Vi publiserer her et dikt av Jan Wilsberg

På et passasjerskip møter man mange,
også de verste av de verste.
De som med ett ser en blankt inn i blikket,
uten antydning til bevegelse og liv.
Det er som var vi i de ytre utmarker,
i loven vest for Pecos,
blant cowboyer og revolvermenn.
Det er som om de frykter å bli robbet.
Rank strangers to me, som Bob Dylan
lærte meg å si i en sang i 1988.
Men fremmede kan man glemme.
En trenger ikke krysse dem
når vinden driver de hvite bølgetoppene forbi
som rastløs krem ute på det mørkeblå vannet.
Pengene er den valuta
som åpner veier og dører.
De tar en til Skagen med tog.
De gir en et hotellrom i Skagen.
De gir en adgang til Skagenmalernes museum.
De gir en åpen dør
til å stå i den heftige blesten
der ute på tuppen av landtungen.
De tillater at man kan velte seg inn
i en drosje, og be den dra dit en vil.
En kan gå inn på ethvert vinutsalg
og komme ut med fargerike flasker under armen,
som barn fra en leketøysbutikk.
En kan komme helt til Skagen havn.
Et hav venter i vest.
Den som vil, kan søke dit.
Men der det er kapitalisme,
er der ingen kjærlighet.

Kattegat, øst for Jylland, den 5. oktober 2016

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.