Boka kan bestilles fra Tjen Folkets butikk.

Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie – eller SUKP(b)s historie – forteller oss om hvordan marxister og andre russiske revolusjonære gikk fra små sirkler og grupper på tampen av 1800-tallets tsar-Russland, til å bli det store kommunistpartiet som ledet arbeideklassen og bondestanden under Oktoberrevolusjonen i 1917. Boken om SUKP(b)s historie er gjengivelsen av alle de utfordringene som kommunistene og deres tilhengere sto ovenfor i opprettelsen og byggingen av den første sosialistiske staten verden til da hadde sett: Sovjetunionen. Den går gjennom og analyserer disse erfaringene i tillegg til å forklare de ideologiske fundamentet som bolsjevikene bygde sin politikk på.

Kampen mot de ytre og indre fiendene

For å få en helhetlig forståelse av SUKP(b)s historie må man først og fremst forstå de bakenforliggende hendelsene som gjorde at boken ble skrevet.

Helt siden Sovjetunionen ble til var dens eksistens truet av ytre og indre fiender. Etter Oktoberrevolusjonen kom den massive motreaksjonen fra det russiske borgerskapet og adelen – godt hjulpet av verdens imperialistiske stater – for å knuse kommunistene og deres sosialistiske revolusjon. Det resulterte i en mangeårig blodig borgerkrig og senere flere utenlandske militærintervensjoner der bolsjevikene og det arbeidende folk til slutt seiret.

Kampen var ikke over av den grunn. Sovjet lå svært langt tilbake i utvikling, sammenlignet de vestlige stormaktene. Levestandarden var lav, det var relativt få som hadde noe form for utdannelse, landbruket var veldig arbeidsintensivt og ineffektivt. Det var heller ikke mye tungindustri å snakke om, og militæret i liten grad modernisert. I tillegg fantes det elementer innad i landet som aktivt motarbeidet og saboterte sovjetmakten. Dette var restene av tsar-Russlands gamle herskerklasser som var nært knyttet til konspiratoriske grupper både innenfor og utenfor kommunistpartiet. Med god hjelp fra utenlandske etterretningstjenester ville disse styrte det eksisterende regimet, erstatte det med et fascistisk diktatur og atter sette Sovjetunionen med dets folk under kapitalismens åk.

Det var derfor av avgjørende betydning for Sovjetunionens overlevelse å bekjempe og knuse alt som kunne fungere som statens og folkets fiender. Det betydde bl.a. å ha et ideologisk overtak for å hindre fiendenes fremvekst og for å bygge opp støtten rundt bolsjevikenes sak.

På tampen av tredveårene avgjorde sentralkomiteen til Sovjetunionens kommunistparti å danne et eget utvalg som skulle skrive SUKP(b)s historie. Utvalget bestod av av flere historikere, ideologer og andre framtredende skikkelser innen partiet under ledelsen av Josef Stalin. SUKP(b)s historie skulle gi den den offisielle versjonen av landets revolusjonære historie og av partiets ideologi. Dette skulle brukes i kampen mot bolsjevikenes, folkets og kommunismens fiender ved å konsolidere enheten innad i partiet og løfte den revolusjonære bevissthet i Sovjetunionen. Til sist var målet å styrke den internasjonale kommunistiske bevegelsen ved å dele praktiske og teoretiske erfaringer med andre revolusjonære.

Bare reinspikka propaganda?

En ting som er lett å påpeke er at denne boken ikke er en nøytral fremstilling av partiets historie, politikk og ideologi. Det er forsåvidt riktig. SUKP(b)s historie er i bunn og grunn et verk ment for å framstille bolsjevikene og deres handlinger mest mulig positivt. Bolsjevikene selv skulle framstille sin egen historie, som en motvekt til fiendtlig og fascistisk propaganda. Derfor angriper boken – til tider med harde ord – alle dem som blir oppfattet som kommunistenes og folkets fiender.

Akkurat det blir fint illustrert når man leser gjengivingen av de såkalte Moskvaprosessene:

«Året 1937 brakte nye beviser mot umenneskene fra den bukharinsk-trotskistiske bande. (...) Prosessene viste at dette menneskehetens bunnfall sammen med folkefiendene – Trotski, Sinovjev og Kamenev – hadde inngått en sammensvergelse mot Lenin, mot partiet, mot sovjetstaten allerede fra den sosialistiske Oktoberrevolusjonens første dager. (...) Disse hvitegardistiske tusseladder, hvis kraft i det høysete kunne sammenlignes med kraften hos et elendig kryp, anså seg, som det synes, – komisk nok – for landets herrer… Disse hvitegardistiske kryp glemte at herren til sovjetlandet er sovjetfolket, mens herskapene Rykov, Bukharin, Sinovjev, Kamenev ikke var annet enn folk som midlertidig var i tjeneste hos staten, som i hvilken som helst øyeblikk kunne kaste dem ut av sine kontorer som nytteløst skrap. Disse betydningsløse lakeier for fascistene glemte at sovjetfolket bare behøvde å løfte en finger for at det ikke engang skulle ble spor igjen av dem.» (SUKP(b)s historie s. 337 og 338)

Noe annet som det er verdt å bemerke i denne boken er den gammeldagse skrivestilen. Setningene er ofte lange med mange tegnsettinger for å markere kortere pauser eller mindre innskytelser. Med mange gamle og – til tider – rare ord som ikke nødvendigvis dagens lesere har kjennskap til. Dette gjør boken kan være veldig vanskelig og tung å lese. Alt dette bidrar til at bokens form blir veldig storslått og høytidelig som igjen forsterker det man kan kalle dens “propagandistiske preg”.

Foreningen av teori og praksis

Som vi har sett ble SUKP(b)s historie produsert og utgitt som en del av en større kampanje for å utradere de som truet sovjetmakten og kommunismen. Hvorfor er denne over 70 år gamle boken i det hele tatt ennå relevant for oss?

Når man leser SUKP(b)s historie finner man at kommunistene i Russland sto overfor mange av de samme utfordringene som dagens kommunistiske revolusjonære gjør. Siden bolsjevikene klarte å gjennomføre sin sosialistiske revolusjon og bygge et nytt samfunn må man innse at deres strategi for å håndtere disse utfordringene hadde noe for seg. Der SUKP(b)s historie virkelig viser sin betydning for oss er:

1. Bolsjevikenes kritikk av den 2. Internasjonale og sosialdemokratiet.
2. Viktigheten av å forstå og bruke historisk og dialektisk materialisme i vårt arbeid.
3. Analysen av drivkreftene bak imperialismen, spesielt bakgrunnen for 1. Verdenskrig.
4. Hvordan man skal bygge et masseparti med hjelp av demokratisk sentralisme.
5. Generelt om hvordan man skal løse motsigelser innad i partiet og blant folket.

Spesielt bokas siste slutninger er svært nyttige. De oppsummerer på en fin måte de viktigste lærdommene som bolsjevikene selv mente andre kommunistiske partier og grupper burde notere seg. For den saks skyld vil også den enkelte leseren få mye interessant ut fra denne delen av boken.

Når det er sagt er manglene hos bolsjevikene også en kilde til lærdom. De klarte ikke å kvitte seg med alle de konspiratoriske elementene i landet, som førte til at nye krefter kom til makten etter Stalins død. Noe av forklaringen skyldes den nokså mekaniske og deterministiske tankegangen som gjennomsyret tenkningen i partiet, noe som vises veldig tydelig i boken.

De sto fast ved at siden Oktoberrevolusjonen hadde knust borgerskapets diktatur og at den sosialistiske oppbygningen av Sovjetunionen hadde seiret, var de materielle forholdene for kapitalismens tilbakekomst borte. Dermed var klassekampen over, de opportunistiske elementene kunne derfor tas hånd om gjennom diverse statlige prosesser.

Disse manglene hos bolsjevikene ble senere påpekt av kinesiske revolusjonære. Deres egne erfaringer viste at det var avgjørende å engasjere folkemassene i kampen for å avsløre og få bort med de opportunistiske elementene i et kommunistparti, gjennom Kulturrevolusjoner og Masselinja. Bolsjevikenes overmåtelige tiltro på de godt etablerte “borgerlige” byråkratiske institusjonene – det statlige rettsvesenet og hemmelig politi – var dermed ikke tilstrekkelig. På den tiden hadde de rett og slett ikke dagens forutsetninger til å håndtere disse motsigelsene som førte til at Sovjetunionen sakte men sikkert gikk bort i fra sosialismen og inn på statskapitalismens vei.

Siste slutinger

Med alle dens feil og mangler som gammeldags språk og skrivestil, den ensidighet og “propagandistiske preg” er boken om SUKP(b)s historie ennå relevant for oss kommunister, nettopp fordi den gir en klar og tydelig fremstilling av Sovjets revolusjonære historie med alle de erfaringene, analysene og konklusjonene bolsjevikene trakk ut av dem. Det gir et bilde av den store utfordringene det faktisk er å ta statsmakta i et land med indre og ytre fiender, samtidig som man forsøker å bygge opp et nytt sosialistisk stat.

Boken gir en brukbar innføring av de teoretiske fundamentene som bolsjevikene benyttet seg av. Marxisme-leninisme pluss historisk og dialektisk materialisme blir forklart i tillegg til hvordan disse teoriene utarter seg gjennom praksis.

Til sist – om ikke noe annet – er SUKP(b)s historie et godt utgangspunkt for de som er interessert i å se dette temaet belyst fra et totalt annet synspunkt enn den borgerlige historieskrivingen. Med det kan man lettere sammenligne og reflektere over med annen litteratur som finnes for å danne for seg selv et større bilde over de historiske hendelsene som formet Sovjetunionen og bolsjevikene.

Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie er verdifull lesestoff for alle ettersom boken nyanserer og utvider leserens perspektiv, samtidig som den deler viktige erfaringer og analyser som dagens kommunister kan dra nytte av selv.