En norsk kommunists vitnesbyrd om motstandskamp under andre verdenskrig.

Bokanmeldelse skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Himmlers 100 000 kvinner er skrevet av Annalise Urby. Boka er utgitt i 1946, og handler om Urbyes opplevelser i den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbruck de siste månedene før de norske fangene ble hentet av Røde Kors sine hvite busser. Sykdom, kulde og sult er alltid nærværende i Ravensbrück, og boka starter da fangene i desember 1944 innså at krigens slutt ikke var så nær som de hadde trodd. Det måtte minst være noen måneder til å vente. Uten håpet velter sykdommer fram og mange gikk hen og «ble døde», som tyskerne sa. Med slutten nært forestående forsøkte tyskerne å bli kvitt så mange fanger som mulig, og alle kom i umiddelbar fare, særlig syke, godt voksne og andre uønskede.

I dette forferdelige kaoset bringer Urbye fram ikke bare hvordan det var å leve i slike forhold, men hvordan fangene deltok, tok valg og vurderinger i en slik situasjon. Livskraften og samarbeidet fortsetter. Etter netter som er så kalde at (nesten) alle babyene døde på en gang starter dagen, da en må organisere seg for å gjøre så godt en kan.

For denne nye situasjonen medførte at leiren i større grad måtte styres av kvinnene selv. Et av temaene i boka er konflikten mellom å arbeide for tyskerne i organisasjonen av leiren eller med produksjonen av krigsmateriell, og slik delta i nazismens krigsmaskineri, satt opp mot å kunne få betydning for de man klarte å redde fra dødsleirer og gasskamre dersom man var i posisjon i leiren. Enigheten var stor omkring å gjøre så godt en kunne for å kunne hjelpe en person en dag, og omkring å sabotere alt en hadde mulighet til.

Sårbare temaer tas opp. Fangene støttet hverandre solidarisk, men samtidig ble de behandlet helt forskjellig av tyskerne. Det sier også tallene noe om, av 103 norske kvinner i leiren døde 9 stykker. For jøder og romfolk var det noe helt annet. Når det gjelder norske jøder ble 773 jøder deportert fra Norge, de fleste direkte til Auschwitz. Bare 38 av disse overlevde. 66 norske romfolk ble deportert, og kun fire overlevde. Totalt i Ravensbrück overlevde ca 40 000 av ca 130 000 kvinner og 20 000 menn.

De norske kvinnene fikk Røde Kors-pakker, og var blant de som ikke ble behandlet verst. Urbye selv lå lenge på sykestua mens hun bevitnet at for eksempel jødiske kvinner ikke slapp inn til legen før de var så sjuke at de døde på veien inn. Andre, som «bibelforskerne» (Jehovas vitner) ble behandlet bedre, og de andre fangene klarte ikke å tilgi dem. I en leir der solidaritet og samhold var viktig er denne splittelsen viktig for tyskerne. De kunne stole på de gruppene som ble behandlet bedre.

Urbye var kommunist og var derfor tilknytta et internasjonalt nettverk av kommunister. På grunn av dette blir vi kjent med både kvinner fra mange andre land i Europa og de spesielle forholdene der. Å lese om hvordan kvinner organiserte seg i leiren er et vitnesbyrd om hvor viktig organisering er. For, som hun skriver, de som tenkte på seg selv, de klarte seg ikke. Samholdet må ha reddet mange.

Ellers blir vi minnet på at Siemens brukte krigsfanger som arbeidere og at de produserte krigsmateriell til nazistene.

Urbyes vitnesbyrd fra den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbruck er lett å leve seg inn i. Den er prega av kvikkhet, klarhet og også av humor, og den var derfor noe helt annet enn forventet og annerledes fra mange andre beretninger fra konsentrasjonsleirer. Som lesere blir vi invitert inn i leiren, ikke bare som følende menneske, men som tenkende. Hvordan gjør vi det beste ut av denne situasjonen? Hvilke konflikter og såre temaer gnager meg i sjelen her? Hvordan løftes vi opp av andre mennesker og overlever situasjoner der det så ut som om vi var dødsdømt? Hvordan motivere noen som har mista håpet?

Dette er en beretning om folk som blir fratatt livene sine men som fortsetter alt de kan for å ta makta over egne og andres liv, selv en dråpe makt er bedre enn ingen makt.

Annalise Urbye var en norsk journalist. Hun ble med i en kommunistisk motstandsgruppe og ble i 1943 tatt til fange og sendt til Grini, før hun ble sendt videre til Ravensbruck.

Mer relatert lesestoff i Dagsavisen

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.