære bondekomiteer på landsbygda, som senere utviklet seg til sovjetene av arbeiderutsendinger og sovjetene av bondeutsendinger.

3) Lenin mente videre at revolusjonen ikke bør stoppe etter seieren i den borgerlige revolusjon og oppnåelse av en demokratisk republikk. Han mente at det var en plikt for det revolusjonære partiet å gjøre alt for at den borgerlig-demokratiske revolusjon utvikla seg videre inn i den sosialistiske revolusjonen. Han ga dermed konkret form til Marx sitt konsept om uavbrutt revolusjon.

Disse taktiske prinsipper ble grunnlaget for den bolsjevikiske praksis i løpet av perioden som fulgte. De leda til proletariatets seier i Oktoberrevolusjonen i 1917 og etableringa av verdens første arbeiderstat.

Kapittel 15 – Første verdenskrig: Opportunisme mot revolusjonær taktikk

Klassiske tekster nevnt i kapittel 14:

To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjonen

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.