Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen, kapittel 17 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Kapittel 16 – Lenins analyse av imperialismen, kapitalismens høyeste stadium

Kapittel 17 Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen

Som nevnt tidligere, i kapittel 14, var perioden etter nederlaget i 1905-revolusjonen preget av ekstrem undertrykking og reaksjon under ledelse av tsarens statsminister; Stolypin. Arbeiderklassen var det fremste målet for angrepet. Lønna ble redusert med ti til femten prosent. Arbeidsdagen ble utvida til mellom ti og tolv timer. Arbeideraktivister ble svartelista slik at de ikke fikk jobb. Bøteleggingssystemer mot arbeidere ble innført. Ethvert forsøk på å organisere seg ble møtt med brutale angrep fra politiet eller bøller organisert av tsarens agenter. I en slik situasjon begynte mange intellektuelle og småborgerlige elementer å vakle og noen sluttet seg til fiendens leir.

For å møte denne nye situasjonen, endret bolsjevikene fra offensiv taktikk (som generalstreik og væpnet opprør i 1905-revolusjonen) til defensiv taktikk. Defensiv taktikk betydde taktikk for å samle krefter, sende kadere under jorda og drive partiarbeidet fra undergrunnen, taktikk for å kombinere illegalt arbeid med arbeid i legale arbeiderorganisasjoner. Åpen revolusjonær kamp mot tsarmakta ble erstattet av indirekte kampmetoder.

De overlevende legale organisasjonene fungerte som et dekke for de illegale partiorganisasjonene og som et middel til å opprettholde forbindelser med massene. For å bevare sine forbindelser med massene, brukte bolsjevikene fagforeninger og andre folkelige organisasjoner som ikke var forbudt. Eksempler på slike var forsikringskasser mot sykdom, samvirkelag av arbeidere, klubber, pedagogforeninger og til og med parlamentet. Bolsjevikene brukte Statsdumaen som en plattform der de kunne avsløre politikken til Tsarregjeringa, avsløre de liberale partiene, og vinne støtte til proletariatet fra bøndene. Men videreføringa av den skjulte og illegale partiorganisasjonen gjorde det mulig for partiet å jobbe for en riktig linje og å samle kreftene i forberedelser til en ny bølge framover i revolusjonen.

Ved gjennomføringen av disse taktikkene måtte bolsjevikene føre kamp mot to avvik innenfor bevegelsen – likvidatorene og otzovistene (”tilbakekallerne”). Likvidatorene (som var mensjeviker) ønsket å legge ned den ulovlige partistrukturen og opprette et legalt arbeiderparti med regjeringens velsignelse. Tilbakekallerne (som var bolsjeviker) ønsket å trekke tilbake alle bolsjevikmedlemmene fra Dumaen, samt trekke seg ut fra fagforeningene og alle andre legale organisasjonsformer. De ønsket bare å arbeide med illegale organisasjonsformer. Resultatet av begge disse typene taktikk ville vært å hindre partiet fra å samle kreftene for en ny bølge av revolusjon. Ved å avvise begge avvik kunne bolsjevikene bruke den riktige taktikken med å kombinere både legale og illegale metoder. De var i stand til å bygge en sterk tilstedeværelse i mange arbeiderorganisasjoner og også vinne flere mensjevikiske fagforeninger til seg. Dette styrket partiet og forberedte det for neste oppsving i den revolusjonære bevegelsen i 1912.

Bolsjevikene holdt en egen partikonferanse i januar 1912 og konstituerte seg selv som et eget parti; Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene), RSDAP(B). På denne konferansen vurderte de veksten i den revolusjonære bevegelsen som de kunne se av det økende antallet streikende arbeidere i 1911. På denne konferansen, og på seinere møter i sentralkomiteen, ble nye taktikker vedtatt i henhold til den nye situasjonen. Dette innebar å utvide og styrke arbeidernes kamper.

En viktig del av taktikken i denne perioden var oppstarten av dagsavisa Pravda (Sannhet), noe som bidro til å styrke de bolsjevikiske organisasjonene og deres innflytelse blant massene. Tidligere hadde bolsjevikene en ukeavis som var lagd for framskredne arbeidere. Pravda var imidlertid en daglig politisk avis for massene, med mål om å nå ut til de breieste lag av arbeidere. Den kom først ut 5. mai 1912 og i to og et halvt år fra da av. I løpet av denne perioden møtte de mange problemer og fikk store bøter fra regjeringssensuren. Den ble forbudt åtte ganger, men dukket opp igjen på nytt hver gang under et litt annerledes navn. Den hadde et gjennomsnittlig opplag på 40 000 eksemplarer. Pravda ble støttet av et stort antall framskredne arbeidere – 5600 arbeiderorganisasjoner samlet inn penger for bolsjevikpressen. Gjennom Pravda kunne bolsjevikisk innflytelse spre seg ikke bare blant arbeiderne, men også blant bøndene. I løpet av fremveksten av den revolusjonære bevegelsen (1912-1914) ble det lagt et solid grunnlag for et bolsjevikisk masseparti. Stalin sa at “Pravda av 1912 la hjørnesteinen for seieren til bolsjevismen i 1917”.

Med krigsutbruddet i 1914 modnet den revolusjonære situasjonen ytterligere. Bolsjevikene gjennomførte omfattende propagandaarbeid blant arbeiderne mot krigen og for å styrte tsarismen. Enheter og celler ble også dannet i hæren og marinen, både ved fronten og i leirene og basene. Brosjyrer som ble distribuert kalte til kamp mot krigen. Ved fronten, etter partiets intensive agitasjon for vennskap og brorskap mellom de stridende hærers soldater, nektet flere og flere tropper å delta i offensivene i 1915 og 1916. Borgerskapet og jordeierne tjente formuer på krigen, men arbeiderne og bøndene led stadig større nød. Millioner døde direkte av skader eller på grunn av epidemier som følge av krigsforholdene. I januar og februar 1917 ble situasjonen spesielt akutt. Hat og sinne mot tsarregjeringen spredte seg.

Selv det russiske imperialistiske borgerskapet var skeptisk til tsaren, hvis rådgivere jobbet for en separatfred med Tyskland. De planla med støtte fra de britiske og franske myndigheter å fjerne tsaren gjennom et palasskupp. Men folket handlet først.

Fra januar 1917 starta en sterk revolusjonær streikebevegelse i Moskva, Petrograd, Baku og andre industrisentre. Bolsjevikene organisert store demonstrasjoner for generalstreik. Da streikebevegelsen hadde fått momentum, ble de arbeidende kvinnene i Petrograd ble kalt ut av bolsjevikene for å demonstrere mot sult, krig og tsarisme på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Arbeiderne støttet de arbeiderkvinnene med streiker, og etter 11. mars ble streikene og demonstrasjonene til et væpnet opprør. Sentralkomiteens arbeidsutvalg utstedte den 11. mars en uttalelse for å videreføre dette væpna opprøret for å styrte tsaren og etablere en provisorisk revolusjonær regjering. Den 12. mars kom 60 000 soldater over til revolusjonenens side, bekjempet politiet og hjalp arbeiderne å styrte tsaren. Da nyheten spredte seg, begynte arbeidere og soldater overalt å avsette de tsaristiske tjenestemennene. Den borgerlig-demokratiske februarrevolusjon hadde vunnet. (Det kalles februarrevolusjonen fordi den russiske kalenderen på den tiden var 13 dager bak kalenderen i andre deler av verden, og datoen for seieren i revolusjonen var 27. februar ifølge den russiske kalender.)

Så snart tsarismen ble styrtet, oppsto sovjeter av arbeider- og soldatutsendingerpå initiativ fra bolsjevikene. Men mens bolsjevikene ledet massenes kamp i gatene, klarte de kompromissvillige partiene, mensjevikene og de sosialrevolusjonære (et småborgerlig parti som var en fortsettelse av narodnikene) å vinne mange seter i sovjetene og bygge opp et flertall der. Dermed leda disse sovjetene i Petrograd, Moskva og en rekke andre byer. De liberale borgerlige medlemmene av Dumaen inngikk en avtale med mensjevikene og de sosialrevolusjonære på bakrommet, og de dannet en provisorisk regjering sammen. Resultatet var dannelsen av to forskjellige organer som representerte to forskjellige diktaturer: borgerskapets diktatur, representert ved den provisoriske regjeringen, og proletariatets og bøndenes diktatur, representert ved sovjetene av arbeider- og soldatutsendinger. Lenin kalte dette for en situasjon med dobbelmakt.

Umiddelbart etter den borgerlige revolusjonen, mens Lenin fortsatt var i Sveits, skrev han sine berømte ”Brev fra avstand”, der han analyserte denne dobbelmakta. Han viste hvordan sovjetene var embryoet av en arbeiderregjering, som måtte gå videre og vinne seier i den neste fasen av revolusjonen – sosialistisk revolusjon. Deres allierte måtte være de breie halvproletariske massene, massene av småbønder og proletariatet i alle andre land.

16. april 1917 kom Lenin til Petrograd etter en lang periode med eksil, og allerede neste dag presenterte han de berømte ”Apriltesene” på et møte hos bolsjevikene. Han ville at de skulle gå mot den provisoriske regjeringen, arbeide for et bolsjevikflertall i sovjetene og overføre statsmakten til sovjetene. Han presenterte et program for fred, jord og brød. Videre gikk han inn for en ny partikongress og et nytt partinavn; Kommunistpartiet, og for å bygge en ny internasjonale; Den tredje internasjonalen. Mensjevikene angrep umiddelbart Lenins teser og advarte om at “revolusjonen er i fare”. Men i løpet av tre uker, godkjente den første åpne allrussiske bolsjevikiske partikonferansen (Den sjuende konferansen) Lenins forslag basert på hans teser. De satte fram slagordet "All makt til sovjetene!”. Det ble også gjort et svært viktig vedtak, foreslått av Stalin, som erklærte alle nasjoners rett til selvbestemmelse og løsrivelse.

I de følgende månedene, jobbet bolsjevikene energisk for konferansens linje, for å overbevise massene av arbeidere, soldater og bønder om riktigheten av sin posisjon. Den sjette partikongressen ble holdt i august 1917, den første kongressen på ti år. På grunn av faren for angrep fra den provisoriske regjeringen, ble kongressen holdt i all hemmelighet i Petrograd, uten at Lenin var til stede. Stalin presenterte de viktigste politiske forslagene, som innebar forberedelser til væpna opprør. Kongressen vedtok også nye vedtekter for partiet som forutsatte at alle partiorganisasjoner skulle bygge på prinsippene for demokratiske sentralisme. Kongressen vedtok også at gruppen til Trotskij kunne bli med i partiet.

Like etter kongressen organiserte general Kornilov, den øverstkommanderende for den russiske hæren, et opprør for å knuse bolsjevikene og sovjetene. Men soldatene i mange divisjoner ble overbevist av bolsjevikene om ikke å adlyde ordre og Kornilov-opprøret mislyktes. Etter at dette innså massene at bolsjevikene og sovjetene var den eneste garantien for å oppnå fred, jord og brød, som var deres presserende behov. En rask bolsjevisering av sovjetene fant sted, revolusjonens tidevann var stigende, og partiet begynte å forberede væpnet opprør.

I denne perioden var Lenin av sikkerhetsmessige grunner tvunget til å bo i Finland, borte fra de viktigste arenaene for kampen. I denne perioden fullførte han sin bok ”Staten og revolusjonen”, som forsvarte og utviklet læren til Marx og Engels i spørsmålet om staten. Da den avslørte forvrengninger av dette spørsmålet utført av opportunister som Kautsky, hadde Lenins arbeid enorm teoretisk og praktisk betydning på internasjonalt nivå. Dette fordi, som Lenin så klart på denne tiden, den russiske borgerlige februarrevolusjonen var et ledd i en bølge av proletariske sosialistiske revolusjoner i kjølvannet av første verdenskrig. Spørsmålet om forholdet mellom den proletariske revolusjonen og staten var ikke bare et teoretisk spørsmål nå. På grunn av den revolusjonære situasjonen skapt av krigen var det nå et spørsmål av umiddelbar praktisk betydning, og det var nødvendig for den internasjonale arbeiderbevegelsen og massene å bli utdannet til å korrigere sin forståelse av dette.

Da det revolusjonære tidevannet steg havnet Lenin igjen i Petrograd den 20. oktober 1917. I løpet av tre dager etter sin ankomst, vedtok et historisk møte i sentralkomiteen å starte det væpna opprøret i løpet av få dager. Umiddelbart ble representanter sendt ut til alle deler av landet, og spesielt til hæravdelingene. Da de ble kjent med planen om opprør gikk den provisoriske regjeringen til angrep på bolsjevikene, 6. november 1917 like før avholdelsen av Den andre allrussiske sovjetkongress. Rødegardistene og revolusjonære enheter i hæren slo tilbake og etter 7. november 1917, hadde statsmakten gått over til sovjetenes hender.

Umiddelbart neste dag vedtok sovjetkongressen en uttalelse om fred og en uttalelse om land. Det dannet den første sovjetiske regjeringen, Rådet av folkekommissærer og Lenin ble valgt til formann for dette. Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen hadde etablert proletariatets diktatur.

Det ble imidlertid en lang kamp før arbeidernes makt ble konsolidert. For det første måtte krigen med Tyskland bli avsluttet. Dette ble endelig fullført ved å signere Brest-Litovsk-traktaten i februar 1918. Men heller ikke dette kunne gi en varig fred. Så snart verdenskrigen tok slutt, innledet de seirende imperialistiske maktene Storbritannia, Frankrike, Japan og USA direkte og indirekte intervensjon og hjalp de gamle herskerklassene i Russland til å føre en borgerkrig mot sovjetstaten. Denne borgerkrigen varte til slutten av 1920. Den sovjetiske staten gikk av med seieren, men borgerkrigen la økonomien i ruiner.

Kapittel 18 – Dannelsen av den Tredje Internasjnale

Klassiske tekster nevnt i kapittel 17:

Brev fra avstand

Arbeiderklassens oppgaver i den pågående revolusjonen

Staten og revolusjonen

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.