[Del 2] Hvorfor venstresjåvinismen er farlig og må bekjempes

Denne teksten er del to i vår artikkelserie om venstresjåvinismen. I denne andre artikkelen ønsker vi å gå mer i dybden på fenomenet, og vise at venstresjåvinismen har en klar klassekarakter, at den er ikke er proletær men småborgerlig, og at den er reaksjonær i sitt vesen og derfor må bekjempes.

Del 1

Del 2

Del 3

Sjåvinisme på “venstresida” er ikke noe nytt i historien. Det er ikke et tilfeldig oppstått fenomen, men har røtter i klasseinteresser. Det er en variant av det Marx og Engels kalte “reaksjonær sosialisme”. Det er ikke bare vi som ser hva venstresjåvinistene er. Fascistene kjenner det igjen, og de liker det. Både islamofober og hitlerister synes utviklingen er svært positiv.

“Venstresjåvinismen” i god jord blant fascistene

Rasisme og sjåvinisme blant “kommunister” faller i god jord hos fascister og nazister. På det fascistiske partiet Demokratene sin Facebook-side henvises det blant annet til en artikkel på Steigan blogg, som handler om det fascistiske partiet Front National i Frankrike. Demokratene skriver: «Det er hyggelig at kommunisten Pål Steigan skriver godt og ærlig om det vi håper kan bli vårt søsterparti i Frankrike».

Også nazistiske Stopp Islamiseringen av Norge har delt Steigans saker flere ganger via Facebook.

Lignende scener utspiller seg også i Sverige. På Nordfront, som er nettsted for den nazistiske organisasjonen Nordiska Motståndsrörelsen, skryter de av den tidligere lederen av det svenske Kommunistiska Partiet, Frank Baude. Dette etter at Baude ga et intervju til partiavisen hvor han går til angrep på blant annet kjønnskamp og feminisme, tiggere og det å være “politisk korrekt”. Spesielt godt liker artikkelforfatteren på Nordfront at Baude er mot Kommunistiska Partiets deltagelse i Pride-parader.

Nordfront synes Baude er svært fornuftig til kommunist å være, og spør seg om “nasjonalbolsjevismen kanskje er veien fram for kommunistene?” En tanke Brendberg ikke er helt fremmed for, idet han omtaler en av det russiske Nasjonalbolsjevikiske Partiets grunnleggere Alezander Dugin som en av verdens viktigste intellektuelle, og skriver “eg har sjølv vore i nærleiken av denne ‘fjerde vegen’ lenge” om Dugins såkalte “fjerde vei” – også kjent som “eurasianisme” og ideologien til Nazbol i Russland. For de som er ukjent med denne gruppa, kan man nevne at partiflagget er en kopi av Hitlers naziflagg (rødt, hvit sirkel, svart symbol), men der det svarte hakekorset er erstatta med en svart hammer og sigd. Og at de kombinerer Sojetnostalgi med jødehat, rasisme og mål om et storrussisk imperium. Absurd, obskurt – men noe Brendberg etter eget utsagn lenge har vært “i nærheten av”.

Det avtegner seg etterhvert et felles prosjekt, der det er noen tunge berøringspunkter og mye felles fokus mellom denne retningen på “venstresida” og reaksjonære og fascistiske miljø;

  • Det gjelder først og fremst innvandringa, som framstilles som direkte administrert av “eliten” for globalisme, mot velferd og den gamle orden.
  • Det gjelder ikke bare trusselen fra innvandringa mot økonomien og velferden, men mot kulturen og selve “sivilisasjonen”.
  • Det gjelder i geopolitikken, der Russland og Putin sees på som en sunn motvekt til USA-imperialismen, men av noen også som en kulturell motvekt til “oppløsninga” i vest.
  • Og det gjelder mer perifere (og dels absurde) punkter, som holdninga til “PK-aktivister”, konspirasjonsteorier og samkjønna ekteskap.

I tillegg kommer antisemittismen som noen av dem står for, og som de andre overser, tolererer eller behandler som spennende intellektuelt kuriosa.

Og disse punktene er på ingen måte underordna sidespørsmål i disse miljøenes politiske prosjekter. Dette er midt i deres hovedfokus nå for tiden! “Globalismen”, innvandringa, USA mot Russland, PK/feminisme/antirasisme, Israel – dette dominerer totalt i det de driver med politisk.

Fra marxismens språk til reaksjonær språkbruk

Og det felles fokuset og svært like verdensbildet, fører også til felles begrepsbruk. Steigan kopierer i forbindelse med sin svartmaling av Malmö, begrepet “elefanten i rommet” om innvandringspolitikken. Dette begrepet fra rasistiske grupper som ble kjent og latterliggjort da Pegida-klovnen Max Hermansen forsøkte å ta patent på ordet i alle kanaler i 2015. Steigan kopierer også ordet “rasismekortet” fra samme politisk grumsete miljø.

Og det heter ikke borgerskapet lenger, men “eliten”. Slik kan Steigan snakke samme språk som Sylvi Listhaug og en rekke reaksjonære miljøer. Det er eliten som styrer og konspirerer. Og deres agenda er “globalisme”. Steigan skriver at 2016 var “det året globalismen sprakk”. Og ordet går igjen på bloggen. Ordet “globalisme” finnes ikke i bokmålsordboka – ikke som ordet ‘globalisering’ – men det er utbredt på internett, og da først og fremst i konspiratoriske miljøer og blant nazister.

Også “PK-aktivister” (PK = Politisk Korrekt) er like upopulære på steigan.no som hos rasistene. Og mistanken går rett dit når Steigan stenges midlertidig ute fra Facebook: “Jeg har tidligere avslørt at steigan.no er blitt svartelistet på norsk Wikipedia. I det tilfellet var det en eller annen PK-aktivist som satte meg på index, og det kan også ha skjedd denne gangen” og “Elitens papegøyer kaller deg gjerne «konspirasjonsteoretiker» hvis du sier at Facebook, Twitter og lignende er kontrollert av CIA og NSA.”.

PK-aktivister, rasismekort, elefanten i rommet, globalisme og “elite” er ord som i likhet med mange nyord, har som viktigste egenskap at de er åpne for tolkning og skaper bilder. De er verdifulle nettopp fordi de ikke bidrar til klarhet, slik marxismen forsøker, men til å tilsløre.

Forøvrig omtaler Steigan verden som et stort sjakkbrett, der en bevisst elite bruker alle andre som brikker. Vi tror dette er en villfarelse. Borgerskapet er organisert, de har strategier og politikk, men også for dem er verden i stor grad kaotisk og systemet lever “sitt eget liv”. Som uttrykt i Lenins tese om at imperialismen ikke er en valgt politikk, men en dyd av nødvendighet for borgerskapet i den moderne kapitalismen. Om Steigan er enig i det, så tilslører han det i stedet for å avdekke det.

Ikke et lite problem

Den “røde” rasismen og sjåvinismen er ikke et lite problem som bare angår noen få individer. Pål Steigan har tusenvis av lesere på bloggen sin. Han er også medlem av partiet Rødt hvor han har flere støttespillere og meningsfeller. Her er det snakk om et parti som liker å framstille seg selv som et “revolusjonært og radikalt alternativ”. Den antisemittistiske gruppa “Vi som bryr oss om avisa Klassekampen” har over 4000 medlemmer, mesteparten av dem er folk som identifiserer seg med venstresiden og sosialisme – og sikkert egentlig også er mot både jødehat og rasisme. Det at “røde” rasister får fritt skrive og uttale seg uten å bli avslørt og konfrontert vitner om at arbeiderbevegelsen i Norge er preget av både organisatorisk liberalisme og politisk sjåvinisme.

Historisk har sånne tendenser fått fatale følger. I Sverige ble kommunistpartiet delt på 20-tallet, og den største delen gikk deretter veien fra Moskva-kritisk kommunistparti til Tysklands-vennlig nazistparti under lederen Nils Flyg og navnet “Svenska Socialistiska Partiet”. I Norge har “venstre”-sjåvinismen fått et mikroparti ved navn “Venstrepopulistene”. De få medlemmene er aktive blant annet i “Vi som bryr oss om Klassekampen” og i programmet sitt går de mye lenger enn Frp.

De vil gå ekstremt langt i flyktningepolitikken: “Norge skal ikke lenger følge det som regnes som asylregler, det som bare er regler for ubegrensa alminnelig innvandring. Mulighetene for henteekteskap og familiegjenforening oppheves.” og “Innvandrernes religiøse og tradisjonelle skikker og regler underordnes norsk lov og norske tradisjoner”. Altså skal man ikke bare følge loven men også norsk kultur, og dette som forutsetning for å være i landet! Det er så klart en obskur gruppe, men de kommer ikke fra et vakuum.

De “røde rasistene” splitter proletariatet, fordi de setter de kortsiktige interessene til en liten del av arbeiderklassen (hvite, norske menn) over interessene til hele arbeiderklassen. De prøver å legitimere dette ved å redusere klassekamp til ren økonomisk kamp, å kalle rasistisk retorikk for religion- eller kulturkritikk, og å kalle ting som jødehat for antisionisme. Faktumet er at det eneste de legitimerer er rasisme og det som verre er. “Røde” rasister og fascister går hånd i hånd.

En velbrukt taktikk blant disse folka er deres utydelighet. Ved å ikke ta klare standpunkt men bare legge fram “nyhetssaker” og tall, og vinkle dem litt, så kan de smyge seg unna mye kritikk. Brendberg og Steigan er notoriske på det området, både med kildebruk, antydninger, tvetydigheter og unnvikelser. Dette er en taktikk som er utbredt innen såkalt “alternativt høyre” (“alt-right”) og moderne fascister og rasister, for eksempel hos svenske Avpixlat og norske Frie Ord.

Venstresjåvinismens klassekarakter

Steigan, Brendberg og Andresen er rause med kritikken mot “kultureliten”, vestlige intellektuelle og liknende, men de tilhører sjøl småborgerskapet eller lavere deler av borgerskapet. Steigan eier utestedet Parkteateret, har redigert leksikon og skriver ofte fra sitt andre hjem, Tolfa i Italia. Brendberg er akademiker, oversetter, skribent og lærer. Andresen er amanuensis i kybernetikk ved NTNU i Trondheim. Jan Myrdal kom rett fra det priviligerte svenske byråkratiet, hans foreldre var topper i sosialdemokratiet. Han tok et sårt oppgjør med familien i flere bøker, men har hele veien hatt en privilegert stilling som forfatter og kjendisintellektuell.

Man kan også spørre seg om det i tillegg kommer et slags kompleks. De har jo tross alt ikke fått den heder og ære de kanskje føler de fortjener. De føler de gjør viktig intellektuelt arbeid, at de er blant få som skriver ærlig og korrekt om verden, men at de bare møter fortielse eller hån. Alle som går mot den rådende ideologien vil selvsagt enten bli dysset ned eller hetset – om de tilpasser seg og blir en del av “det gode selskap”. Men det betyr faktisk ikke at alle som forties eller hetses, gjør godt og verdifullt arbeid. Det er ikke en “motsatt bevisbyrde” i dette spørsmålet, sånn at bare man kan vise til hets eller fortielse, så har man bevist hvor banebrytende man er, og hvor farlig man er for systemet.

Videre er det sjølsagt ikke kritikkverdig på noe vis å være intellektuell eller akademiker eller “jack of all trades” (middels god i alle fag) som Steigan ubeskjedent kaller seg. Men dette er altså klassebakgrunnen til disse ideologene. Selv om de ofte raljerer over kultureliten, gjør narr av kommentatorer og deres kultur, er de sjøl en del av dette – om enn litt perifere og kontroversielle. Ideene deres er ikke utvikla i politiske kollektiver, i kommunistiske organisasjoner eller partier, de er ikke bryna i diskusjoner med proletære revolusjonære eller på proletære arbeidsplasser eller i proletære nabolag. Og frykten for innvandrere, eselkjøtt fra Romania i butikkhyllene (en frykt Steigan avslørte som “mannen på gata” i et NRK-program), frykten for islamismen, skepsisen til homoekteskap – alt dette er rotfesta i småborgerlig tenkning. Dette er ikke først og fremst proletarens spontane ryggmargsrefleks. Dette er konservativ og reaksjonær tenkning som historisk står sterkest i småborgerskapet.

Når Myrdal tror at massene liker høyrepopulismen eller ikke vil se synlige homoseksuelle, så er dette faktisk en fordom. Dette kjenner man ikke igjen fra proletære nabolag eller arbeidsplasser. På Steigans side skriver en amerikansk intellektuell om den arbeiderklassen som liker Trump – men hans eksempel på en arbeider er hans far som var formann i bedriften med mål om egen bedrift. Dette er altså noen som er i toppsjiktet i proletariatet og på vei over i småborgerskapet. Den harde kjerna i Trumps supportere er den samme klassen som først skaffet Hitler mange stemmer – det er strevende småborgere eller folk som inderlig vil være det. Det er ikke de lavere sjiktene i proletariatet. Det er som de konservative religiøse miljøene, som henter sin mest solide støtte blant tilbakeskuende småborgere.

Proletariatet bærer byrdene for krisene i kapitalismen og er de første som rammes, men proletariatet er ikke de eneste som kjenner krisen på kroppen. En nedbygging av velferdsstaten, kutt i offentlige utgifter, monopolisering, sentralisering og internasjonalisering innen økonomien – dette er store trusler nettopp mot småborgerskapet. Veksten i velferden etter 2. verdenskrig skapte en eksplosjon i nye småborgerlige sjikt av enkeltmannsforetak, mellomledere, funksjonærer, akademikere og intellektuelle. Det har også lagt grunnlaget for reklamebransje, datafirma og en rekke nye private tjenesteytere. Fra at studenter og høyt utdanna var en marginal gruppe før krigen, har de i dag blitt en av de største gruppene i samfunnet. Mange av disse ser utviklinga av kapitalismen, krisene og uroen som en direkte trussel mot seg selv som klasse.

Akkurat som bønder og kjøpmenn reagerte på krisa i mellomkrigstida med sjåvinisme, går mange av dagens småborgere til høyrepopulismens sjåvinisme i dag (som Trump). I USA delte småborgerskapet seg i to i stor grad etter hvilke sektorer de tilhørte. Småborgere i offentlig sektor, akademia og medier gikk til Clinton. Småborgere i privat sektor, i små bedrifter, mellomledere og så videre, gikk hovedsakelig til Trump. Unntak er det sjølsagt. Mange proletarer går også til sjåvinismen – slik mange proletarer (flere) fortsatt holder fast på sosialdemokratiet. Men det er ingen svær proletær mobilisering for sjåvinismen – mobiliseringa skjer først og fremst i småborgerskapet. Men hovedtendensen i proletariatet ser heller ut til å være apati og å ikke engasjere seg politisk, og verken stemme på sosialdemokrater eller høyrepopulister.

At småborgerskapet også merker krisa, kan man se både i Europa og USA. Det som kalles “middelklasser” i borgerlig statistikk, krymper. De rike blir rikere, og de øvre lagene i småborgerskapet også, men de lavere sjiktene tjener dårligere. Naturlig nok fører dette til at flere av disse dyttes ned i proletariatet. Institusjoner som Pew Research Center i USA og Tysklands institutt for økonomisk forsking, har lagt fram tall som viser at “middelklassen” krymper og står midt i store vansker. I Tyskland viser de til en nedgang på 6% fra 1991 til 2013. I USA viser forskninga at det blir færre familier med middels inntekt nesten over alt. Det blir flere med høy inntekt, og flere med lav inntekt. Inntekt er ikke alt, men det gir en pekepinn på utviklinga. En svakhet ved denne amerikanske undersøkelsen er at de bare har undersøkt folk i byer og bynære områder.

At småborgerskapet krymper, gjør ikke at de forsvinner fra politisk liv. Tvert om. Forsvarskampen fører enda flere småborgere inn i et politisk system som de allerede er overrepresentert innafor. Og småborgerlig ideologi og innflytelse følger med når småborgeren deklasseres til proletar. Gamle vaner er vonde og vende, og identiteten som “middelklasse” preger store deler av proletariatet også, spesielt de øvre sjiktene. Men deklasseringa kan slå folk helt ut av produksjonen også, ned i filleproletariatet og en håpløs og desperat eksistens. Alle disse er mer mottakelige for sjåvinismen, også i “sosialistisk” form, enn andre klasser og sjikt.

Når vi har skrevet om denne sjåvinismen fra venstre tidligere, har vi vist til Marx og Engels i Det kommunistiske manifestet, og det de skriver om reaksjonær småborgerlig sosialisme. De skriver at: “skribenter som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet anla småborgerens og småbondens målestokk i sin kritikk mot borgerregimet, og tok parti for arbeiderklassen ut fra småborgerskapets standpunkt.”

Marx og Engels sier at disse småborgerlige sosialistene avslørte kapitalismens oppløsning av gamle vaner, skikker, familieforhold og nasjonaliteter (!) men at “I sitt positive innhold vil denne sosialismen likevel enten gjenopprette de gamle produksjons- og kommunikasjonsmidlene, og dermed de gamle eiendomsforholda og det gamle samfunnet, eller den vil med makt igjen sperre de moderne produksjons- og kommunikasjonsmidlene inne i de gamle eiendomsforholdas rammer, som ble sprengt av dem, og som måtte sprenges. I begge fall er den reaksjonær, og dertil utopisk.”

Dette er en svært treffende beskrivelse av det politiske prosjektet til Steigan, Myrdal, Brendberg, “Venstrepopulistene” og så videre. Det er ikke et proletært revolusjonært prosjekt, det er et småborgerlig reaksjonært prosjekt.

Annen småborgerlig sosialisme og revisjonisme

Det bør understrekes her at disse slett ikke er alene om en småborgerlig “sosialisme”. Venstresosialdemokratiet har mange trekk felles med denne retningen, men stort sett i enda mer utopisk form. Sjåvinistene har skjønt at skal man tilbake til velferdsstaten må man gjøre radikale forandringer og hvis ikke ser de for seg et voldsomt sammenbrudd og en dystopi heller enn en utopi. Venstresosialdemokratene later derimot som om det er en mulighet å bevare velferden, selv uten grunnleggende forandringer. Det ser man hos fagforeningsbyråkrater, som maner til “forsvar” av velferdsstaten, uten noen offensiv strategi for hvordan dette i det hele tatt skulle være mulig i en kapitalistisk stagnasjonsepoke.

Venstresosialdemokratene har dessuten alliert seg med monopolborgerskapet, med sosialdemokratiet, liberalismen og NATO-imperialismen. I et bunnfalskt forsvar av moderniteten går de med lukka øyne inn i en framtid der deres klasse (småborgerskapet generelt, funksjonær- og byråkratsmåborgerne spesielt) vil bli rysta inn i grunnvollene av et sammenbrudd i den vestlige kapitalismen. De øvre laga av “middelklassen” har fått slippe billig unna hittil, men hva skjer hvis også disse får seg en kalddusj? Hvor går disse når de strukturene de har investert all troverdighet i, smuldrer vekk?

Lenin skreiv om revisjonismens klassegrunnlag femti år etter Marx og Engels i teksten “Marxisme og revisjonisme”. Han skriver at revisjonismens “uunngåelighet er betinget av dens klassemessige røtter i det moderne samfunn (...) Fordi det i hvert kapitalistisk land ved siden av proletariatet alltid også står brede lag av småborgerskap, små eiendomsbesittere. Kapitalismen er oppstått og oppstår stadig på nytt av småproduksjonen. Kapitalismen skaper uunngåelig på nytt en hel rekke «mellomlag» (vedheng til fabrikken, hjemmearbeid, små verksteder, som på grunn av storindustriens, f. eks. sykkel- og automobilindustriens krav, er spredt over hele landet, osv.). Disse nye småprodusentene blir like uunngåelig på nytt kastet ut i proletariatets rekker. Det er helt naturlig at det småborgerlige livssynet stadig på nytt bryter igjennom i de store arbeiderpartiene.”

Sånn står vi dag overfor en “venstreside” som domineres av reformisme og revisjonisme, men venstresjåvinistene svarer ikke med en revolusjonær linje, men en motreaksjon som peker i helt annen retning.

Myten om åpne grenser

Venstresjåvinistene har samme verdensbilde som fascistene i spørsmålet om innvandring. De bruker samme begrep, “masseinnvandring”, og framstiller det som at en elite ønsker tøylesløs innvandring til Europa. Men dette stemmer ikke helt med virkeligheten. Det vet for eksempel folk som har jobba med flyktninger.

I virkeligheten har makthaverne i Europa jobba mot ikke-europeisk innvandring i førti år. I Norge ble det vedtatt innvandringsstopp på 70-tallet. I nyere tid har de bygd piggtrådgjerder og murer mot Afrika og Asia. Grensene patruljeres av soldater og marinefartøy. Afrikanske naboland betales milliardsummer for å hjelpe Europa å holde afrikanske fattigfolk tilbake. Shengen-samarbeidet og Dublin-avtalen er felles-europeiske institusjoner for å gjøre det enda verre for flyktninger å få opphold. Resultatet er at europeiske land tar i mot en ørliten andel av verdens flyktninger. Det store flertallet er flyktninger i eget land, eller i overfylte leire i naboland.

Den eneste innvandringen som har en spesiell velsignelse fra europeiske ledere, er arbeidsinnvandring innad i EU og EØS. Noe som fører til at de største gruppene av innvandrere i Norge, bortsett fra svensker, er østeuropeere som jobber her. Kapitalen har åpenbart økonomiske motiver for denne “frie flyten” av arbeidskraft. Men sammenlikna med svært andre deler av verden, er det langt fra noen folkevandring i Europa.

Det er sant at antall flyktninger har økt som følge av de siste krigene – slik er det ofte med kriger. Og det er sant at EUs østutvidelse, krisa i kapitalismen og liberalisering av arbeidslivet har ført til at millioner av europeere drar til andre land for å jobbe. Men det er en grov overdrivelse å kalle dette masseinnvandring i Norge. Og det er en myte at myndighetene oversvømmer Europa med ikke-europeiske folk. Tvert om – de som vil flykte hit holdes i hovedsak ute, med vold.

Myten om fortielsen av “innvandringsproblemer” og “snillismen”

Det hevdes at innvandring er “elefanten i rommet” i politisk debatt. Venstresjåvinistene sprer rasistenes myte om at det ikke er lov å diskutere problemer med innvandring og integrering. Hvor har disse folka vært de siste tretti årene? Har de ikke fått med seg at dette har vært en av, om ikke DEN, største politiske debatten i Norge og Europa siden 80-tallet?

Hvor mange ganger skal Carl I. Hagen si “velkommen etter”, før venstresjåvinistene får med seg at Frp ikke er alene om å behandle innvandring og flyktninger som svære problemer? Har de ikke fått med seg at selv SVs Audun Lysbakken, leder for Norges mest “snillistiske” parti, også melder seg på i konkurransen om å være tøff i integrering- og innvandringspørsmål? For eksempel til Nettavisen i 2013, der han sa “Jeg går hardt ut mot konservative muslimer” og “Jeg er opptatt av å stille krav til innvandrere, at de respekterer homofile og de slutter opp om likestilling” og at han frykter svenske tilstander(!). Lysbakken kunne med et svakt smil om munnviken sagt “velkommen etter” til Steigan & Co… Men hva han som politiker mener med å stille krav om respekt fra innvandrere, er mer uklart. Skal det være en forutsetning for å leve i landet at man tar aktiv stilling for en spesiell ikke-lovfestet moral? Skal politiet sjekke innvandreres holdninger? Eller har Nettavisen vært kreativ i sitatene? Om det er sånn at dette skal gjelde alle, ikke bare innvandrere, hvilke konsekvenser kunne det få for enkelte venstresjåvinister og deres respekt, eller mangel på sådan?

Hva med Jan Bøhler? Han var i ungdommen medlem av SUF(m-l) men har seinere blitt en del av toppen i Arbeiderpartiet. Han sitter på Stortinget, i APs sentralstyre, i Oslo bystyre og har vært leder for Oslo Ap. Og han har vært minst like bekymra for innvandring og integrering, som venstresjåvinistene. I 2009 sa han “Dersom Ap ikke tar grep i integreringspolitikken nå, står Norge overfor en stor sosial bombe” (!) og han ville bøte på dette blant annet med å tvinge innvandrere på dugnad og spre innvandrerungdom utover flere skoler. Seinere har han hevdet, uten noe faktagrunnlag, at muslimske kvinner takker nei til jobber på grunn av religion. Jan Bøhler har gått i samme fotspor som Rune Gerhardsen, som også var leder for AP i hovedstaden og som allerede i 1991 angrep eget parti for å være for snill med innvandrere! Rune Gerhardsen dreiv med venstresjåvinisme allerede for 25 år siden altså. Han skreiv til og med en bok om temaet, “Snillisme på norsk”, og introduserte således ordet “snillisme” i debatten om innvandring og integrering. Men ikke bare innvandrere på trygd syntes Gerhardsen man dullet for mye med, også alkoholikere burde man slutte å være for snille med…

Noen av oss husker også hvordan justisminister Grete Faremo ble et symbol for Arbeiderpartiets strenge asylpolitikk. Litt på samme måte som Sylvi Listhaug i dag, eller “Jern-Erna” (Solberg) da hun hadde ansvar for asylpolitikk i en Bondevik-regjering. Årsaken til at disse blir sett som strenge, er fordi politikerne har vært enig på tvers om å føre en streng politikk. Det har aldri vært noe mål for innvandrings- og asylpolitikken at den skal være “snill” eller få inn flest mulig eller la være å “stille krav”. Og de har iallfall ikke behandla debatten som en “elefant i rommet”, som man ikke kan snakke om.

Om man ikke stoler på Tjen Folket-vurderinger i saken, så kan vi gi ordet til Anders Todal Jensen i Nettavisen tidligere i år (2016) som siterer han slik: “Faktum er at Norge ikke har hatt noen liberal politikk på området siden tiden før 1975” og skriver “Todal Jenssen mener for eksempel at tidligere justisminister Grete Faremo (Ap) sto for en like streng og rettferdig asylpolitikk som den som nå føres med Frp i førersetet“. Det var forøvrig en Arbeiderpartiregjering som fikk innført innvandringsstoppen. Siden den gang har “innvandrere” stort sett vært flyktninger. Opphold får bare de som tilfredsstiller strenge krav om å bevise at de har et beskyttelsesbehov.

Av alle latterlige påstander fra høyrepopulister og venstresjåvinister, så må denne myten om at “ingen” vil debattere problemene og at sosialdemokratiet bare vil være snille med utlendinger og oversvømme samfunnet med disse og deres problemer, være en av de mest politisk stupide. Bare folk som bevisst forvrenger virkeligheten for å passe sitt narrativ, kan hevde noe sånt. Det er rett og slett løgnaktig. De må vite bedre. Streng politikk (bare hjelpe de som “virkelig trenger det”) og “krav” om integrering, har brei politisk støtte i norsk og europeisk politikk. Ikke bare blant høyrepopulister og konservative, men i sosialdemokratiet – ja også i SV og Rødt er dette utbredt!

Men det er jo klart at retorisk ville det jo vært mindre imponerende om venstresjåvinistene innrømmet dette, og bare ville ha “mer” av det som et tilnærma samla Storting går inn for år etter år. Sånt blir man ikke en modig intellektuell og fritenker av å si. Så da drar de heller en reprise av høyrepopulistenes mantra; “vi er de eneste som…”, “nå må noen snart si det alle tenker…”, “alle andre er så naive…” og så videre. Om det er kynisk løgn eller totalt selvbedrag, usselt er det uansett.

Tjen folket – bekjemp den “røde” rasismen og sjåvinismen!

Som kommunister setter vi ikke en del av proletariatet over en annen. Vi setter ikke norske proletarer over proletarer i andre land. Tvert imot ønsker vi å forene proletarer i alle land om å velte det kapitalistiske og imperialistiske systemet, og for å deretter bygge sosialistiske land og så verdenskommunisme.

Antirasisme og proletarisk feminisme stjeler ikke fokus fra klassekamp, de er en del av klassekampen. Proletariatet består av folk fra alle kulturer, religioner og nasjoner, og består av alle kjønn og seksuelle preferanser, de er alle en del av folket som vi vil tjene. Den “røde” rasismen og sjåvinismen er ingen venn eller alliert av oss, tvert om er de en farlig medløper for våre verste fiender.

“Røde” rasister er ikke våre «venner eller kamerater med litt avvikende meninger». Deres politiske linje er ei fiendtlig dødlinje for å sette hvite arbeidsfolk og småborgere opp mot mørkhuda proletarer. De allierer seg med, ser opp til og kopierer noen av våre verste fiender.

Antifascister må trekke noen linjer i sånne spørsmål. Det er lettvint å si at de har feil her og der, men at de også kommer med nyttige artikler. Det er mulig å lære av nesten hvem som helst, og det står jo alle fritt til å gjøre. Og vi bør sjølsagt gjøre oss kjent med et bredt spekter kunnskap og inntrykk. Men å bidra til disse miljøene, å delta i dem, å dele deres tekster, er å gi dem en plattform for sitt prosjekt. Og deres prosjekt er farlig. Derfor oppfordrer vi alle radikale folk og alle antifascister om å trekke en klar linje mellom seg og disse miljøene.

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.