(Lagt ut første gang høsten 2016 i anledning rød minifestival i Trondheim for markering Kulturrevolusjonen.)

Kapittel 31 fra grunnkurs i MLM

Den store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR) var marxismens svar på hindringene for og sabotasjen av prosessen med sosialistisk konstruksjon som khrusjtsjovistene og kapitalistvandrerne. Spesielt etter at revisjonismen vokste fram i Sovjetunionen, innså Mao at en av de største farene for gjeninnføring av kapitalismen kom fra innsida av selve kommunistpartiet. Gjennom Den store polemikken i kamp mot sovjetrevisjonistene, forsøkte Mao å finne svaret på spørsmålet om hvordan man kan hindre gjeninnføring av kapitalismen. Han var samtidig dypt involvert i kampen mot de kinesiske khrusjtsjovistene, som Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. Da han avsluttet den store polemikken bidro han til det siste dokumentet fra KKP, som ble kalt ”Om Khrusjtsjovs falske kommunisme og de historiske lærdommene for verden”, trakk Mao opp omrisset til svar på spørsmålet om å hindre gjeninnføring av kapitalismen.

Mao understreket først erkjennelsen av at klassekampen må fortsette i hele perioden med sosialistisk samfunn, helt til slutten. Han forklarte at endring av hvem som eier produksjonsmidlene, det vil si sosialistisk revolusjon innafor økonomien, ikke er nok i seg selv. Han insisterte på at vi må ha en dyptgående sosialistisk revolusjon også politisk og ideologisk for å konsolidere revolusjonen. Og denne revolusjonen må videreføres under proletariatets diktatur.

Et annet punkt som Mao gjentatte ganger understreket var at for å kunne gjennomføre denne revolusjonen var det nødvendig å holde seg til masselinja, og frimodig vekke massene og å utfolde massebevegelser i stor skala. For å få til dette måtte partiet arbeide for å stole på, vinne over og forene seg med massene av folket, som utgjør 95 prosent av befolkningen, i en felles kamp mot fiender av sosialismen. Mao understreket også behovet “for å gjennomføre omfattende sosialistiske utdanningsbevegelser gjentatte ganger i byene og på landet”. I disse kontinuerlige bevegelsene for å utdanne folk understreket Mao igjen behovet for å organisere de revolusjonære klassekreftene, og “å føre en skarp kamp mot antisosialistiske, kapitalistiske og føydale krefter skritt for skritt”. Dermed så Mao tydelig at den omfattende deltakelse av massene var en viktig forutsetning for å hindre gjeninnføring av kapitalismen. Dette var utleda fra Maos opplevelse av hvordan revisjonistene fra partiledelsen selv var de fremste lederne for gjeninnføring av kapitalismen.

Men innenfor KKP var det sterk motstand fra høyeste hold, ledet av Liu Shaoqi, mot gjennomføringen av disse teoriene og det konkrete programmet som ble foreslått av Mao. Selv om “den sosialistiske kulturrevolusjonen” ble vedtatt på det tiende plenumsmøtet i av den åttende sentralkomiteen i 1962, var gjennomføringen halvhjerta og i en retning i direkte motstrid til Maos linje. Faktisk begynte partiapparatet under Lius kontroll å kritisere Mao for det han prøvde å gjøre og bekjempet tiltakene mot kapitalistvandrere som Peng Dehuai. Denne kritikken ble lagt fram i artikler i pressen, i skuespill og andre kulturelle fora som de hadde full kontroll over. Kontrollen var så sterk at Mao ikke engang kunne få en forsvarsartikkel trykt i avisene i Beijing. En slik artikkel til forsvar av Mao og hans politikk ble først utgitt i november 1965 av avisene i Shanghai, som var et mer radikalt senter enn Beijing. Dette var det Mao senere kalte “signalet” for SPKR som startet en flom av kritikk av partibyråkratiet og en støtte til Maos linje for kampen i media og kultursektoren. Det ble også satt fram krav om selvkritikk fra de største synderne. Men partibyråkratiet gjorde alt de kunne for å hindre at denne bevegelsen fikk massekarakter. Kulturrevolusjonensgruppa, som var danna for å sette i gang og lede revolusjonen, prøvde faktisk å kontrollere uenighet og kanalisere inn i akademiske former.

Omsider vedtok sentralkomiteen under ledelse av Mao, et rundskriv 16. mai 1966, oppløste "Gruppa av fem”, som hadde sabotert kulturrevolusjonen, og sette opp en ny kulturrevolusjonsgruppe under direkte ledelse av Politbyråets dagligledelse. Dette rundskrivet av 16. mai tok til orde for å kritisere og bryte ned motstanden fra kapitalistvandrere, spesielt de i partiet. Disse vedtaka førte til Den store proletariske kulturrevolusjonen, og gjort den til et massefenomen som involverte millioner av mennesker.

25. mai ble den første store veggavisen satt opp på Beijinguniversitetet og den kritiserte universitetets visekansler og hele utdanningssystemet. Dette var bare den første av tusenvis av slike svære aviser satt opp av studenter og av massene i hele landet, der de uttrykte sin mening og kritiserte det de mente var galt i samfunnet. Demonstrasjoner og massekritikk ble holdt for å kritisere professorer, partibyråkrater og andre for deres feilaktige politikk. Snart var det et krav fra en del av elevene om å avskaffe opptaksprøver. Sentralkomiteen utstedte i juni en ordre om å stoppe nye opptak til høyskoler og universiteter i seks måneder, slik at studenter og ungdom kunne delta for fullt i SPKR. Men perioden viste seg å være for kort og universitetene åpnet først igjen etter fire år.

Mao begynte å delta personlig i SPKR. 17. juli deltok han sammen med ti tusen andre svømmere i en ett mil lang svømmetur over elva Yangtze. Dette var en symbolsk handling som viste at han deltok i den strømmen av kulturrevolusjon. 5. august under det 11. plenumsmøtet i KKP, ga Mao et mye mer tydelig signal. Han satte opp sin egen store plakat. Hans sentrale slagord var “Bombardér hovedkvarteret!” Dette var en entydig oppfordring om å angripe det kapitalistiske hovedkvarteret til kapitalistvandrerne i partiet ledet av Liu Shaoqi. Maos oppfordring la mer press for handlinger og militans i bevegelsen.

18. august var Mao til stede på den første demonstrasjonen av rødegardister i Beijing – den talte en million deltagere. Rødegardistene var medlemmer av de tusenvis av masseorganisasjonene som hadde sprunget fram over hele landet for å delta i SPKR. De første masseorganisasjonene besto hovedsakelig av studenter og ungdom, men da bevegelsen vokste ble slike organisasjoner også danna blant arbeiderne, bøndene og funksjonærer. Demonstrasjonen den 18. august var den første av mange slike demonstrasjoner. Noen ganger var det over to millioner rødegardister fra hele landet samlet i hovedstaden.

Det 11. plenumet definert SPKR som ”en ny fase i utviklingen av den sosialistiske revolusjonen i landet vårt, et dypere og mer omfattende stadium". Mao sa i sin avsluttende tale til plenumet at "Den store proletære kulturrevolusjonen er i sitt vesen en stor politisk revolusjonen under sosialistiske forhold av proletariatet mot borgerskapet og alle andre utbyttende klasser. Det er en videreføring av den lange kampen mot de Kuomintangreaksjonære ført av KKP og de brede revolusjonære massene under KKP sin ledelse. Det er fortsettelsen av kampen mellom proletariatet og borgerskapet. "

Det 11. plenumet vedtok det som kom til å bli kjent som ”De seksten punkter for Kulturrevolusjonen”. De gjentok hva som hadde blitt skrevet i rundskrivet av 16. mai om at denne revolusjon er å berøre folks sjeler, for å endre mennesket. Gamle ideer, kultur, skikker og vaner fra de utbyttende klasser fortsatte å forme opinionen, og gir grobunn for å gjeninnføre fortiden. Det mentale verdenssynet må omdannes og nye verdier skapes.

Det identifiserte hovedfienden som “de i partiet som har myndighet og velger den kapitalistiske veien”. Det identifiserte de viktigste kreftene i revolusjonen som “massene av arbeidere, bønder, soldater, revolusjonære intellektuelle og revolusjonære kadre”.

Målet med revolusjonen var "å kjempe mot og knuse de myndighetspersoner som tar den kapitalistiske veien, for å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske myndigheter og ideologi fra borgerskapet og alle andre utbyttende klasser og å omdanne utdanning, kunst og litteratur, og alle andre deler av overbygninga som ikke samsvarer med den sosialistiske økonomiske basisen, slik som å legge til rette for konsolidering og utvikling av det sosialistiske systemet”. Den form revolusjonen tok var å vekke massene i hundrevis av millioner til lufte sine synspunkter fritt, skrive veggaviser og plakater, og holde store debatter, slik at kapitalistvandrere med makt ville bli avslørt og deres planer om å gjenopprette kapitalismen kunne knuses.

Det viktige aspektet ved Kulturrevolusjonen var å fremme og praktisk gjennomføre Maos masselinje. Den ble målretta ikke bare for å eliminere elementene som var fiendtlige til sosialismen, men for å gjøre det mulig for arbeiderklassen å "utøve ledelse i alt ”, for å ”sette politikken i kommandoen av administrasjonen”, og for å sikre at alle som gjør tjeneste som byråkrat bør ”forbli en av massene”. For å oppnå disse måla det var nødvendig å lansere en allsidig offensiv mot borgerlig ideologi på en slik måte at massene ville være aktivt involvert.

På dette grunnlaget var instruksen fra det 11. plenumet at:

_"I den store proletære kulturrevolusjonen, er den eneste metoden at massene frigjør seg selv, og enhver metode med å gjøre ting på deres vegne må ikke brukes.”

“Stol på massene, len dere på dem og respekter deres initiativ. Kast all frykt over bord. Ikke vær redd for kaos. (...) La massene utdanne seg sjøl i denne store revolusjonen og lære seg å skille rett fra galt og mellom riktige og gale måter å gjøre ting.”_

Da massene kom inn med full styrke i revolusjonen opprettet de en ny organisasjonsform; revolusjonskomiteene. De var basert på “tre-i-ett”-kombinasjonen: det vil si dens medlemmer, som ble valgt og kunne trekkes tilbake direkte av folket, ble satt sammen av medlemmer av partiet, Folkets frigjøringshær og av masseorganisasjoner (rødegardistene som oppnådde tretti millioner medlemmer). Komiteene dukket opp på alle nivåer, fra fabrikken eller kommunen til provinsielle og regionale myndigheter, og deres funksjon var å skape forbindelsen der massene kunne delta direkte i styringa av landet.

Dette ”tre-i-ett”-maktorganet gjorde det mulig for proletarisk politisk makt å skyte dype røtter blant massene. Direkte deltakelse av de revolusjonære massene i driften av landet og håndhevelse av revolusjonært tilsyn nedenfra over organene for politisk makt på ulike nivåer, spilte en svært viktig rolle i å sikre at ledende grupper på alle nivåer levde opp til masselinja. Derfor var denne styrkinga av proletariatets diktatur, også den mest omfattende og dypeste utøvelsen av proletarisk demokrati ennå oppnådd i noe sted i verden.

Under det innledende slaget i kulturrevolusjonen i årene 1966 og 1967, ble de borgerlige hovedkvarterene innafor partiet effektivt knust, og de fleste av de ledende kapitalistvandrerne, som Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og deres støttespillere, ble fratatt sine partiverv og tvunget til å gjøre selvkritikk overfor massene. Det var en stor seier, som ikke bare inspirerte de kinesiske massene, men skapte også en bølge av revolusjonær entusiasme blant kommunistiske revolusjonære over hele verden.

Under Den store polemikken hadde mange revolusjonære krefter samlet seg rundt den revolusjonære linjen til KKP under ledelse av Mao, men det var hovedsakelig under Kulturrevolusjonen at disse kreftene i hele verden kom til å akseptere at det var Mao Zedongs tenkning som kunne gi svar på problemene til den sosialistiske verdensrevolusjonen. Den store proletariske kulturrevolusjonen hadde vist at marxismen hadde et svar på fiendens gjeninnføring av kapitalismen. Denne videreutviklingen av marxismen, førte til konsolidering av mange revolusjonære grupper og partier over hele verden på grunnlag av marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning, og revolusjonære kamper under deres ledelse.

Men Mao advarte: "Den nåværende store proletariske kulturrevolusjonen er bare den første; Det vil uunngåelig bli mange flere i fremtiden. Spørsmålet om hvem som vil vinne i revolusjonen kan kun gjøres opp over en lang historisk periode. Hvis ting ikke blir riktig håndtert, er det mulig å gjeninnføre kapitalismen når som helst i fremtiden. "

Han ga en ytterligere påminning til den niende partikongressen i 1969; “Vi har vunnet en stor seier. Men den beseira klassen vil fortsette å kjempe. Disse folka er her fortsatt, og disse klassene finnes fortsatt, derfor kan vi ikke snakke om den endelige seieren, ikke på mange tiår. Vi må ikke miste vår årvåkenhet. Fra et leninistisk synspunkt, krever den endelige seieren i ett sosialistisk land ikke bare innsatsen til proletariatet og de brede massene hjemme, men er også avhengig av seier for verdensrevolusjonen og avskaffelse av systemet der mennesker utbytter mennesker på denne jorda, slik at alle mennesker blir frigjort. Derfor er det feil å snakke lettvint om den endelige seieren for revolusjonen i landet vårt; det strider mot leninismen og blir ikke bekrefta av fakta”.

Maos ord ble bevist sanne i løpet av kort tid. Først i 1971 da Lin Biao, nestleder av partiet og valgt av den niende kongressen til KKP som etterfølger for Mao, konspirerte for å gripe makten gjennom å drepe Mao og iscenesette et militærkupp. Dette ble hindret gjennom årvåkenhet av de revolusjonære i partiet.

Etter dette ble imidlertid erkerevisjonister som Deng rehabilitert tilbake til høye posisjoner i partiet og statsapparatet. I den siste perioden av Kulturrevolusjonen, var det igjen en kamp mot disse kapitalistvandrere og Deng ble igjen kritisert og fjernet fra alle oppgaver noen måneder før Maos død 9. september 1976. Han hadde imidlertid mange venner i maktposisjoner. Det var disse overløperne som iverksatte kuppet for å ta over partiet og føre det på veien til kapitalistisk restaurering ganske snart etter at Mao døde. Det var de som saboterte kulturrevolusjonen og deretter formelt avslutta den i 1976.

Dette kuppet og gjeninnføringa av kapitalismen kan imidlertid ikke forkaste gyldigheten av Kulturrevolusjonen. Heller må det sees som en bekreftelse av Maos lære om naturen til det sosialistiske samfunnet og behovet for å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur. Kulturrevolusjonen er et vitenskapelig verktøy utviklet i kampen mot kapitalistisk gjeninnføring og i den teoretiske kampen for å utvikle marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Sin vitenskapelige gyldighet har den etablert i praksis i den kinesiske revolusjonen. Dens effektivitet som våpen for å mobilisere de store massene i kampen mot faren for kapitalistiske restaurering i et sosialistisk land har også blitt bevist. Men som Mao selv påpekte, kan ingen våpen gi en garanti for endelig seier. Dermed kan ikke det faktumet at kapitalistvandrere har oppnådd en midlertidig seier på noen måte bestride den objektive sannheten om nødvendigheten og effektiviteten av dette våpenet i kampen for sosialistisk konstruksjon og forsvaret av sosialismen.

Den store proletariske kulturrevolusjonen er et av de fremste bidraga til marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning til arsenalet til det internasjonale proletariatet. Den representerer gjennomføringen i praksis av Maos største bidrag til marxismen – teorien om å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur, å konsolidere sosialisme, bekjempe den moderne revisjonismen og hindre restaurering av kapitalismen. Dens betydning for det internasjonale proletariatet er grenseløs i dagens verden hvor alle de sosialistiske basene har gått tapt på grunn av manipulerende konspirasjonene fra borgerskapet i det kommunistiske partiet selv. Derfor er tiden kommet til å revidere Lenins definisjon av en marxist.

Da Lenin definerte en marxist sa han at det ikke var nok å akseptere klassekampen for å bli kalt en marxist. Han sa det at bare de som anerkjenner både klassekampen og proletariatets diktatur kan kalles marxister. I dag er det ikke nok bare å erkjenne klassekampen og proletariatets diktatur for å være en marxist. En marxist må akseptere grunnleggende forståelse av Kulturrevolusjonen. Dermed er en marxist en som strekker anerkjennelse av klassekampen og proletariatets diktatur til anerkjennelse av den fortsatte revolusjonen i overbygninga med sikte på føre verdensrevolusjonen til ende og bygge et kommunistisk samfunn så tidlig som mulig.

Kapittel 32 – Etter Maos død

Klassiske tekster nevnt i kapittel 31:

Vedtak av sentralkomiteen i KKP om den store proletariske kulturrevolusjon

Referansetekster til kapittel 31:

Mao – Direktiver om Kulturrevolusjonen

Mao – Bombardér hovedkvarteret

Mao – Tale på møte i Kulturrevolusjonsgruppa

Mao – Taler på tre møter med Chang Ch’un-ch’iao og Yao Wen-yuan

Mao – Tjue former for byråkrati

Zhang Chunqiao – Om å utøve diktatur over borgerskapet over alt