Grunnkurs i MLM – kapittel 25
Maos kamp mot høyre- og “venstrelinjer” – og den kinesiske revolusjonens seier
Kapittel 24 – Maos tidlige liv
Kapittel 25 fra grunnkurs i MLM
Den første revolusjonære borgerkrigen: Fra 1924 til begynnelsen av 1926 gjorde den kinesiske Revolusjonen store framskritt etter som arbeiderklassen og fattigbøndene ble flere. I 1925 ble protestene mot britisk politis massakrering av demonstranter i Shanghai den 30. mai til en anti-imperialistisk folkebevegelse som involverte alle delene av massene landet over. Landet sto på terskelen til et avgjørende slag mellom revolusjon og kontrarevolusjon.
Samtidig var KKP herjet av to avvik. Den ledende høyreopportunistiske klikken ble ledet av Chen Tu-hsiu, som på den tida var partisekretær. Han mente den borgerlig-demokratiske revolusjonen måtte ledes av borgerskapet og at målet med revolusjonen skulle være dannelsen av en borgerlig republikk. Ifølge denne linja var borgerskapet den eneste demokratiske krafta arbeiderklassen skulle gå sammen med. Han så ingen mulighet for å bygge allianse med fattigbøndene. På den andre sida var “venstre’opportunistene representert ved Chang Kuo-tao, leder for den All-Kinesiske Arbeiderføderasjonen. Han så bare arbeiderbevegelsen. Han hevda at arbeiderklassen var sterk nok til å gjøre revolusjon alene. Dermed ignorerte også klikken hans fattigbøndene.
Mens han kjempet mot disse avvika, kom Mao med sitt første store bidrag til utviklinga av Marxistisk teori. I mars 1926 utga han den berømte: Analyse av klassene i Kina, og i mars 1927 la han fram: Rapport om undersøkelsen av bondebevegelsen i Hunan. I disse verka forsøkte han å besvare de mest grunnleggende spørsmåla for den kinesiske revolusjonen. Hvem var revolusjonens venner og fiender? Hvem er den ledende krafta, ag hvem er de pålitelige og vaklende allierte? Han argumenterte for at det er proletariatet, og ikke borgerskapet, som måtte lede revolusjonen. Men proletariatet ville ikke klare å vinne ved å kjempe alene. Han vektla rolla til fattigbøndene, som var arbeiderklassens nærmeste og mest tallrike allierte. Han viste også til at det nasjonale borgerskapet var en vaklende alliert, der høyresida kunne bli en fiende og venstresida forbli venn av revolusjonen. Mao presenterte også ideene sine om hvordan massene skulle mobiliseres, en revolusjonær regjering etableres og de væpna bondestyrkene organiseres. Dette var Maos klare perspektiv på hvilken retning de revolusjonære kreftene skulle ta.
Dette var på Nordekspedisjonens tid, som var en avgjørende del av den første fasen av den kinesiske revolusjonen – den første revolusjonære borgerkrigen. Det var marsjen Revolusjonshæren gikk under ledelse av den revolusjonære nasjonale enhetsfronten (den samla fronten av Kuomintang og KKP). Med start i juli 1926 fra Kwantung i det sørlige Kina, hadde den som mål å knuse den reaksjonære regjeringa til de imperialiststøtta krigsherrene i nord gjennom en revolusjonær krig, og oppnå et uavhengig og samla Kina. Nordekspedisjonen var i til å begynne med en stor suksess der hele Sør-Kina og mange krigsherrer i sør ble bekjempa. Som følge av Nordekspedisjonen var det et oppsving blant bøndene. Arbeiderklassen isenesatte mange væpna opprør i byer som falt sammen med Revolusjonshærens frammarsj. Til og med Shanghai, den største industri- og handelsbyen i Kina ble frigjort i marsj 1927 etter tre forsøk på væpna arbeideroppstand.
Til tross for at store seiere ble oppnådd, oppløste den borgerlige klikken til Chiang Kai-shek (den fremste Kuomintanglederen etter at Sun Yat-sen døde i 1925) fellesfronten. I april 1927 ble det satt i gang massakrer, støtta av imperialister, mot kommunistkadre i flere deler av landet. Høyreopportunistene under ledelse av Chen Tu-hsiu underkastet seg de reaksjonære i Kuomintang, i stedet for å mobilisere arbeiderne og bøndene mot dem. I juli 1927 satte en annen Kuomintangklikk i gang massakrer mot Kommunistene. Dette førte til oppløsningen av fellesfronten og nederlag for den første Revolusjonskrigen.
Høyrelinja til Chen Tu-hsiu, som var dominerende gjennom den første revolusjonære borgerkrigen, var en viktig grunn til at revolusjonen feilet i denne perioden. Selv om Mao kjempa mot denne høyrelinja, kunne han ikke vinne støtte hos flertallet i partiet. Faktisk lyktes Chen med å fjerne Mao fra sentralkomiteen på den femte landskongressen, holdt i april 1927.
Den andre revolusjonskrigsperioden: I august 1927, på starten av den neste perioden — den 2. revolusjonskrigsperioden, ble Chen Tu-hsiu fjerna fra vervet som Generalsekretær etter grundig kritikk av høyreopportunismen hans. Mao kom inn igjen i Sentralkomiteen og gjort til varamedlem av det provisoriske Politbyrået som ble danna. Selv om kritikken mot høyrelinja var riktig, bana den i novemnber 1927, veg for “venstrelinjas” dominans i Sentralkomiteen under ledelse av Chu Chiu-pai, en intellektuell kamerat hjemvendt etter opplæring i Russland. Han antok feilaktig at den kinesiske revolusjonen var i “varig oppsving”, og oppfordra derfor til væpna opprør i mange byer. Ledelsen kritiserte Mao for å forfekte og lede et bondeopprør, og å være mot opprør i storbyene. Han ble igjen fjerna fra plassen i Sentralkomiteen. Han mista også medlemskapet i Hunans Provinskomité. “Venstrelinja” førte til tunge tap, og denne linja ble forlatt innen april 1928.
KKPs sjette kongress ble holdt i Moskva i juni 1928 og korrigerte denne “venstrelinja”, forkasta både høyre og «venstreposisjonene», og inntok en i hovedsak riktig posisjon. Selv om Mao ikke var på kongressen, gikk den hovedsakelig inn for standpunktene hans i mange saker. I sitt fravær ble han på nytt valgt inn i Sentralkomiteen. Det var under implementeringa av denne forståelsen, og samtidig oppbygginga av Den røde hæren etter den mislykka Nordekspedisjonen og by-opprøra, at Mao kom med videre bidrag til utviklinga av marxist-leninistisk teori. Han skrev “Hvordan kan rød politisk makt finnes i Kina?” i Oktober 1928, og “Kampen i Chingkangfjella” i november 1928. Disse historiske verka framskaffa det teoretiske grunnlaget for den historiske prosessen med opp-bygginga og utviklinga av Den røde her som var i gang. Mao, som hadde starta med ei lita gruppe av arbeider- og bondekrigere hadde, etter det misslykka bondeopprøret i 1927, etablert det første baseområdet i Chingkangfjella i oktober same år. Gjennom denne perioden, fra 1927 til starten av 1930, ble det stadig flere revolusjonære baseområder på landsbygda med væpna bondeopprør. Mange kampgrupper under kommunistisk ledelse slo seg sammen med Maos styrker. Den røde hær vokste til 60 000-, og litt senere til 100 000 soldater.
Likevel begynte «venstreideer» på nytt å få oppslutning, og fra 1930 tok tilhengerne av disse over partiledelsen. To “venstrelinjer” fronta av Li Li-san i 1930 og Wang Ming i 1931-34 dominerte partiet og forårsaka uberegnelig stor skade. Li Li-san tegna opp en plan for organisering av væpna opprør i de store byene over hele landet, og for å samle hele rødehæren til angrep på disse byene i juni 1930. Forsøket på å sette planen ut i livet mellom juni og september 1930 førte til alvorlige tap og krav fra kadre om korrigering. I denne perioden leda Mao et angrep på Changsha, men slo retrett for å hinder store tap mot imperialist- og Kuomintangstyrker. Etter tilbaketrekkinga var det brutal undertrykking i Changsha der Yang Kai-hui, Maos kone som drev undergrunnsarbeid der, ble henretta. Li Li-san tok sjølkritikk på et møte i september 1930 og trakk seg fra ledende posisjoner. Mao og Chu Teh (kommandør for Den røde hær) ble tatt opp i det nystifta politbyrået.
Dette politbyrået ble omgått av et møte sammenkalt i januar 1931 av Wang Ming, medlem av ei gruppe på 28 såkalte «bolsjeviker», som vendte tilbake fra trening i Russland. De kalte ikke inn Mao og Chu Teh til møtet, men fjerna dem fra Sentralkomiteen. I august 1932 ble Mao fjerna fra postene som sekretær for Frontkomiteen og politisk kommisær i Den røde hær. Med full kontroll over partiet og rødehæren begikk Wang Ming og klikken hans haugevis med feil som forårsaka alvorlige tap. De angrep hovedsakelig linja til Mao, som ifølge dem sto for høyreopportunisme, og utgjorde hovedfaren innad i partiet. Maos riktige linje ble kalt “storbondelinja”. Sekterisme og fraksjonsvirksomhet ble brukt av “venstreledelsen” for å angripe ikke bare Mao, men også lederne for de tidligere «venstrelinjene», Li Li-san og Chu Chiu-pai. Mens Wang Mingkretsen ødela partiet, organiserte Chiang Kai-shek gjentatte felttog for å omringe og undertrykke de røde baseområdene. De første fire felttoga ble slått ned fordi Maos lederskap, og påvirkninga de strategiske prinsippene hans hadde før «Venstreledelsen», fremdeles hadde full kontroll over partiet og Den røde hær i baseområdene. Men da «Venstreledelsen» faktisk inntok baseområdet, førte det til alvorlige feil og nederlag for Kommuniststyrkene under det femte felttoget til Kuomintang. For å trenge gjennom Chiang Kai-sheks omringing og vinnne nye seire, ble det bestemt at Den røde hær skulle gå over til strategien som rystet verden fra oktober 1934, kjent som Den lange marsjen. Mao fikk følge av sin neste kone, Ho Tzu-chen, en partikader fra en lokal bondefamilie i baseområdet Kiangsi. De hadde gifta seg i 1931, etter at Maos tidligere kone Yang Kai-hui døde. De hadde to barn som ble etterlatt hos bønder i baseområdet Kiangsi da Den lange marsjen starta.
Det var under Den lange marsjen, på KKP sin konferanse i Tsunyi i januar 1935, at Mao og politikken hans ble ledende for partiet. Dette var et vendepunkt for Den lange marsjen så vel som for den Kinesiske revolusjonen. Det ble da bestemt å fortsette Den lange marsjen nordover for å kunne bli bedre i stand til å koordinere den landsomfattende anti-japanske bevegelsen, som hadde vokst hele tida siden Japanerne gikk til angrep og okkuperte det nordøstlige Kina i 1931.
Under Den lange marsjen måtte partiet, for utenom de gjentatte angrepene fra Kuomintangtropper, også kjempe mot linja med flukt og krigsherrevirksomhet fronta av Chang Kuo-tao. To Sentralkomitekonferanser holdt under Den lange marsjen beseira Chang Kuo-taos forslag om å trekke seg tilbake til de nasjonale minoritetsområda Sinkiang og Tibet. Chang nekta å følge partivedtaket og prøvde å danne et nytt Partisenter. Han leda en del av Den røde hær i en annen retning. Under denne manøveren ble de angrepet og utsletta av Kuomintangstyrkene. Chang selv ble forræder og tilslutta seg Kuomintang. Hovedstyrken til Den røde hær nådde målet i Shensiprovinsen nord i Kina i oktober 1935, et år etter de starta Den lange marsjen. Armeen på omtrent 300 000 like før starten på den femte omringingskampanjen, var nå redusert til så vidt over 20 000. Det var denne kjerna som etablerte baseområdet i Shensi-Kansu-Ninghshia (i grenseområda til disse tre nordkinesiske provinsene). Området ble berømt under navnet Yenan, navnet på hovedstaden. Dette var basen Mao leda partiet og Rødehæren fra til seier i krigen mot Japan i 1945.
Mao og Ho Tzu-chen skilte seg i 1938. I april 1939 gifta han seg med Chiang Ching. Chiang Ching var partinavnet til Lan Ping, en teater- og filmskuespiller, som hadde blitt med i partiet i 1933 og flytta til Yenan i 1937 for å undervise i drama ved kunstakademiet der og delta i propagandagruppene som arbeidet blant bøndene. Mao som var ivrig interessert i kunst og litteratur møtte henne mens hun drev dette arbeidet, og de forelska seg og bestemte seg for å gifte seg.
Perioden med motstandskrig mot Japan: Rett etter at Den lange marsjen var overstått, konsentrerte Mao seg om å ta opp og implementere en ny taktikk for å få slutt på borgerkrigen og forene så mange krefter som mulig i en motstandskrig mot Japan. Hans Presentasjon Om taktikken mot den japanske imperialismen representerer en viktig utvikling av Marxist-Leninistisk fellesfrontstaktikk. Dette ble senere videreutvikla i rapporten hans fra mai 1937: Rolla til det kinesiske kommunistpartiet i den nasjonale krigen, Som gir ei fremragende oversikt over stega i utviklinga av Kinas indre og ytre motsigelser. Mao forklarte hvordan Japans aggresjon førte til et skifte i hovedmotsigelsen, og at det derfor var nødvendig å endre fellesfrontstaktikken for å håndtere den nye situasjonen. Han oppfordra til en fellesfront med Kuomintang for å drive ut de japanske angriperne. Chiang Kai-shek gikk ikke med på å bli med i en felles front før han ble tvunget til det etter press fra propagandaen til KKP og visse fraksjoner i eget parti. Han gikk til slutt med på det da han ble arrestert i desember 1936 av to av sine egne generaler som krevde at det skulle bygges en felles front med KKP. Den anti-japanske fellesfronten ble grunnlagt i august 1937.
I perioden med motstandskrig måtte Mao på nytt kjempe mot uriktige tendenser, men disse vokste ikke nok til å ta ledelsen over partiet og kampen. Den ene var en pessimistisk strømning for nasjonal underkastelse hos noen Kuomintangdeler av Fellesfronten. Etter å ha lidd noen nederlag mot japanerne mente disse folka at kineserne var dømt til å bli undertrykt av japanerne og andre imperialister. En fraksjon forberedte til og med kapitulasjon. På den andre sida mente deler av KKP at det ville komme en rask seier mot japanerne etter som det var danna en fellesfront. Disse kameratene overvurderte styrkene til fellesfronten, og så ikke den reaksjonære siden til klikken rundt Chiang Kai-shek. For å rette disse feilaktige teoriene og peke ut riktig kurs for krigen, Utga Mao boka; “Om den langvarige krigen” i mai 1938 som pekte på at krigen til slutt ville ende med seier, men seieren ville ikke bli rask. I denne og andre skrifter, framla han krigens militære prinsipper.
Mao skrev også diverse filosofiske verk for å bidra til skoleringa av partikadre og fjerne de skadelige effektene av de tidligere høyre og “venstrelinjene”. Basert på disse skriftene, ble det gjennomført en langvarig korrigeringskampanje mellom 1941 og 1944 for å bekjempe de største feila i partiet. Dette ble kombinert med omfattende diskusjoner for å oppsumere partiet sin historie. Chou En-lai, som hadde vært en ledende kamerat gjennom perioden, tok særlig del i prosessen. Til slutt førte dette til en åpen og fullstendig forkastelse av de gale linjene fra tidligere. Denne forståelsen ble tatt opp i: “Resolusjon om visse spørsmål i historia til partiet vårt” på kongressen til KKP avholdt i april 1945.
Utrusta med korrekt linje og taktikk leda KKP det kinesiske folket til seier, først i motstandskrigen mot Japan, og etterpå mot de reaksjonære leda av Chiang Kai-shek. Fra en kampstyrke på bare litt over tjue tusen ved slutten av Den lange marsjen, vokste Den røde hær til en styrke på en million mot slutten av krigen mot Japan i 1945. Da Mao la fram en detaljert oppsummering av krigen mot Japan og en analyse av situasjonen internasjonalt og innenriks i: Rapport om koalisjonsregjering, på KKPs sjuende partikongress i april 1945, kom han med et konkret program for dannelsen av en samarbeidsregjering med Kuomintang etter seieren over de japanske styrkene.
Den tredje revolusjonære borgerkrigsperioden: Etter seieren over japanerne ble Chiang Kai-shek støttespiller for amerikansk imperialisme, og et overveldende flertall av de militære styrkene hans nekta å bli med å danne ei koalisjonsregjering på et rimelig grunnlag. På den tida ville til og med Stalin at KKP skulle komme til enighet og sa at de ikke skulle ha borgerkrig, og måtte samarbeide med Chiang Kai-shek. Ellers ville det bli slutten for den kinesiske nasjonen. Til tross for dette gikk KKP under Mao fram og utkjempet det som skulle bli kjent som Den tredje revolusjonære borgerkrigen. Ved å stole på full støtte fra massene og særlig fattigbøndene, klarte Den røde hær å endre styrkeforholdet, og i juli 1947 gikk de fra strategisk defensiv til strategisk offensiv. Innen oktober 1949 hadde KKP, i løpet av en fireårsperiode, seiret over det USAstøtta Kuomintang over hele landet.
Da Kina seiret, ble Marxist-Leninister og proletariatet verden over fylt med glede og stolthet ved dannelsen av en tilsynelatende uovervinnelig sosialistisk leir som omfatta en tredjedel av verden. Mao uttrykte likevel en idé om utfordringene som lå foran og farene i den kommende tida. I 1949, i anledning tjueåtteårsmarkeringa for stiftinga av KKP. I talen, “Om folkets demokratiske diktatur” sa han:
“28 år for partiet vårt er en lang periode, der vi har oppnådd bare en ting — Vi har vunnet grunnleggende seier i den revolusjonære krigen. Dette må feires, fordi det er folkets seier, fordi det er en seier i et land så stort som Kina. Men vi har fortsatt mye arbeid å gjøre; for å bruke reiseanalogi, vårt tidligere arbeid er bare det første steget på en lang marsj på ti tusen li.”
Kapittel 26 – Veien til revolusjon for koloniene og halvkoloniene
Klassiske tekster og referansetekster til kapittel 25:
Mao – Analysis of the Classes in Chinese Society
Mao – Report on an Investigation of the Peasant Movement In Hunan
Mao – Why is it that Red Political Power can Exist in China?
Mao – The Struggle in the Chingkang Mountains
Mao – Be Concerned With the Well-Being of the Masses, Pay Attention to Methods of Work