Av en aktivist i Tjen Folket.

Når narkotika er tema i offentlig debatt eller media, går fokuset raskt til fattigfolk. Enten til fattige junkier eller til fattigbønder i land som Afghanistan, Marokko og Colombia. I flere tiår år har USA ført “krigen mot narkotika”. Og denne er blitt fulgt opp med “krigen mot terrorisme”. De er også slått sammen, når imperialistene har snakket om “narkoterrorisme” i Latin-Amerika. Disse propagandakrigene har vært et påskudd for å sende amerikanske våpen, amerikanske “militære rådgivere” (soldater) og enorme summer øremerket krig mot folkelige bevegelser og geriljaer på landsbygda. De har fungert som begrunnelse for å vold mot USAs fiender, og for å ivareta imperiets interesser.

USAs okkupasjon en garantist for afghansk opium

I okkupasjonen av Afghanistan har også narkotika av og til vært tema. Afghanistan er en av verdens største produsenter av opium - råvaren for heroin. Og det produseres også mye hasj. Men imperialistene snakker ikke så høyt om saken, for opiumproduksjonen gikk dramatisk ned under Taliban-regimet - og har skutt i været under USAs okkupasjon av landet. USA samarbeider aktivt med krigsherrer, korrupte politikere og føydale patriarker - som alle har inntekter fra opiumen. Det er ikke nytt at USA-imperialismen gjør felles sak med mafia og narkoprodusenter.

FN-tall viser at opiumproduksjonen falt dramatisk under Taliban - og har økt like dramatisk under USA-NATOs okkupasjon, der Norge er en av okkupantene.

Blant de mest kjente eksemplene er det amerikanske forsvarets samarbeid med den sicilianske mafiaen under og etter 2. verdenskrig, og den såkalte Iran-Contras-skandalen der det kom fram at CIA bidro til narkosmugling til USA, for å finansiere USA-lojale fascistiske terrorister i andre land.

Narkotika gir lindring i et sykt system

Videre fremstilles narkotika som regel bare som et todelt problem:
1. Det er problemet med syke individer, som blir offer for et avhengighetsskapende stoff.
2. Det er problemet med korrupte og kriminelle folk i fattige land, som skor seg på disse menneskene.

Imperialistene fremmer dette som de eneste sidene av problemet, og ser dermed vekk fra at narkotikamisbruk er et samfunnsproblem på et mye dypere nivå.

For det første - narkotika produseres av fattige mennesker, fordi de ikke kan leve av andre avlinger. Markedene for korn, poteter, mais og alle slags legale jordbruksprodukter, er totalt monopolisert av vestlige selskaper eller deres datterselskaper. Store engros-oppkjøpere presser prisene til bunns, for de fattige bøndene. De legger all slags kjelker i veien, for at fattigbønder skal få noen fortjeneste å snakke om. Narkotika blir dermed svært forlokkende da det er mye mer profitabelt og lettvint. Ikke av bekvemmelighet, men for folk som lever på sultegrensen og knapt kan sørge for at familien overlever.

For det andre - narkotika konsumeres i vestlige land i indre forfall. De sosiale forbindelsene mellom mennesker rives i stykker. Individer settes opp mot hverandre. Karrierisme, egoisme og individualisme råder. Folk mangler mening i livet og i hverdagen. Folk opplever kjedsomhet og ensomhet, paret med stress og press fra systemet. I tillegg har man konjunkturer i økonomien, som med jevne mellomrom kaster millioner av mennesker inn i arbeidsløshet og fattigdom - også i de rikeste samfunnene. Man har tilsynelatende en økning i psykiske lidelser. Og det er sammenhenger mellom økonomiske kriser, og personlige kriser. Dette er ikke nytt - man har i tidligere tider sett epidemier av alkoholisme i en rekke samfunn preget av økonomiske omveltninger og nedgangstider.

Både psykiske lidelser og narkotikamisbruk er sammensatte problemer. De har ikke én årsak alene. Det er store variasjoner og mange veier inn i problemene. Men det er også åpenbart at hva slags samfunn og system man har, og hvilken politikk som råder, har svært mye å si for omfanget og måten problemene arter seg på. Det er nok å peke på enkle faktum som at selv om mennesket er det grovt sett samme biologiske vesenet i alle land og gjennom tusenvis av år - så har disse problemene variert enormt. Det er ikke noe genetisk ved amerikanere som gjør at opiater er et større problem der enn i andre land. Det er ikke noe genetisk ved rumenere som gjør at de konsumerer dobbelt så mye alkohol per person, som nordmenn.

Kort sagt er rusmisbruk knyttet til system. Og det imperialistiske kapitalistiske systemet avler rusmisbruk. Imperialistene som har makta i dette systemet, kan ikke angripe roten til problemet, for det er denne roten de selv trekker næring fra. De kan i høyden føre symbolkamp, eller bruke “krigen mot narkotika”-retorikk til å legitimere sine egne imperialistiske intervensjoner i andre land. De kan i høyden gjøre legalisering og “human narkotikapolitikk” til valgkampsaker, uten å forholde seg i det hele tatt til rotårsaken til problemet. Når ble det “humant” å legge til rette for at folk skal leve hele livet med rusproblemer?

Kommunismen kan løse narkotikaproblemet

Hva er det revolusjonære svaret? Svaret er at det finnes et alternativ til dette systemet! Akkurat som alkoholkonsum varierer enormt mellom land - fra 0,1 liter i året per person i Pakistan, til 17,5 i Hviterussland - er verken psykiske problemer eller narkotikamisbruk konstant. Det varierer også! Og de sosialistiske landene oppnådde svært gode resultater i disse spørsmålene. Den kinesiske revolusjonen knuste den kinesiske mafiaen. Triadene ble utradert i de kinesiske byene. Opiumsbulene ble smadret. Opiumavhengighet, som var ekstremt utbredt i Kina, ble tilnærmet vekk.

Å fjerne mesteparten av den kapitalistiske pengeøkonomien og samtidig garantere alle borgere et arbeid og nok til livsopphold, rydder vekk massegrunnlaget for både produksjon av narkotika og rekruttering til de kriminelle strukturene. Når alle bønder har trygg inntekt til seg og sine, hvem skal risikere liv og helse for å produsere illegale opiumsvalmuer og kokaplanter? Når alle unge menn har garantert en jobb og en bolig, hvem skal rekrutteres til torpedovirksomhet og gatesoldater for mafiaen? Når alle mennesker har rett til arbeid, bolig, mat og klær, og også gratis psykisk helsevern, samtidig som folket sluttes sammen i et sosialistisk fellesskap uten karrierepress og individualisme - hvor er massegrunnlaget for rusproblemer?

Og hvor blir det av den inhumane politikken, når vi ikke lenger har et samfunn som aksepterer at mennesker sitter på gata og tigger? At medmennesker må selge kroppen eller sitte på asfalten i minusgrader med en 7/11-kopp foran seg, er en hån mot menneskelighet. Det er umenneskelig å skulle passere andre mennesker, i en slik fortvilet situasjon, hver dag på vei til skole eller jobb. Det er umenneskelig å akseptere at syke mennesker, i stedet for å hjelpes ut av sykdom, må medisinere seg sjøl og finansiere medisinen med kriminalitet eller tigging. Å slutte å pusse politi på disse er ikke “humant”, det er bare en lettvint løsning som på overflaten ser human ut - fordi man avstår fra den verste brutaliteten mot syke folk. Det er ingen premie eller feiring verdig, at man vurderer å slutte å trampe så hardt på disse folka. Det eneste rette er å gjøre alt man kan for å hjelpe dem ut av problemet. Det ér mulig i et sosialistisk samfunn - men tilnærmet umulig i kapitalismen. Her kan enkeltpersoner hjelpes, samtidig som stadig nye ungdommer rekrutteres inn i den nedadgående spiralen av dop, psykiatri og krim.

En sosialistisk revolusjon løser ikke alle problemer med en gang eller for alltid, men de største rusproblemene og “krigen mot narkotika” kan avsluttes resolutt og raskt. Revolusjonen åpner ikke bare veien mot nye løsninger, men også veien mot mening i livet - som kanskje kan erstatte behovet for selvmedisinering. Det er ikke uten grunn at kristne menigheter har klart å hjelpe mange mennesker ut av rusen, ved å tilby en sak større enn dem selv å arbeide for. Hvilken større sak finnes det, enn den proletære revolusjonen og et kommunistisk verdenssamfunn?

Narkotikamisbruket kan stoppes og utraderes. Det vil med nødvendighet skje i folkelige revolusjoner og i oppblomstringen av ny makt og nye samfunn. Det har skjedd før langt på vei, og vil skje i enda større omfang i framtida. Imperialistene og deres politikere er ikke en del av løsningen, men en del av rotårsaken til problemet. Som mafia og narkotika er de byrder på folkets masser, og de må feies vekk om vi skal befri oss sjøl og våre medmennesker fra slaveri og undertrykking av alle slag.