Taktikken under 2. verdenskrig

Kapittel 22 – Kamp mot Trotskisme og andre opportunistiske trender

Kapittel 23 fra grunnkurs i MLM

Gjennom det meste av mellomkrigstida var verdenskapitalismen på randen av kollaps. Verdens industriproduksjon vokste veldig langsomt og verdenshandelen stagnerte. Den totale verdenshandelen var faktisk på samme nivå i 1948 (tre år etter 2. verdenskrig) som i 1913 (året før 1. verdenskrig startet). Den verste fasen var den som ble kalt “Den store depresjonen” fra 1929 til 1933. Kapitalismen hadde egentlig ikke kommet seg skikkelig over denne, da 2. verdenskrig brøt ut i 1939. Det var ei krise som praktisk talt påvirket hele verden, fra de mest industrialiserte til de mest tilbakeliggende landene. Industriproduksjonen falt og arbeidsledigheten nådde sitt høyeste nivå noen sinne. I Tyskland ble nesten halve arbeiderklassen arbeidsløs. Priskrakk påvirket økonomien til nesten alle land.

Etter som de økonomiske vanskelighetene økte ble motsigelsene skjerpet og sosial og politisk uro var utbredt i mange land. I Latin-Amerika var det forsøk på å styrte regjeringen i nesten alle land og mange lyktes. Uavhengighetsbevegelsen hadde også oppsving i mange land, inkludert India. Slik var det kamper og et skifte mot venstre gjennom koloniene og halvkoloniene. I de imperialistiske landene prøvde herskerklassene desperate å håndtere de sosiale følgene av krisa deres. Noen introduserte velferdsordninger for å få massene til å slutte å kjempe, men de fleste herskerklassene brukte undertrykkende metoder for å holde folket nede. I mange land ble det etablert høyreorienterte og fascistiske regimer. Italia var først til å vende seg til fascismen. Japan skiftet fra en liberal til et nasjonalistisk og militaristisk regime i 1930-31. I Tyskland kom nazistene til makta i 1933. I mange andre imperialistland var også høyrepartier på frammarsj mens reformpartier gikk tilbake.

Komintern analyserte fascismens frammarsj. De beskrev hvordan tre faktorer påvirka de imperialistiske klassene i situasjonen etter 1. verdenskrig og førte til fascismens framvekst. For det første hadde den vellykka Oktoberrevolusjonen og sosialismens seier gjort borgerskapet redde for arbeiderklassens framskritt og faren for vellykka revolusjoner i deres egne land. For det andre stod de ovenfor den alvorligste økonomiske krisa i kapitalismens historie. For det tredje førte de to første faktorene de arbeidende massene verden over i revolusjonær retning. Som svar på disse tre faktorene brakte de herskende imperialistklassene fascistene til makta.

På Kominterns sjuende kongress, som ble holdt i 1935 ble fascismen og faren for krig grundig analysert. Fascismen ble definert som det åpne terroristiske diktaturet til de mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og de mest imperialistiske elementene av finanskapitalen. Det ble forklart hvordan imperialistene planla å drastisk øke byrden på skuldrene til de arbeidende massene. De forberedte en ny imperialistisk verdenskrig og å angripe Sovjetunionen og dele Kina mellom imperialistmaktene, for å stoppe revolusjonens framgang. Samtidig som viktige imperialistland fikk fascistiske regjeringer, startet de aggressivt lokale kriger i forberedelsen til en ny verdenskrig for ny oppdeling av verden. Mens Tyskland og Japan begynte å angripe og invadere nye områder, var politikken til de andre imperialistmaktene som Storbritannia, Frankrike og USA å inngå kompromisser og avstå områder til de aggressive fascistene og forsøke å bruke dem til å knuse Sovjet. Det var i denne konteksten, med en slik farlig taktikk fra imperialistene, at den internasjonale arbeiderklassen måtte finne og sette sin taktikk ut i livet.

Arbeiderklassens taktikk sto i direkte motsetning til imperialistenes taktikk. Målet til den internasjonale arbeiderklassen var å forsvare Sovjetunionen, bekjempe fascismen og krigshisserne, seire i de nasjonale frigjøringskampene og etablere sovjetmakt i så mange land som mulig.

For å nå disse målene tok Den 3. Internasjonalen (Komintern) i bruk marxistisk krigstaktikk. Som under 1. verdenskrig oppfordra Internasjonalen alle kommunister til å forsøke å hindre krigsutbruddet, og hvis det faktisk skulle bli krig var instruksjonen at alle kommunister skulle arbeide for å gjøre den urettferdige imperialistiske krigen om til borgerkrig og slik fullføre revolusjonen. Men hovedforskjellen fra 1. verdenskrig var at det nå fantes en sosialistisk base; Sovjetunionen. Enhver kommunist matte forsvare denne basen. Slik at om Sovjets røde hær ble tvunget til å gå inn i krigen for å forsvare landet, så ville krigen endre karakter. Det ville da bli en rettferdig krig til forsvar for sosialismen og det ville bli enhver kommunist sin oppgave å mobilisere de arbeidende massene i alle land for at Den røde armé skulle seire over imperialismen. Dermed ble den kommunistiske tilnærminga til krigen og verdens kommunistpartiers oppgaver tydeliggjort i 1935. Fire år før krigsutbruddet.

Den 3. internasjonalen trakk videre opp en detaljert enhetsfrontstaktikk for å bekjempe fascismen og sette forståelsen nevnt ovenfor ut i livet. I de kapitalistiske landene skulle det dannes to typer fronter. Den ene var den antifascistiske arbeiderfronten, som skulle dannes med de sosialdemokratiske partiene. Den andre var de antifascistiske folkefrontene som skulle dannes sammen med andre antifascistiske partier i tillegg til de sosialdemokratiske. I koloniene og halvkoloniene var oppgaven å danne antiimperialistiske folkefronter som inkluderte det nasjonale borgerskapet. Det endelige målet for kommunistene med å delta i alle disse frontene var å oppnå seier for revolusjonen i sine egne land og den verdensomspennende seieren over kapitalismen.

I årene fram mot krigen forsøkte de fleste kommunistpartiene å iverksette taktikken ovenfor. Enhetsfronter ble skapt og bevegelser vokste fram i mange land. Men på grunn av de mange vendingene situasjonen tok, og de ulike endringene i de konkrete forholda i forskjellige land, var det noen partier som ikke klarte å implementere taktikken.

Sovjetregjeringa, som sto ovenfor den farligste situasjonen, klarte under Stalin å iverksette denne bestemte taktikken i 2. verdenskrig. I åra før krigen ble det gjort alt for å bygge en enhetsfront med alle ikkefascistiske regjeringer mot de aggressive fascistlanda. Men det ble snart klart at disse landa ikke var interessert i en enhetsfront men gjorde sitt beste for å bruke Tyskland til å knuse Sovjetunionen. For å bekjempe denne taktikken inngikk Stalin en ikkeangrepsavtale med Tyskland i august 1939, og tvang dermed den første delen av krigen til å bli en krig kun mellom imperialistmaktene. Kommunistpartiene i verden jobbet i samsvar med taktikken med å “gjøre krigen om til borgerkrig” i de første krigsåra. Sovjetunionen brukte tida til å forberede forsvaret så godt som mulig, i tilfelle noen av imperialistlandene skulle angripe.

Dette skjedde i juni 1941, da Tyskland angrep den sosialistiske basen. Angrepet tvang den røde hær til å svare og krigens karakter endret seg til å bli en antifascistisk folkekrig og taktikken som Den 3. Internasjonalen hadde sett for seg kunne brukes. Noen av partiene, som tok i bruk riktig taktikk og dro fordel av mulighetene for revolusjon krisa skapte, kunne skape revolusjon. Dette gjaldt særlig Sovjetunionens Kommunistiske Parti som ledet Den røde armé og det sovjetiske folket til en heroisk seier i krigen. Den røde armé bekjempet den mektige tyske hæren og gikk hånd i hånd med Kommunistpartiene og partisanene i de østeuropeiske landene for å frigjøre dem fra tysk okkupasjon. Ved å bruke denne taktikken lyktes ikke den internasjonale arbeiderklassen bare med å beskytte den sosialistiske basen, men kunne innen 1949 bryte den imperialistiske kjeden flere steder, komme ut av det imperialistiske verdenssystemet og bygge en sosialistisk leir som omfatta en tredjedel av menneskeheten. Dermed viste 2. verdenskrig i praksis at strategien og taktikken til Den 3. Internasjonalen var riktig i all hovedsak.

Til tross for dette gikk mye også svært galt. Hovedsakelig på grunn av manglende skolering i hvordan sette taktikken ut i livet hos ledelsen i 3. internasjonalen, i tillegg prega tankegodset fra den reformistiske 2. internasjonalen mange europeiske parti og parti danna rett ut av disse – som Indias Kommunistiske Parti (IKP). Partier som IKP og Storbritannias Kommunistiske Parti brukte det meste av tida i perioden med folkekrig på å forsøke å øke produksjonen. Mange slike partier gjorde mye streikebryteri og ble fremmedgjort fra arbeiderklassen. Andre, som det franske kommunistpartiet som ble med i enhetsfronter sammen med partier fra herskerklassen, prøvde ikke en gang å holde på forskjellene mellom kommunister og reaksjonære i enhetsfronten. Dette gjorde disse partiene til vedheng for herskerklassen i frontene de deltok i. Det førte også til at høyretendenser utvikla seg, noe som i tida framover førte til at ledelsen i nesten alle disse partia slo inn på en revisjonistisk vei.

Foruten å være ute av stand til å kjempe mot disse revisjonistiske tendensene hadde Den 3. Internasjonalen også mista evnen til å veilede under de svært ulike forholda de ulike medlemspartia sto ovenfor. Bortsett fra de faste utgivelsene av tidsskrift, hadde aktiviteten i Komintern dalt drastisk fra 1940 og til og med de tradisjonelle uttalelsene i forbindelse med markeringa av 1. Mai og Oktoberrevolusjon uteble mellom mai 1940 og mai 1942. Til slutt ble det vedtatt å oppløse Komintern. Siden krigen gjorde det umulig å avholde kongress sendte presidentskapet i eksekutivkomitéen ut en resolusjon som anbefalte oppløsning av internasjonalen til alle ledd. Etter å ha fått godkjenning fra de fleste delene, ble Komintern oppløst 10. juni 1943.

Kapittel 24 – Maos tidlige liv

Klassiske tekster nevnt i kapittel 23:

Dimitrov – Enhetsfrontens og folkefrontens problemer (Tale til Komintern 1935.)

Referansetekster til kapittel 23:

Stalin – Radio-tale om invasjonen av Sovjetunionen

Mao – On the International United Front Against Fascism

Mao – The Turning Point in World War II

Stalin – Origin and Character of the Second World War

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.