Første verdenskrig: Opportunisme mot revolusjonær taktikk, kapittel 15 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Kapittel 14 – Den borgerlige revolusjonen i Russland 1905: Utvikling av proletarisk taktikk

Kapittel 15 – Første verdenskrig: Opportunisme mot revolusjonær taktikk

Imperialismen som grydde fram ved århundreskiftet førte med seg imperialistmaktenes kriger om kolonier. Et eksempel var den russisk-japanske krigen nevnt i forrige kapittel. Denne krigen fant sted fordi både Russland og Japan ønsket kontroll over Mandsjuria i Nord-Kina og Korea. Lignende kriger for å overta eller gjenerobre kolonier brøyt nå ut i ulike deler av verden. Dermed ble det av avgjørende betydning for den internasjonale arbeiderbevegelsen å innta riktig revolusjonær posisjon i spørsmålet om kolonialisme og krig. Derfor kom dette opp foran kongressen til Den andre internasjonalen.

Opportunismen hadde imidlertid spredd seg i mange av partiene i denne Internasjonalen. Mange ledende partier fra de imperialistiske landene hadde faktisk begynt å ta standpunkt for borgerskapet i mange viktige politiske spørsmål. Dette så man veldig tydelig på 1907-kongressen til Den andre internasjonalen der spørsmålene om kolonialisme og krig først ble tatt opp.

I spørsmålet om kolonialisme, la kongressens ledelse – Kongresskommisjonen – fram et forslag til en resolusjon om kolonipolitikk som de ville at kongressen skulle vedta. Selv om resolusjonsforslaget for syns skyld kritiserte borgerskapets kolonipolitikk, så avviste den ikke prinsipielt det å ta kolonier. De hevdet faktisk at også under et sosialistisk regime kan det være i “sivilisasjonens interesse” å ta kolonier. Et slikt åpent imperialistisk standpunkt fra disse såkalte ”marxister” ble hardt imøtegått av de revolusjonære på kongressen og forslaget ble til slutt nedstemt, men bare med en liten margin på 127 stemmer mot 108.

Lignende opportunisme fra ledelsen så man også i spørsmålet om krigen. Tyske Bebel, en kjent leder og en nær medarbeider av Marx og Engels forberedte uttalelsen. Den ble imidlertid vag og uten noen bestemt retning eller plan for handling fra medlemspartiene i tilfelle krig. Dette ble også motarbeidet på det sterkeste av de revolusjonære – spesielt Rosa Luxemburg fra Tyskland og Lenin. De foreslo en endring som ga en entydig retning til medlemmene av Internasjonalen som forpliktet dem til å kjempe for å forhindre krig, å kjempe for å få slutt på krigen raskt i tilfelle det begynte, og for å bruke den økonomiske og politiske krisen i krigen fullt ut til å vekke folk og gjøre revolusjon. Dette var en videreføring av det revolusjonære proletariske standpunktet til krig som Marx allerede hadde utforma. Siden opportunistene ikke kunne motarbeide denne forståelsen åpent, ble dette vedtatt på kongressen. Da krigsfaren vokste, diskuterte og vedtok kongressene i 1910 og 1912 også resolusjoner om krig. De bestemte at alle sosialister skulle stemme mot krigsbevilgninger i parlamentene. De gjentok også ordlyden i endringene som ble foreslått i 1907 av Luxembourg og Lenin.

Men opportunistenes grep om Andre internasjonalen var så sterkt at de fleste av lederne som godtok disse resolusjonene, hadde absolutt ingen intensjon om å følge dem. Dette så man når verdenskrigen faktisk brøyt ut i juli-august 1914. Det tyske sosialdemokratiske partiet, som var det soleklart mest ledende partiet i Den andre internasjonalen, ledet an. I stedet for å prøve å mobilisere arbeiderne mot krigen og for revolusjonen, inngikk fagforeningsbyråkratene umiddelbart en streikefredsavtale med arbeidsgiverne. I partiets parlamentsfraksjonsmøte, som ble holdt før den parlamentariske behandlinga av krigsbevilgningene, stemte et stort flertall for å støtte krigen. Bare en håndfull av revolusjonære, ledet av Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, gikk mot dette. Kautsky, som på den tiden var den viktigste ideologiske lederen av Den andre internasjonalen, mente at sosialdemokratene bare skulle la være å stemme. Dermed gikk det slik at den 4. august 1914 kastet det tyske sosialdemokratiske partiet til side alle tidligere kongressresolusjoner og stemte enstemmig i Riksdagen (parlamentet) for å støtte den imperialistiske krigen. For det revolusjonære proletariatet, var den andre internasjonalen død fra samme dato. Det tyske partiet ble umiddelbart fulgt av de fleste sosialister i Frankrike, Storbritannia, Belgia og andre land. Den andre internasjonalen ble brutt opp i separate sosialsjåvinistiske parter i kamp mot hverandre.

Bolsjevikene var omtrent eneste parti som holdt fast ved de antikrigsresolusjonene. Med andre internasjonalens ledere som henfalt helt til opportunismen, ble det overlatt til Lenin og bolsjevikene å opprettholde og iverksette riktig marxistiske standpunkt i verdenskrigen. Lenin ga umiddelbart ut tekster som presenterte en riktig forståelse. Sentralkomiteen i RSDAP tok til orde for å “gjøre den imperialistiske krigen til en borgerkrig” og å bygge en ny Tredje internasjonale for å erstatte Den andre internasjonalen. Lenin startet prosessen med å bygge Den tredje internasjonalen ved å forene alle de venstreorienterte antikrigskreftene. Selv om disse kreftene begynte å samles til konferanser fra 1915 og utover, var det fortsatt mye forvirring. Lenin måtte begynne på oppgaven med å rydde opp i denne forvirringen og etablere en riktig revolusjonær posisjon blant disse kreftene, basert på sosialismens prinsipper i forhold til krig og oppgavene til de revolusjonære sosialdemokratene internasjonalt og i Russland. Lenin gjorde dette gjennom sine ulike tekster som ble propagandert i Russland, så vel som internasjonalt.

Prinsippene og oppgavene Lenin skisserte kan presenteres på følgende måte:

For det første; sosialister er ikke pasifister som er motstandere av all krig. Sosialistene tar sikte på å etablere sosialisme og kommunisme, som ved å eliminere all utnytting også vil eliminere selve muligheten for krig. Men i kampen for å oppnå det sosialistiske systemet vil det alltid være mulighet for kriger som er nødvendige og er av revolusjonær betydning.

For det andre; når man avgjør holdningen til en bestemt krig, er dette de viktigste spørsmålene for sosialister: hva føres krigen for, og hvilke klasser starta og styrer den. Dermed pekte Lenin på at i løpet av den borgerlige demokratiske revolusjonen, hadde Marx støttet krigene som ble ført av borgerskapet, som var mot føydalismen og de reaksjonære kongene. Disse krigene var rettet mot å avskaffe føydalismen og etablere eller styrke kapitalismen, og var derfor progressive eller rettferdige kriger. Lenin innførte et tilsvarende kriterium da han hevdet at i epoken med imperialisme og proletarisk revolusjon ville sosialister støtte alle kriger som tar fremmer den sosialistiske verdensrevolusjonen. Med en slik forståelse til grunn ga Lenin eksempler på typer kriger som kan kalles rettferdige eller progressive kriger: 1) nasjonale kriger ført av kolonier eller halvkolonier mot sin imperialistiske utbytter, 2) borgerkriger ført av proletariatet og andre undertrykte klasser mot sine føydale eller kapitalistiske herskende klasser, 3) sosialistiske kriger for forsvaret av det sosialistiske fedrelandet.

For det tredje; Lenin påpekte at på grunnlag av ovennevnte forståelse var det ingenting rettferdig eller progressivt ved første verdenskrig. Han sammenlignet den imperialistiske krigen med en krig mellom en slaveeier som eier 100 slaver og en slaveeier som eier 200 slaver for en mer “rettferdig” fordeling av slaver. Det virkelige formålet med verdenskrigen var omfordeling av kolonienes slavebundne folk. Dermed var det ikke noen progressiv eller defensiv eller rettferdig krig. Det var en urettferdig, reaksjonær krig. Den eneste standpunkt mot den måtte være å forvandle den imperialistiske krigen til borgerkrig. Den eneste fornuftige i en slik krig var å dra nytte av den til å gjøre revolusjon. For å gjøre dette, pekte Lenin på at det var en fordel at ens eget land blir beseiret i krigen. Nederlag ville svekke den herskende klassen og legge til rette for seierrik revolusjon. Dermed måtte sosialistiske revolusjonære arbeide for nederlaget for sin egen regjering i krigen.

Til slutt pekte Lenin på at det var en plikt for sosialister å delta i bevegelse for fred. Likevel når de deltar i bevegelsen for fred, er det deres plikt å påpeke at ingen reell og varig fred er mulig uten en revolusjonær bevegelse. Faktisk må den som ønsker en rettferdig og demokratisk fred ta standpunkt for borgerkrig mot regjeringene og borgerskapet.

Selv om disse prinsippene og taktikken ble propagandert blant alle partiene i Den andre internasjonalen, var det bare bolsjevikene som satte dem ut i praksis. Det var denne tilnærmingen til krigen som hjalp dem til å gjøre bruk av den revolusjonære krisa skapt av krigen og i løpet av tre år å oppnå seieren i den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917.

Kapittel 16 – Lenins analyse av imperialismen, kapitalismens høyeste stadium

Referansetekster til kapittel 15:

Sosialisme og krig

Krig og revolusjon

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.