Kapittel 28 – Mao om partiet

Kapittel 29 fra grunnkurs i MLM

Gjennomføringen av det økonomiske programmet for nydemokratiet startet før revolusjonen hadde seiret i hele landet. Kort tid etter at den røde hæren og den kinesiske revolusjonen gikk inn i folkekrigens strategisk offensiv i 1947, annonserte Mao det som ble kalt De tre store økonomiske politikkene i den nye demokratiske revolusjonen. Disse var 1) konfiskering av landjorda til den føydale overklassens land og fordeling av den til bøndene, 2) konfiskering av kompradorborgerskapets kapital og 3) beskyttelse av det nasjonale borgerskapets industri og handel. Disse retningslinjene ble umiddelbart tatt i bruk i de store områdene i Nord-Kina som var under revolusjonær kontroll, og jordreformen ble fullført der innen midten av 1950. Programmet for jordbruksreform ble fullført i resten av landet etter dette.

Generallinje og kollektivisering skritt for skritt: I 1951 vedtok partiet generallinjen for sosialistisk oppbygging i prosessen med overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det grunnleggende målet var å industrialisere Kina sammen med den sosialistiske omdanninga av jordbruk, håndverk og kapitalistisk industri og handel. Målsetningen var å fullføre denne prosessen i løpet av omtrent atten år. Dette ble delt inn i først tre år rehabilitering for å komme seg fra skadene og ødeleggelsene i borgerkrigen, og så femten år av tre femårsplaner for planlagt utvikling av økonomien.

I samsvar med denne generallinja ble det utarbeidet en trinnvis plan for sosialistisk omdanning av landbruket. Det første trinnet var å oppfordre bøndene til å organisere landbruksprodusentenes foreninger for gjensidig hjelp, som besto av bare noen få til et dusin husholdninger i hver. Disse foreningene hadde bare noen få grunnleggende elementer av sosialisme, som hjelp og samarbeid mellom gruppens medlemmer. Det andre trinnet var å oppfordre bøndene til å organisere kooperativer av små landbruksprodusenter på grunnlag av foreningene for gjensidig hjelp. Disse kooperativene var hadde en delvis sosialistisk karakter, og var kjennetegnet av sammenslåing og felles drift og ledelse av land. Deretter var det tredje trinnet å oppfordre bøndene til å forene seg enda mer på grunnlag av disse små halvsosialistiske kooperativene og organisere store helt sosialistiske jordbrukskooperativer. De grunnleggende prinsippene som lå til grunn for denne trinnvise planen var frivillig deltakelse og gjensidig nytte. Bøndene skulle bli overbevist om å delta frivillig i denne kollektiviseringsprosessen.

Det første trinnet i gjensidige hjelpeforeninger hadde startet i de røde baseområdene, før revolusjonens seier i hele landet. Det andre trinnet mot enkle kooperativer skjedde i årene 1953 til 1955. Det tredje trinnet for overgang til avanserte kooperativer skjedde i 1956. Dette betydde en stor framgang for sosialistisk omdanning på landsbygda. Samtidig, i begynnelsen av 1956, begynte en beslekta bevegelse og fullførte raskt prosessen med nasjonalisering av bedrifter. Kinas industri og handel ble dermed overført fra privat eierskap til å eies av hele folket langt foran planen.

Maos dialektiske tilnærming til prosessen med sosialistisk konstruksjon: Generallinjen tok utgangspunkt i den sovjetiske modellen for sosialistisk oppbygging. Fokus på industri og særlig på tungindustri, var kjerna i den første femårsplanen for perioden 1953 til 1957. Videre var det en tendens til å ukritisk innarbeide sovjetiske politikk i Kina. Da den moderne revisjonismen i Sovjetunionen vokste fram, og spesielt etter den revisjonistiske 20. partikongressen i SUKP i februar 1956, ble også de revisjonistiske tendensene i KKP styrket. I 1956 ble det satt i gang en kampanje i partiet for å “gå mot for raske framskritt” – det vil si å bremse prosessen for sosialisering. Samtidig fikk den revisjonistiske produktivkraft-teorien større oppslutning i partiet, og den viktigste representanten for denne var partiets generalsekretær Liu Shiao-chi. Representanter for denne tendensen løftet fram Khrustsjovismen, ignorerte klassekampen og konsentrerte oppmerksomheten om å få bygd moderne produktivkrefter, først og fremst innen tungindustrien. Deres argument var at produktivkreftene er den viktigste motoren for forandring, og at det var de tilbakeliggende produktivkreftene i Kina som var det viktigste hinderet for utvikling av landet. De mente at endringer i produksjonsforhold burde vente til etter at produktivkreftene var utviklet lengre. Kooperativt landbruk burde vente til produktiviteten var høy nok til at man kunne mekanisere jordbruket. Alle disse standpunktene undervurderte eller så vekk fra betydningen av produksjonsforhold og av klassekampen. Det ville med nødvendighet føre til styrka revisjonistiske og byråkratiske tendenser, og til framveksten av en ny utbytterklasse.

Da han så hva som skjedde i Sovjet og ble klar over den revisjonistiske faren, satte Mao umiddelbart i gang en kamp for å beseire disse tendensene som nå dominerte partiet. Hans første skritt i denne kampen var en tale i april 1956, om “De ti viktigste forholda”. I denne talen formulerte Mao for første gang en tydelig kritikk av den sovjetiske linja for sosialistisk økonomisk konstruksjon. Med henvisning til forholdet mellom tungindustri på den ene sida, og den lette industrien og landbruket på den andre, mente Mao at “vi har gjort det bedre enn Sovjetunionen og en rekke østeuropeiske land. … Deres ensidige satsing på tungindustri har ført til forsømmelse av jordbruk og lett industri og det resulterer i mangel på varer på markedet og en ustabil valuta.” På samme måte kritiserte han sovjetpolitikken for å “presse bøndene for hardt”. Han angrep også dogmatikerne i KKP som “kopierer alt ukritisk og overfører mekanisk” når de lærer fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land sine erfaringer. Han kritiserte også de som fulgte Khrusjtsjovs eksempel med ensidige kritikk av Stalin. Han opprettholdt vurderingen av Stalin som en stor marxist som var 70% bra. Gjennom denne omfattende kritikken av de sovjetiske revisjonistene og feilene i sovjetisk sosialistisk konstruksjon, ledet Mao kampen mot den revisjonistiske linjen om produktivkreftene som var dominerende i KKP på denne tiden.

Men det største bidraget fra Maos tale var det store fremskrittet i forståelsen av prosessen med sosialistisk konstruksjon og sosialistisk planlegging. Ved å legge fram problemene med sosialistisk konstruksjon som ti store forhold, satte Mao dialektikk og motsigelser i sentrum for prosessen med å bygge et sosialistisk samfunn. Han viste hvordan sosialistisk konstruksjon ikke bare handler mekanisk iverksettelse av mål for produksjon og distribusjon, men en dialektisk forståelse av hovedmotsigelsene i prosessen og mobiliseringen av alle de positive kreftene for å nå sosialismen. Han skriver: “Det er for å fokusere på en grunnleggende politikk at vi reiser spørsmålet om disse ti forholda, den grunnleggende politikken for å mobilisere alle gode krefter, indre og ytre, for å tjene sosialismens sak … Disse ti forholda er alle sammen motsigelser. Verden består av motsigelser. Uten motsigelser ville verden slutte å eksistere. Vår oppgave er å håndtere disse motsigelsene riktig.”

Mao fulgte opp neste år med sitt verk “Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket”. I denne teksten fortsatte han utviklingen av en dialektisk forståelse av prosessen med sosialistisk konstruksjon. Først og fremst så han klassekampen som selve kjerna i prosessen. Han hevdet at “klassekampen på ingen måte er over … spørsmålet om hva som vil vinne, sosialisme eller kapitalisme, er egentlig ikke avgjort enda.” Med dette begynte han kampen mot revisjonistene i partiet som hevdet at klassekampen var over i sosialismen. Det markerte begynnelsen på en landsomfattende korrigeringsbevegelse, anti-høyre-bevegelsen. I løpet av denne perioden måtte mange ledende kadere ta selvkritikk foran massene. Millioner av studenter tok manuelt arbeid for å smelte sammen med arbeidere og bønder. Alle partikadre i fabrikkene og landbrukssamvirkene måtte delta i manuelt arbeid. Arbeidstakere begynte å delta i beslutningsprosesser i fabrikkene. En sosialistisk utdanningskampanje ble startet blant bønder. Gjennom denne prosessen kom partiet nærmere folket og høyretendensene som hadde vokst fram, både innenfor og utenfor partiet, ble holdt i sjakk.

Det store spranget og folkekommunenes fødsel: Med korrigeringsbevegelsens framgang kom partiets høyreside på defensiven. Dette førte i 1958 til en korrigering av den feilaktige produktivkraft-teorien som hadde dominert den åttende partikongressen i 1956. Den fremste eksponenten for denne teorien, Liu Shiao-chi, ble tvunget til å innrømme overfor den andre sesjonen av den åttende partikongressen i mai 1958, at i hele perioden før oppbyggingen av sosialismen er fullført, står hovedmotsigelsen mellom proletariat og borgerskap, mellom den sosialistiske veien og den kapitalistiske veien. Hans rapport nevnte også Det store spranget, som nylig hadde begynt. Det var gjort store fremskritt på alle fronter av sosialistisk konstruksjon. Innen industri, landbruk og alle andre områder var det registrert større og raskere vekst.

I tillegg til rask vekst betydde Det store spranget en omfattende endring fra prioriteringene i tidligere planer og generallinja. Generallinja i Det store spranget ble formulert på et møte i sentralkomitéen i slutten av november 1957. Det innebar en endring av vekten man la på tungindustrien og la opp til en parallell utvikling av både landbruk, tung og lett industri. Den hadde som mål å redusere gapet mellom by og land, mellom arbeidere og bønder, og mellom arbeidere og bønder på den ene sida og de intellektuelle og lederne på den andre sida. Den la opp ikke bare til en økonomisk revolusjon, men en teknologisk, politisk, sosial og kulturell revolusjon for å forvandle byen og landsbygda.

I 1958 begynte oppbygginga av folkekommuner. Prosessen startet først spontant når bondeforeninger i et område rammet av tørke, la en plan for å slå sammen sin arbeidskraft og sine andre ressurser for å gjennomføre et vanningsprosjekt. Dette fellesskapet ble gitt navnet kommune av Mao. Mao oppmuntret til slike sammenslåinger, og det førte umiddelbart til en rask spredning av kommuner over hele landet. De ble dannet ved sammenslåing av kooperativer som var naboer, for å kunne gjennomføre større prosjekter som flomkontroll, vannkonservering, skogplanting, fiskeri og transport. I tillegg etablerte mange kommuner sine egne fabrikker for å lage traktorer, kjemisk gjødsel og andre produksjonsmidler. Bevegelsen for å sette opp folkekommuner vokste veldig raskt. Sentralkomieen i KKP kunngjorde i sin berømte Wuhan-resolusjon fra desember 1958 at “I løpet av noen få måneder fra sommeren 1958, har alle de over 740.000 landbrukskooperativer i landet, som svar på de entusiastiske kravene fra bondemassene, omorganisert seg til over 26.000 folkekommuner. Over 120 millioner husholdninger, mer enn 99 prosent av alle Kinas bondehusstander av forskjellige nasjonaliteter, har sluttet seg til folkekommuner.” I en oppsummering av den politiske kjerna, fortsatte Sentralkomitéen med å si:

“Folkekommunene er den grunnenheten i vår sosialistiske samfunnsstruktur, som kombinerer industri, landbruk, handel, utdanning og militærspørsmål. Samtidig er de den grunnleggende organisasjonen av den sosialistiske statsmakta. Marxist-leninistisk teori og våre første erfaringer med folkekommuner i landet vårt, gjør det mulig for oss å slå fast at folkekommunene vil øke tempoet i den sosialistiske oppbygginga og de utgjør den beste måten å realisere de følgende to overgangene.”

“For det første, overgangen fra kollektiveiendom til hele folkets eiendom på landsbygda. Og, for det andre, overgangen fra sosialistisk til kommunistisk samfunn. Det kan også forutses at i det kommende kommunistiske samfunnet vil folkekommunen fortsatt være den grunnleggende enheten i vår sosiale struktur.”

Dermed representerte kommunebevegelsen et enormt framskritt som stort sett fullførte prosessen med kollektivisering av landbruket. Men forventningen om at folkekommunene skulle bety overgang til fullstendig offentlig eierskap og kommunisme kunne ikke oppfylles fullstendig. Og forsøkene på å bygge folkekommuner i byene kunne ikke konsolideres.

I den første perioden av bevegelsen for kommuner under Det store spranget var det visse “venstre”-feil. I en tale i februar 1959 kalte Mao det for en “kommunistisk vind”. Disse “venstre”-feilene, som Mao avdekket, var først og fremst av tre typer. Den første var utjamninga av de fattigste og rikeste brigadene innad i folkekommunen ved å gjøre hele kommunen til én eneste regnskapsenhet. Dette medførte at andelene som bondemedlemmer i rikere brigader (de tidligere avanserte kooperativene) fikk, ble mindre kort tid etter at kommunen ble dannet. De ville dermed bli misfornøyd med dannelsen av kommunen og de ville ikke delta frivillig. Den andre feilen var at kommunens oppbygging av kapital var for stor og kommunens krav til arbeid uten kompensasjon var for stor. Når større mengder legges av til kapitalakkumulering, blir bondens andel lavere. På samme måte kan mer arbeid uten kompensasjon bare gjøres der bevisstheten er høy nok. Den tredje feilen var “kommunisering” av all slags eiendom. I noen områder ble det gjort forsøk på å til og med gjøre bondens småeiendom, som høner og griser, til kommuneeiendom. Dette møtte også motstand.

Disse feilene ble snart korrigert. Produksjonsbrigaden (tidligere avanserte kooperativer) ble beholdt som den grunnleggende regnskapsenheten, og i 1962 ble denne oppgaven delegert til et enda lavere nivå, nemlig produksjonsgruppen. Men selv om perspektivet alltid var å løfte eierskap og regnskap til høyere nivå, som et ledd i prosessen for mer sosialisering og overgang til kommunisme, klarte man ikke det. Den grunnleggende regnskaps- og eierskapsenheten fortsatte fram til 1976 å være på det laveste nivået: produksjonslaget.

Kamp mot kapitalistvandrere: Selv om de “venstre” feilene ble korrigert, hadde kapitalistvandrerne ledet av Liu Shiao-chi, fortsatt et sterkt grep om partiets øverste organer. Tolinjekampen ble ført både direkte og indirekte. I juli 1959 lanserte forsvarsministeren Peng Dehuai et direkte angrep på Det store spranget, og kritiserte det han kalte “småborgerlig fanatisme” og ønsket om “å gå inn i kommunismen i ett trinn”. Mao gikk mot disse angrepene og forsvarte politikken til Det store spranget. Men selv om Peng ble beseiret, fortsatte de andre kapitalistvandrere angrepene sine på mer fordekt vis.

En metode var gjennom tilslørte forsvar av Peng og angrep på Mao i media. Det skjedde gjennom artikler og også gjennom skuespill og kultur som skulle vise hvordan Peng var en god kamerat som ble forfulgt. Den andre metoden var å stoppe eller avlede iverksettelsen av sentrale retningslinjer som ble bestemt fra høyeste hold. Et viktig eksempel er sabotasjen av programmet for sosialistisk utdanning og beslutningen om å starte en kulturrevolusjon, tatt av sentralkomitéens tiende plenum i 1962. Selv om dette ble formelt vedtatt med stemmene til kapitalistvandrerne i toppen, sikret de gjennom sin kontroll over resten av partistrukturen at det ikke ble noen mobilisering av massene. De prøvde å snu kulturrevolusjonen i retning akademisk og ideologisk debatt i stedet for klassekamp.

Gjennom hele denne perioden (1959-1965), tok Mao kampen på ulike nivå. Han skjønte på grunnlag av erfaringen fra Sovjetunionen at det var en virkelig stor fare for gjeninnføring av kapitalismen. På grunnlag av en stor studie av Khrusjtsjov-revisjonismens politikk og økonomi trakk han de teoretiske slutningene fra denne erfaringen og satte i bruk i utdanninga av det kinesiske og det internasjonale proletariatet. Gjennom kampen i Den store polemikken mot Khrusjtsjovs moderne revisjonisme, forsøkte Mao å samle de revolusjonære rundt om i verden og i Kina. Gjennom verker som “Kritikk av sovjetisk økonomi” og KKPs analyse “Khrusjtsjovs falske kommunisme og dens historiske lærdommer for verden”, forsøkte Mao å gi partiets kadere et teoretisk grunnlag for kamp mot revisjonisme og gjeninnføring av kapitalismen.

Men først og fremst forsøkte Mao å trekke massene inn i kampen for å forsvare og utvikle sosialismen og forhindre gjeninnføring av kapitalismen. Unntatt hans tidligere nevnte program for sosialistisk utdanning satte han fram slagord for sosialistisk etterfølgelse av modelleksemplene Tachai og Tach’ing sine erfaringer med å bygge sosialisme. Men etter at alle forsøk på å mobilisere massene ble forhindret av partiets byråkrati, lyktes Mao til slutt etter enorm innsats å frigjøre massene krefter i Den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette var det praktiske høydepunktet i Maos utvikling av marxismens prinsipper for sosialistisk konstruksjon.

Kapittel 30 – Den store polemikken – Maos kamp mot Khrusjtsjovs moderne revisjonisme

Klassiske tekster nevnt i kapittel 29:

De ti viktigste forholda (engelsk)

Den riktige behandlinga av motsigelser i folket (engelsk)

Kritikk av sovjetisk økonomi (engelsk)

Khrusjtsjovs falske kommunisme og dens historiske lærdommer for verden (engelsk)