Grunnkurs i MLM – kapittel 28
Mao om partiet
Kapittel 28 fra grunnkurs i MLM
Fra Mao tok over ledelsen av KKP gjorde han alt for å utvikle partiet etter sanne leninistiske linjer. På grunn av dominansen til tidligere feilaktige linjer, særlig Wang Ming sitt ”tredje venstre”, var det mange avvik i måten partiet fungerte på. Som følge av sekterismen var det ingen skikkelige normer for hvordan den demokratiske sentralismen skulle fungere og fullstendig feil tilnærming til tolinjekampen. Avgjørelser ble tatt uten konsultasjon, uten å involvere partikadre og ved å manipulere avholdelser av plenum og andre møter. Tolinjekamp ble ikke ført åpent og representanter med andre synspunkter ble trakassert og straffet. Dogmatisme var også en årsak til at masselinja ikke ble satt ut i livet. Mao gjorde alt for å rette disse avvikene så vel som å bygge opp reelle forum og organer. I denne prosessen klarla og utviklet Mao også mange organisatoriske konsepter. Han prøvde også å korrigere vise feiloppfatninger som hadde vokst fram i den internasjonale kommunistbevegelsen og i SUKP under ledelse av Stalin.
Demokratisk sentralisme: Mao sitt forsøk på korrigering av sekteriske og byråkratiske avvik kommer til uttrykk i hvordan han forklarer demokratisk sentralisme. Mao sin forståelse er klart ‘først demokrati, så sentralisme’. Han forklarte dette på mange måter – ‘uten demokrati, ingen sentralisme’, ‘sentralisme er sentralisme bygd på grunnlag av demokrati. Proletarisk sentralisme med et bredt demokratisk grunnlag’.
Synet Mao hadde var basert på forståelsen hans av at sentralisme først og fremst betydde sentralisering av korrekte ideer. For at dette skulle bli noe av var det nødvendig at alle kameratene uttrykte synspunktene og meningene sine og ikke brant inne med dem. Dette kunne bare være mulig dersom demokratiet var så fullstendig som mulig der kamerater følte de kunne si det de ville og til og med gi utløp for sinne. Derfor ville det være umulig å oppsummere erfaringer korrekt uten demokrati. Uten demokrati, uten idéer fra massene, er det umulig å formulere gode linjer, prinsipper, politikk eller metoder. Men med proletarisk demokrati var det mulig å oppnå enhet i forståelse av politikk, plan, ledelse og handling på grunnlag av at korrekte idéer ble samla. Dette er enhet gjennom sentralisme.
Mao begrensa ikke forståelsen av demokratisk sentralisme bare til partifunksjonen. Han utvida forståelsen til spørsmålet om hvordan drive arbeiderstaten og oppbygginga av den sosialistiske økonomien. Mao mente arbeiderklassens diktatur ikke kunne konsolideres uten demokratisk sentralisme. Uten et bredt demokrati for folket var det umulig å konsolidere arbeiderklassens diktatur eller for politisk kraft å være stabil. Uten demokrati, uten å oppildne massene og uten overvåking fra massene, ville det være umulig å utøve effektivt diktatur over de reaksjonære og dårlige elementer, eller å effektivt omskolere disse. Mao gjorde disse observasjonene etter at han så at moderne revisjonisme hadde oppstått i Sovjetunionen og at massene ikke hadde blitt mobilisert til å utøve arbeiderklassens diktatur. Han så også at revisjonistiske tendenser på de høyeste nivåene i KKP og anerkjente at det eneste vernet mot slike trender var initiativet og årvåkenteten til kadre på lavere nivå og massene.
Derfor sa Mao i en tale i januar 1962, “Hvis ikke vi fult ut fremmer folkedemokratiet og det demokrati internt i partiet med mindre vi fult ut implementerer proletarisk demokrati, blir det umulig for Kina å ha ekte proletarisk sentralisme. Uten en høy grad av demokrati er det umulig å ha en høy grad av sentralisme og uten en høy grad av sentralisme er det umulig å etablere en sosialistisk økonomi. Og hva vil hende landet vårt hvis vi mislykkes med å etablere en sosialistisk økonomi? Det blir en revisjoniststat, helt klart en borgerlig stat, og arbeiderklassens diktatur blir til borgerskapets diktatur av reaksjonær fascistisk type. Dette spørsmålet krever svært mye årvåkenhet fra oss, og jeg håper kameratene våre vil tenke grundig på det.”
Tolinjekampen er et annet aspekt av prinsippene for partiorganisering der Mao utviklet den marxistiske forståinga og teorien. Tilnærminga til Mao, basert på dialektisk materialisme, var å se feilaktige meninger innafor kommunistpartiet som gjenspeilinger av andre klasser. Derfor ville klassekampen i samfunnet nødvendigvis gjenspeiles i den ideologiske kampen i partiet så lenge denne pågikk. Tilnærmingen hans til disse motsigelsene var også annerledes. Han så dem som ikke-antagonistiske motsigelser som raskt burde forsøkes korrigert gjennom ‘alvorlig kamp’. Vi burde gi rikelig anledning til å korrigere seg og bare hvis feilene vedvarte til tross for korrigering eller ble forverret, kunne motsigelsene bli antagonistiske.
Dette var en korrigering av forståelsen til Stalin, som han hadde lagt fram i ”Om leninismens grunnlag”. Stalin var mot å korrigere feilaktige retninger gjennom intern kamp i partiet. Han kalte slike forsøk for en “teori om å ”bekjempe” opportunistiske elementer gjennom ideologisk kamp innad i partiet”, som etter hans mening var en “råtten og farlig teori, som truer med å dømme partiet til lammelse og varig svakhet”. Dette synet nektet å godta muligheten for en ikke-antagonistisk motsigelse og behandlet kampen mot opportunisme som en antagonistisk motsigelse fra begynnelsen.
Ved å trekke lærdommer fra samme historiske erfaringer presenterte Mao metodene for intern partikamp slik: “Alle ledende partimedlemmer må fremme det indre partidemokratiet og la folk snakke ut. Hva er begrensingene? En begrensning er at partidisiplinen må følges, mindretallet underordner seg flertallet og alle medlemmer underordner seg sentralkomitéen. En annen begrensing er det ikke organiseres hemmelige fraksjoner. Vi frykter ikke åpen opposisjon, bare skjulte motstandere. Slike folk sier ikke sannheten til deg, de farer bare med løgner og svik. De uttrykker ikke de virkelige intensjonene sine. Så lenge en person ikke bryter disiplinen og ikke deltar i hemmelige fraksjonsaktiviteter, skal vi la han snake ut og bør ikke straffe han om han sier gale ting. Om folk sier noe galt kan de kritiseres, men vi bør overbevise dem med fornuft. Hva om de fortsatt ikke er overbevist? Så lenge de følger resolusjonene og avgjørelsene tatt av flertallet, kan mindretallet holde på meningene sine.”
Mao sin forståelse var grunnlagt på at så lenge klassekamp finnes i samfunnet vil det nødvendigvis være klassekamp i partiet — det vil si tolinjekamp. Derfor var det eneste rette at denne kampen måtte føres åpent i samsvar med prinsippene for demokratisk sentralisme. Slikt forsøkte Mao å få til en korrekt dialektisk tilnærming til klasser, klassekamp og intern partikamp gjennom sin forståelse og bruk av konseptet med tolinjekamp.
Massselinja: et annet område der Mao videreutvikla marxismen var med masselinja. Med utgangspunkt i den grunnleggende marxist-leninistiske forståelsen av at partiet må opprettholde så tette bånd som mulig med massene, utvikla Mao konseptet masselinja til et kvalitativt nytt nivå. På det filosofiske planet viste han hvordan den var en avgjørende del av den marxistiske kunnskapsteorien. På politisk og organisatorisk nivå viste han hvordan den var grunnlaget for en korrekt politisk linje og også hvordan det var den viktigste organisatoriske linja for forhold innad i partiet.
Mao forklarer at i det praktiske partiarbeidet er all riktig ledelse nødvendigvis ”fra massene, til massene”. Dette betyr: ta massene sine idéer (spredte og usystematiske idéer) og samle dem (gjennom studie å gjøre dem til samla og systematiske idéer), så gå tilbake til massene og propagander for og forklar disse idéene til massene omfavner dem som sine egne, holder fast på dem og omsetter dem til handling, og tester riktigheten av disse idéene i slik handling. Så igjen samle idéer fra massene og på nytt gå til massene slik at idéene bevares og gjennomført. Og så videre, igjen og igjen i en evig spiral der idéene blir riktigere, viktigere og rikere for hver gang. Dette er, ifølge Mao, den marxistiske kunnskapsteorien.
For å sette prinsippet ‘fra massene, til massene’ ut i livet, forklarer Mao at det er nødvendig å ha riktig forhold mellom ledergruppa og massene i en organisasjon eller i en kamp. Partiet må knytte aktivistene til en lederkjerne og knytte disse lederkjernene tett til massene. Hvis dette ikke gjøres blir partiledelsen byråkratisk og skilt fra massene. Ledelsen må ikke nøye seg med bare å gi allmenne oppfordringer. Allmenne oppfordringer må følges av særegen og konkret veiledning om de skal bli riktig iverksatt. “Ta idéene til massene og samle dem, så gå tilbake til massene, utbre idéene og gjennomfør dem, for slik å forme riktige ideer om ledelse — slik er den grunnleggende metoden for ledelse.” Slik forklarer Mao masselinja som den grunnleggende metoden for partiet sin ledelse av massene.
Til slutt sier Mao at masselinja ikke bare må ses i forbindelse med partiets ledelse av massene. Mao legger vekt på at masselinja også brukes når det gjelder indre partiforhold. Slik så han det også som en organisatorisk linje. Mao peker på at det ikke er nok med tette bånd mellom partiet og massene utenfor partiet (mellom klassen og folket) men også mellom de ledende partiorganene og massene innafor partiet (mellom kadrene og de menige), for å sikre at linja virkelig kommer fra massene og særlig at den går tilbake til massene. Derfor viste Mao at det var avgjørende at nære bånd mellom høyere og lavere partinivå ble opprettholdt. Et hvert brudd i bånd innad i partiet ville føre til avstand i forholdet mellom partiledelsen og massene. Det ville gå mot iverksettelsen av masselinja.
Kapittel 29 – Den kinesiske erfaringen med sosialistisk oppbygging
Klassiske tekster nevnt i kapittel 28:
Speech At The Tenth Plenum Of The Eighth Central Committee
Referansetekster til kapittel 28:
Om å rette på feilaktige ideer i partiet