[Del 3] 5 motargumenter og 1 alternativ

Denne teksten er del tre i vår artikkelserie om venstresjåvinismen. Del 1 finner du her og del 2 finner du her.

Del 1

Del 2

Del 3

Vi avviser ikke venstresjåvinismen fordi den er ond eller moralsk feil, men fordi det er en nederlagslinje som ikke har gode svar på de problemene proletariatet står overfor.

Fem argumenter mot venstresjåvinismen

1. Antirasisme og feminisme splitter ikke proletariatet, men det gjør sjåvinisme. Da “det nye venstre” utfolda seg på 70-tallet, kom mye av krafta i bølgen av radikal organisering av undertrykka nasjonaliteter (f.eks. Black Panther Party eller norske samer), kvinner (Kvinnefronten, en bølge av feminisme), skeive folk (Stonewall-opprøret) og et mylder av særorganisering og fronter. Dette mangfoldet var en styrke! Det ga bevegelsen liv og skapte en akutt politisk krise for borgerlig innflytelse over ungdommen. Motstanden mot dette fra de gamle “kommunistpartiene”, som foretrakk kort hår og “anstendig” seksualitet, gjorde dem uspiselige for millioner av radikale ungdommer. Radikale ungdommer i dag kommer til å reagere med samme avsky mot svermeri for Putin, skepsis mot Pride og forslag om å stenge grensa. Når ungdommer i Sverige gjør opprør og brenner biler reagerer de reaksjonære venstresjåvinistene med fordømmelse og rasisme. Dette er ikke svaret, sjøl om det borgerlige systemet klarte å suge opp opprøret og institusjonalisere det på 70-tallet. Proletariatet er mangfoldig og fargerikt. Vi trenger saker som forener oss, men ingen form for sjåvinisme vil gjøre det.

2. Det gamle sosialdemokratiet, og de venstresosialdemokratiske småpartiene, har ingen løsning på krisa. Clinton og AP, Bernie Sanders og Syriza i Hellas – det beste de kan få til er å vinne valg og dermed få ansvaret for en “umulig” situasjon. Sekstimers arbeidsdag med full lønnskompensasjon, økte sosialsatser, bevaring av pensjonene – alt dette er en umulighet i dagens kapitalisme. Kapitalismen i vesten er i en langvarig stagnasjon og depresjon. Det vil komme noen oppturer, men den langsiktige tendensen er klar og varsler større kutt og mer omfattende kriser. Men stengte grenser og “bevaring av sivilisasjonen” tilbyr ikke noen mer realistisk løsning! Der mer moderne sosialdemokrater tilbyr en umulig utopi, er stengte grenser og verdikonservativisme en dystopi. Om man stengte Norges grenser i morra, ville norske reallønninger falt som en stein i vannet. Offentlig sektor måtte tvangsslankes i rekordtempo. En voldsom arbeidstvang måtte innføres, for å få mat på bordene i de norske hjem. Det er ikke noe alternativ å skru klokka tilbake til et glansbilde av 50-tallet. Ikke bare er dette ikke ønskelig – det er en umulighet. Den reaksjonære mobiliseringa kan ikke føre til noe anna enn vi har sett før – midlertidige tilbakeslag for en ustoppelig utvikling framover.

3. De proletariske kommunistiske lederne har aldri begrensa seg til snever økonomisme. Hele marxismen er gjennomsyra av en omtanke ikke bare for proletariatets økonomiske krav, men for politisk makt og politisk frigjøring. En støtte til demokratiske revolusjoner, til kvinnefrigjøring, til kamp mot rasisme og slaveri, en motstand mot det reaksjonære svermeriet og romantikken for avleggs kultur. Med sine feil og mangler, var de likevel svært radikale demokrater for sin tid. Det lå ikke for dem å gå mot demokratiske krav og friheter fordi disse “splitta arbeiderklassen”. Det er en bra tradisjon å stille seg i. Vi skal ikke bare stå i spissen for en kamp for at proletariatet skaper sin egen stat og griper makta, vi vil være de mest konsekvente forkjemperne for at alle deler av folket frigjøres fra undertrykking. Det kan problematiseres, og i ethvert fellesskap og samfunn vil alle være nødt til å oppgi noe autonomi, men i prinsippet er seksuell frigjøring, kamp mot kvinneundertrykking og antirasisme en forutsetning for rød makt – ikke en trussel mot det.

4. Venstresjåvinistene kopierer høyrepopulismens “jamen, ytringsfrihet”-retorikk. Å kunne si hva man vil om hvem man vil, er for eksempel viktigere enn retten til å gifte seg med hvem man vil… Dette fører også til en unnfallenhet overfor fascistene og til en kritikk mot antifascisme. Å demonstrere mot fascister framstilles som kontraproduktivt. I stedet bør man gå i dialog eller ignorere. Dette er en vanlig småborgerlig-liberal innvending mot antifascisme. Her står de helt forent med den kultureliten de ellers forakter. Vi tror at dette bunner i et ideal om at politikk først og fremst dreier seg om forhandling og gjensidig utveksling av ideer, og dermed en undervurdering av fascismens voldelige potensial. Det er også en grunnleggende uvitenhet om hvordan politiske bevegelser utvikler seg. De framstiller det som om motstand gjør bevegelser sterkere. Som om undertrykking alltid fungerer mot sin hensikt. Man kan jo spørre seg hvorfor i himmelens navn undertrykking noensinne oppsto, hvis folk bare blir sterkere av det. De som har opplevd forfølgelse, undergraving, motstand og vold, vet utmerket godt at dette fungerer. Flere nazipartier og nazigrupper er blitt knekt av motstand. Et nyere eksempel er Svenskernas Parti i Sverige. Forøvrig er argumentasjonen mot denne ytringsfrihetsfundamentalismen den samme som i møte med liberalere – det er ingen demokratisk rett å få mobbe og hetse folk så de blir marginaliserte og psykisk sjuke. Dette er den praktiske konsekvensen av fascismen og høyrepopulismen. Men dette er jo ikke konsekvenser som banker på døra til hvite velstående menn. De som stort sett har hatt det materielt godt i dette systemet, og som stort sett ikke har møtt annen undertrykking enn noen refusjoner og harde ord fra motdebattanter, har “råd” til ytringsfrihet for nazister. Det er typisk intellektuelle å fokusere på idealer, mens de har distanse til de faktiske konsekvensene av slike idealer for de som rammes av mobbing, hets, diskriminering og vold. Antifascisme er sjølforsvar!

5. Orienteringa mot Putin og høyrepartier er klassisk småborgerlig usikkerhet. De føler de må velge side i alle slags konflikter borgere mellom. Proletariatet trenger en sjølstendig posisjon. Sjøl om taktiske allianser er mulig og nødvendig, så må det meisles ut en særegen politisk strategi for proletariatet. Ikke en tredje eller fjerde vei, men en proletarisk, rød og revolusjonær vei. På denne veien er det plass til mange småborgere, men de må da velge dette standpunktet i stedet for den usikre vaklinga som ofte preger disse sjiktene. Proletariatet har alt å tjene på allianser med radikale småborgere og venstreintellektuelle, men må også bekjempe den politisk-ideologiske innflytelsen som trekker i dårlige retninger.

Et alternativ til venstresjåvinismen

Problemet med venstresjåvinismen og fascismen er ikke at de ikke peker på reelle problemer. I Dimitrovs klassiske verk om enhetsfront og folkefront mot fascisme, skriver denne Komintern-lederen mye om hvordan fascistene appellerte til folk ved å ta tak i virkelige problemer, og fordi sosialdemokratiet hadde vist seg som et dårlig alternativ. Og han skriver:

“Kamerater, fascismen kom også til makta fordi proletariatet var isolert fra sine naturlige forbundsfeller. Fascismen seiret fordi det lyktes den å rive med seg store masser av bønder, takket være den kjensgjerning at sosialdemokratiet i arbeiderklassens navn førte en politikk som i virkeligheten var bondefiendtlig.”

Og videre skriver han at: “Fascismen grep nettopp fatt i ungdommens akutte behov for militant handling og trakk en betydelig del av ungdommen med i sine kampavdelinger. Den nye generasjonen av unge menn og kvinner har ikke opplevd krigens redsler.”

Han gir sosialdemokratiet et stort ansvar, fordi disse i sosialismens og arbeiderklassens navn, trampa på potensielle allierte til proletariatet. Men han er heller ikke nådig mot kommunistene. Han peker på en rekke feil han mener kommunistene gjorde i forskjellige land:

  • undervurdering av den fascistiske faren i eget land,
  • å tro at det ikke er et fascistisk potensial i borgerlige parlamentariske demokratier,
  • at tyske kommunister undervurderte den såra nasjonalfølelsen og indignasjonen over Versaillesfreden, som ga Tyskland all skyld for første verdenskrig,
  • at de var for seint ute med å komme med konkrete program for sosial og nasjonal frigjøring,
  • å utsette massekampen mot fascismen til man hadde analysert fascismen i dybden,

Og han skriver: “Forebyggingen av fascismens seier avhenger framfor alt av arbeiderklassens egen kampaktivitet, av at dens krefter sveises sammen til en eneste stridsdugelig hær som kjemper mot kapitalens offensiv og fascismen. Ved å opprette en kampenhet vil proletariatet lamslå fascismens innflytelse over bøndene, over småborgerskapet i byene, over ungdommen og de intellektuelle; det ville nøytralisere en del av dem og vinne den andre delen over på sin side.”

For det andre, tredje og fjerde skriver han at det trengs et sterkt kommunistisk parti som leder folk til kamp, en riktig enhetspolitikk overfor småborgere og bønder som tar dem som de er og ikke slik man skulle ønske de var, og at man ikke overlater initiativet til fascistene.

Og han skriver at fascismen får innflytelse over deler av massene ved å appellere ikke bare til fordommer, men også til noen av de beste følelsene, til rettferdighetssans og revolusjonære tradisjoner. Han sier at fascistene:

  • framstiller seg som revolusjonære og som “nasjonalsosialister”, for utnytte venstreorienterte masser,
  • opptrer som den krenkede nasjonens forsvarer, selv om egentlig forsvarer imperialisme,
  • ikke egentlig er mot kapitalismen, men framstiller seg som antikapitalister og utnytter hatet mot banker og finanstopper,
  • utnytter skuffelsen og sinnet over korrupsjon, hykleri og udugelighet hos politikerne,
  • tilpasser demagogien til det enkelte land og til nasjonale særegenheter,
  • appellerer til småborgerskapet og en del av arbeiderne som er drevet til fortvilelse av nød og bekymring,
  • utgir seg for å være nasjonens forsvarere og “nasjonens redning”, for å være for “hele folket”,

I den moderne konteksten bruker fascister og høyrepopulister varianter av dette. Og de legger til nye saker, for eksempel peker noen på miljøkrisa. I Frp og liknende bevegelser står “klimaskepsisen” sterkt – det er forlokkende å love folk at man fortsette forbruket og gjerne øke det også, uten at det får konsekvenser. Men i mer fascistiske grupper, spilles det på båndet til naturen. På menneskets plass i denne, og på “globalistenes” ødeleggende profittjag. De setter i stedet fram en idyllisk visjon om lokal produksjon og miljøvennlig småkapitalisme.

I stedet for jøder og sigøynere som hoggestabber for rasistisk hets, ser de innvandrere generelt og muslimer spesielt som de viktigste truslene mot europeisk “sivilisasjon”. Men de sier selvsagt ikke at de hater muslimer eller innvandrere, de er bare mot “ekstrem islam”, mot “masseinnvandring” og mot “æreskultur”. Og de peker til dels på virkelige problemer. Selvsagt er det vanskelig å innvandre til et nytt land. Selvsagt fører det til belastninger på enkelte velferdssystemer. Selvsagt er det dramatisk når hele bransjer slutter å være et jobbalternativ for de fleste hvite ungdommer.

Fascistene tar tak i reelle problemer. Og venstresjåvinistene har rett når de påpeker dette. Men de tar feil når de:

  • tror på demagogien til fascistene og høyrepopulistene, og ender med “kritisk støtte” til Trump eller Le Pen, som om disse faktisk vil gå mot kapitalismen på noe vis,
  • tror på fascistenes myter og løgner, og kjøper “rasistkortet”, at Malmö er en krigssone, at det finnes en rekke islamistiske “no-go-soner” i Norden, at “folk flest” ikke liker homofile eller at jødisk makt styrer USAs utenrikspolitikk, kort sagt, når de kjøper ikke bare at det finnes problemer men at problemene er akkurat slik de reaksjonære vil ha det til,
  • tror at “venstresida” må svare med samme mynt, at man trenger en “venstrenasjonalisme” eller en “venstrepopulisme” som snakker reaksjonære folk etter kjeften, som vil ha innstramminger, stengte grenser, krav til norsk kultur i Norge, kritiserer samkjønna ekteskap og så videre og så videre.

Dette er en feil vei å gå. Det er alvorlige feil. Og det viser at det mangler en sunn ryggmargsrefleks mot rasisme og andre former for sjåvinisme. Det viser også at man er helt eller delvis adskilt fra radikal ungdom eller breie lag av proletariatet. Men det viser også en akutt svakhet i den revolusjonære bevegelsen. Deres avsky mot sosialdemokratiet, og avsløringa av at dette systemet ikke fungerer, er helt rett. Og de har også helt rett i at det mangler et sterkt alternativ til disse.

Tjen Folket er ingen stor bevegelse, så vi kan slett ikke slå oss på brystet i sjølgod arroganse. Og vi har ikke svar på alt. Men vi ser at denne veien ikke er farbar, men tvert om er farlig.

Vi har formulert vårt alternativ som rød makt. Å bygge rød makt, bygge proletarisk makt, som alternativ ikke bare til politiske partier, men til hele kapitalismen. Vi må gå helt ned i kjelleren. På noen områder helt tilbake til start og finne tilbake til den proletære bevegelsens røtter; samvirkelagene, foreningene for gjensidig støtte, boligkooperasjonen, arbeideridretten, arbeidernes forsvarsorganisasjoner og så videre. Vi må bygge opp de breie, proletære, masseorganisasjonene som sosialdemokratiet saboterte og lot råtne innenfra. Vi må bygge et kommunistisk parti, enhetsfronten og en folkehær.

Samtidig må vi ikke gå helt tilbake til start i politisk-ideologisk utvikling. Den kommunistiske bevegelsen har eksistert og kjempet i 150 år. Den har utvikla og videreutvikla en revolusjonær teori som ligger langt foran 1800-tallets. Vi har sett og lært av sosialdemokratiet og revisjonismen. Det er mulig å kjenne disse igjen nå, og vite hvor de leder proletariatet – eller rettere sagt, hvor de i alle fall ikke kan lede oss.

Å late som om all teoriutviklingen også må skje på nytt er ikke rett. Går man fullstendig tilbake til start, legger man opp til samme løp som har ført dit man er i dag. Da kan man i beste fall gjøre samme feil, og møte samme nederlag. I verste fall kommer man ikke dit en gang. Det er heller ikke rett å tro at man kan gå et fullt skritt videre fra der teorien er nå, til en “kommunisme 5.0” som Steigan vil. Den mest avanserte revolusjonære teorien de siste 50 årene er utvikla i de mest avanserte revolusjonære bevegelsene, av maoistiske partier og i folkekriger. Marxismen-leninismen-maoismen (MLM) har ennå igjen å bli omsatt i større skala i de imperialistiske landene. Å forkaste den uten å ha en bedre praksis å vise til, er håpløst arrogant.

Praksisen i 70-tallets “nye venstre” var mer inspirert av Kominternpartiene i mellomkrigstida enn av de nye erfaringene og teoriene til Kinas kommunister, som ikke var oppsummert systematisk. For eksempel var ikke folkekrigsstrategien oppsummert. I grove trekk baserte ML-bevegelsen seg på en teori om “megakrise fører til politisk krise og mulighet for rask revolusjon”. Man kopierte etterhvert mellomkrigstidas praksis med hovedvekten på fagforeningsarbeid og valgkamp, uten noen kritisk oppsummering av hvor dette førte kommunistene på den tida. Det er derfor ikke rett å kalle 70-tallets ML-bevegelse for en maoistisk bevegelse, slik Tron Øgrim dessverre begynte å gjøre. Det var ikke tilfeldig at det sto (m-l) bak partinavnet AKP, og ikke (MLM).

I kampen for et alternativ må vi gjøre det langvarige, tunge og vanskelige arbeidet med å reise en kjempende proletarisk bevegelse blant massene. Dette er noe helt annet enn å skrive blogger eller kronikker. Og det vil være enda mindre belønning å høste. Det krever at vi jobber blant de som først kjenner krisa på kroppen, de som allerede har kjent på det lenge. Det krever et arbeid med de brennende behovene og i tråd med den rettferdighetssansen som folk har.

Det krever også at vi ikke er redd for uperfekte folk, at vi ikke forsvinner inn i sekteriske runddanser for å gjennom kritikk-sjølkritikk mane fram det perfekte mennesket. Og det krever en kamp mot sjåvinisme og undertrykking, også når den forkler seg sjøl som en ideologi for å “samle arbeiderklassen” og “klassekamp først, andre problemer en annen gang”. Vi må ta folk for det de er og respektere det, samtidig som vi ikke har så lav tillit til folk at vi tror at folk med sjåvinistiske holdninger ikke kan forandre seg eller se det positive i antirasisme, kvinnekamp og skeiv frigjøring.

Det krever tro på egne krefter, det krever at man tør å stå alene mot etablert politikk. Det krever at man forener seg med de mest proletære folka, at man lytter og lærer, samtidig som man tør å kjempe for sin linje. Det krever at man søker politiske seire – man kan ikke tape seg hele veien til en endelig finale i framtida. Man trenger delmål og delseiere. Proletariatet er svakere enn borgerskapet i kapitalismen, så det vil bli flere tap enn seire – men om man kjenner seg selv og kjenner fienden, om man velger rett kamper og riktige prioriteringer, kan man potensielt vinne hver gang. Maos “våg å kjempe, våg å vinne” er ikke en tom frase, det er et dristig krav om å sette mye på spill og gripe etter mye mer enn det som er trygt og godt.

Vi må føre kamp mot krisa, kamp for at folk tar makt i egne nabolag og eget liv. Vi kan lære av og bygge videre på sjølstyrte hus og bydeler, av sosiale sentere og folks egenorganisering. Vi kan kjempe mot rus og gjengkultur, for idrett, samhold og proletær kultur. Vi må gripe fatt i ungdommens behov for militant handling, ikke fordømme bilbranner, men gi andre alternativer enn Soldiers of Odin, jihadisme eller opptøyer uten politiske mål.

Vi må avvise småborgerlig ledelse av proletariatet, eller kompromisser med proletariatets verste fiender (fascistene), men vi må ikke avvise småborgerskapet totalt. De er ikke fienden. Fienden er borgerskapet, først og fremst toppen av dette, og deres stat. Vi vil ikke tilby fienden noe, men vi vil tilby småborgerskapet en virkelig og varig løsning på også deres problemer.

Vi kan sjølsagt ikke tilby småborgerne status quo, at deres klasseposisjon og forbruk kan vare evig, men det kan egentlig verken sosialdemokrati, fascisme – eller venstresjåvinisme gjøre heller. Det er bare demogogi og tomme løfter, når de lover forsvar av velferdsstaten eller en tilbakevendelse til gode gamle dager. Framtida i kapitalismen vil by på fortsatt mye usikkerhet og store problemer i kapitalismen, og en forverring på alle fronter er mye mer sannsynlig enn en stabilisering og ny framgang. Det revolusjonære kommunister kan tilby er muligheten for en samfunnsform der problemene kan behandles og løses uten katastrofale følger. Det er mer enn noen andre politiske retninger kan.

Kildeliste

Dimitrov om Enhetsfrontens og folkefrontens problemer

Steigan om innvandringspolitikk

Steigan om Malmö

Terje Tvedt om “trusselen fra islamismen”

Svenske Proletären, Frank Baude og identitetspolitikk

Monitor om Brendbergs antisemittisme

Klassekampen om Brendberg og antisemittisme

Brendberg om samkjønna ekteskap

Brendberg om Dugin

John Færseth mot Trond Andresen i høyretidsskriftet Minerva

Mikael Nyberg om Jan Myrdal og de brune

Erik Wijk i Aftonblandet om Jan Myrdals homofobi

Oppsummering av debatten om Myrdal og Nya Tider

Tysk studie viser minkende “middelklasse”

Amerikansk studie viser mindre familier med “middels inntekt”

Flere saker fra Tjen Folket:

Fører flere flyktninger til mer rasisme?

Rasisme er aldri rød

Mot “idiotenes sosialisme”

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.