Av Ragnar V. Røed.

Teksten er i hovedsak skrevet av Ragnar V. Røed, som i forordet takker andre for deres hjelp og bidrag. Forfatteren ønsker kritikk velkommen, og vil gjerne forbedre teksten med flere referanser, bedre referanser eller å luke vekk feil og unøyaktigheter. Skriv til Tjen Folket Media, så vil vi formidle videre til forfatteren.

Forord

Denne teksten er i stor grad basert på et dokument fra Indias Kommunistiske Parti (Maoistisk) og vi må takke de indiske kameratene for å ha gjort et solid arbeid i å avsløre kinesisk imperialisme. Vesentlige deler av denne teksten er ganske direkte basert på dette indiske dokumentet. Dessverre er ikke den engelske oversettelsen en offisiell oversettelse. Jeg tror likevel analysen i all hovedsak er korrekt, og at de forskjellige tall og fakta i teksten kan undersøkes og bekreftes fra andre kilder.

Lenin skriver i sitt klassiske verk Imperialismen:

«imperialismen er terskelen til den sosialistiske revolusjon, (..) sosialsjåvinismen (sosialisme i ord, sjåvinisme i handling) er fullstendig forræderi mot sosialismen, full­stendig overgang til borgerskapet, at denne splittelsen av arbeiderbevegelsen henger sammen med de objektive forhold under imperialismen.»

Sosialsjåvinismen er overgangen fra det kommunistiske standpunkt for proletariatet og verdens undertrykte folk og nasjoner, til å ta et borgerlig standpunkt for imperialistene. Imperialismen til Europa skapte et priviligert sjikt i den europeiske arbeiderbevegelsen. Dette arbeideraristokratiet ble det sosiale grunnlaget for sosialsjåvinismen. Under deres førerskap ble de vestlige arbeiderorganisasjonene og -partiene, tvers gjennom borgerlige og reaksjonære. De har systematisk tatt parti for eget lands borgerskap, mot andre lands - og mot de undertrykte og utbytta folk i den tredje verden.

De revolusjonære i Norge må bryte med sosialsjåvinismen ved å nådeløst angripe norsk imperialisme. Vår hovedfiende står i vårt eget land. Det norske monopolborgerskapet og deres stat er både rovfugl og åtseleter i det kapitalistiske imperialistiske verdenssystemet. I den globale rivaliseringen allierer de seg som hovedregel med USA-imperialismen og de europeiske stormaktene, men de har sine egne selvstendige imperialistiske ambisjoner.

Som verdens eneste supermakt er USA-imperialismen hovedfienden av hele verdens undertrykte land og folk. De er fremst blant imperialistene. Men betyr det at USAs rivaler, hovedsakelig Russland og Kina, blir allierte av verdens undertrykte? Betyr kommunistenes motstand mot norsk monopolkapital og yankee-imperialismen, borgfred med Russland og Kina, eller tilogmed en omfavnelse av disse?

En grundig gjennomgang av Kinas karakter og av Kinas rolle i dagens verden, gir svar på disse spørsmålene. Og den gir også en rekke innsikter som er overførbare til hvordan vi må behandle alle slike stater. Det vil også øke innsikten om hvordan det kapitalistiske imperialistiske verdenssystemet fungerer, og hvordan maoismen skal anvendes i dag.

I tillegg til analysen fra Indias Kommunistiske Parti (Maoistisk) fra 2017 legger vi også de latinamerikanske maoistiske partiene og organisasjonene sin analyse av verdenssituasjonen fra 2016 til grunn for teksten. Teksten er helt avhengig av særlig de indiske kameratene, men også av den tindrende klare analysen til de latinamerikanske kameratene. Eventuelle feil og mangler i oversettelsen eller forståelsen av dokumenter både fra India og Latin-Amerika, ligger i sin helhet på mine skuldre, og leseren må være på vakt mot slike.

Ellers vil jeg takke flere, men særlig to kamerater, for å ha lest teksten på forhånd og kommet med respons og forslag til forbedringer. Takk kamerater! Jeg håper også på mer av dette, for jeg anser ikke teksten for å være helt ferdigstilt. Det er likevel begrenset hvor mye det er å vinne på å utsette publiseringen enda lenger. Derfor ønsker jeg kritikk velkommen, fra venner og uvenner, og forbeholder meg retten til å gjøre endringer i framtida for å komme korrekt kritikk i møte.

Jeg håper og tror også, at deler og utdrag fra teksten, kan stå på egne bein til studier og diskusjoner. For eksempel inneholder den en framstilling av kontrarevolusjonen i Kina, som nok ikke finnes i en like oversiktlig form på norsk.

- Ragnar V. Røed, desember 2018.

Innledning

I mai 2017 tok sentralkomitéen i Indias Kommunistiske Parti (Maoistisk) initiativ til en studie av Kina. Den hadde mål om svare på spørsmålet om Kina har blitt en ny imperialistmakt. Resultatet er publisert, men dessverre ikke på engelsk. Derimot har en gruppe vestlige tredjeverdenister oversatt teksten denne teksten. [1] Siden teksten ikke er en offisiell oversettelse fra partiet sjøl, må vi ha dette i bakhodet når vi leser. Eventuelle feil og mangler kan være oversetternes verk. Men uansett er artikkelen grundig med mye dokumentasjon og bakgrunnshistorie, og den konkluderer med at Kina i dag er en sosialimperialistisk stormakt. På sin femte konferanse vedtok sentralkomitéen i partiet, ifølge introduksjonen til teksten:

«I dag har Kina blitt en moderne sosialimperialistisk makt, en integrert del av det kapitalistiske imperialistiske verdenssystemet, og de spiller en rolle som en fiende av undertrykte klasser og folk generelt.» (vår oversettelse til norsk)

Det femte møtet av maoistiske partier og organisasjoner i Latin-Amerika som fant sted i 2016, har samme syn i sin uttalelse om den internasjonale situasjonen. De skriver:

«USA er for øyeblikket den eneste hegemoniske supermakta. Med sammenbruddet i det sosial-imperialistiske USSR i 1991 krympet Russlands økonomiske styrke til et nivå sammenlignbart med italiensk imperialisme, selv om deres karakter som atomsupermakt fortsetter. Det er også andre imperialistmakter som Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Japan, Kina, Nederland, Australia, New Zealand, Canada, Italia, Spania, osv. som utgjør en håndfull undertrykkende land.» [2] (vår oversettelse)

Dette møtet av Latin-Amerikas maoister, erklærer som de indiske maoistene, at Kina er sosialimperialistisk. Og i Afrika ser man Kina tydelig som imperialist. Groteske arbeidsforhold i kinesiske gruver og kinesisk innblanding i lokal politikk, blir raskt gjenkjent på et kontinent som i hundrevis av år har vært plaget av Europas kolonialisme og imperialisme. Men blant enkelte på «venstresida», ser vi igjen den samme gamle feilen som da Sovjetimperialismen utfordret USA. I stedet for å identifisere Kina som imperialist, ser de Kina først og fremst som en motstander av USA-imperialismen. Og noen snakker, som de kinesiske lederne, om en «sosialisme med kinesiske særtrekk». Dette minner om Titos «jugoslaviske sosialisme» eller vårt eget Sosialistisk Venstrepartis «sosialisme på norsk».

Sentralkomitéen i Indias Kommunistiske Parti (Maoistene), CPI(Maoist), skriver:

«Kina, som aldri før hadde ranet andre nasjoner for å opprettholde seg selv, hadde innen 2014 uomtvistelig forvandlet seg til en ny sosialimperialistisk stormakt. Som et resultat av superutbytting, utviklet Kina seg til en imperialistmakt. Evolusjonen av Kina som verdens verksted styrker ikke bare den globale økonomiske reorganiseringen, men endrer også dynamikken i kjedene av tilbud og etterspørsel i den globale økonomien. Kina har blitt en sulten drage som hungrer etter ressurser, fra jernmalm til naturgummi og andre råvarer.» [3]

Alle kapitalistiske stater vil drive en form for kapitaleksport og innblanding i andre lands indre forhold. Det gjelder ikke bare imperialistiske land, men også herskerne og statene i undertrykte nasjoner. For eksempel kan vi se hvordan den indiske staten, i et halvføydalt og halvkolonialt land undertrykt av imperialismen, likevel rivaliserer med andre kapitalistiske stater, og utøver aggresjon og innblanding overfor andre land, som Bangladesh og Sri Lanka. Vi kan se hvordan Uganda gjennom militser bidrar til å destabilisere østre Kongo, for å få en andel av byttet fra plyndringen av nabolandet. Altså avgjøres ikke karakteren til et land bare av om man i det hele tatt driver med slike saker. Enhver kapitalistisk stat vil forsøke å ekspandere sin kapital og sin politiske innflytelse. Karakteren, om man er et imperialistisk land eller tilhører verdens undertrykte nasjoner, handler om omfanget av denne kapitaleksporten, monopoliseringen og innblandingen i andre land.

Jeg vil hevde at enda viktigere enn omfanget, er spørsmålet om klassekarakteren til staten. I de undertrykte landene og nasjonene, har staten karakter av være en byråkratkapitalistisk stat i hendene på et kompradorborgerskap. I samarbeid og underdanighet til utenlandsk imperialisme selger kompradorene land og folk mot en andel i imperialistenes plyndring av landet. Dette er deres politiske og økonomiske være eller ikke være. For å forstå karakteren til et lands borgerskap, må man se dem i sin historiske utvikling, se hvor de kommer fra og se hvilken posisjon de har overfor borgerskap i andre land, hovedsakelig de imperialistiske.

Denne artikkelen om Kina vil vise at omfanget av kinesisk monopolisme og eksport av finanskapital er enorm, helt i verdenstoppen, og at det kinesiske borgerskapet ikke er et kompradorborgerskap men et sjølstendig nasjonalt byråkratborgerskap, med egne sjølstendige imperialistiske ambisjoner. Og dermed er det ingen tvil om at de indiske og latinamerikanske kameratene har rett, Kina er et imperialistisk land.

Del I: Kina blir kapitalistisk

Den store proletariske kulturrevolusjonen ble satt i gang i Kina i 1966. Den var et høydepunkt i klassekampen i det sosialistiske Kina. Kulturrevolusjonens mål var å hindre kapitalistvandrere i å gjeninnføre kapitalismen i Kina som i Sovjetunionen.

Bilde uten navn

Kontrarevolusjonen i Sovjet og Den store polemikken

I 1956 befestet Khrustsjov-klikken sin makt i Sovjetunionen. På den 20. partikongressen i Sovjetunionens Kommunistiske Parti, kom dette blant annet til uttrykk i Khrustsjovs såkalt «hemmelige tale». Talen var ikke mer hemmelig, enn at all verdens kommunistpartier som var gjester på kongressen, fikk lese talen etter at den var holdt. Den ble også sirkulert i hele partiapparatet og fikk store ringvirkninger. I Georgia, Stalins fødeland, var det store folkelige protester i kjølvannet av oppgjøret med Stalin. Khrustsjov fordømte Stalin som en kriminell tyrann. Før Stalin døde i 1953 derimot, var Khrusjtsjov en av de som alltid snakket varmt om Stalin, til og med i så rosende ordelag, at det ble parodisk.

Oppgjøret med Stalin var bare én del av en storstilt politisk-ideologisk snuoperasjon. Og denne gikk hånd i hånd med Khrusjtsjov-klikkens maktovertakelse, og svære kapitalistiske reformer i Sovjetunionen. Verdens første sosialistiske land ble igjen et kapitalistisk land. Men kapitalismen ble ikke gjeninnført av vestlig invasjon eller gjennom en åpen kontrarevolusjon, men av høyrelinja i Kommunistpartiet sjøl. Det fant sted en såkalt «fredelig kontrarevolusjon», med radikale endringer i ledelsen, ideologien og økonomien, men der faner, fraser og Lenin-portretter ble med videre.

Kinas Kommunistiske Parti gikk i spissen for å avsløre hva som faktisk hadde skjedd. I en serie åpne brev til Sovjetunionens Kommunistiske Parti avslørte de Khrustsjovs falske kommunisme, at proletariatets diktatur var avskaffa i Sovjetunionen, og at kapitalismen ble gjeninnført. Brevene mellom de to partiene blir kalt «Den store polemikken» og ble kringkastet til verden i 1963 og 1964. [4] I polemikken, la Kinas kommunister stor vekt på at sosialismen er et overgangssamfunn vokst ut av kapitalismen, at det fortsatt er klasser og klassekamp i dette samfunnet, og at staten derfor må være proletariatets diktatur under ledelse av proletariatets parti; kommunistpartiet. Artiklene fra Kina, som avslørte den sovjetiske revisjonismen, var i hovedsak underskrevet av redaksjonene i partiets hovedorgan Folkets Dagblad (Renmin Ribao) og partiets teoretiske tidsskrift Røde Fane (Honqi).

Mao Zedong er den som sto sentralt i å teoretisere klassekampens fortsettelse og intensivering i det sosialistiske samfunnet. Både Lenin og Stalin hadde skrevet om dette, men Mao og de kinesiske kommunistene analyserte utviklingen i Sovjetunionen og sitt eget land, og systematiserte teorien. Med utgangspunkt blant annet i tesene om at klassekampen viser seg i kommunistpartiet som kampen mellom høyre og venstre, at ingen ideologi er klasseløs, at enhver stat har en klassekarakter og at klassekampen mellom proletariat og borgerskap fortsetter i sosialismen, og fortsatt er den viktigste motsigelsen i dette samfunnet som i kapitalismen, kunne de påvise at Sovjetunionen hadde skiftet farge. Videre kunne de se at det som skjedde i Sovjet også kunne skje i Kina.

Klassekamp eller produktivkrefter som hoveddrivkraft for sosialistisk utvikling

Kampen mellom linjer var ikke noe nytt i Kinas Kommunistparti. Forut for seieren i folkekrigen og etableringen av Folkerepublikken Kina i 1949, gikk partiet gjennom en serie store partikamper og korrigeringskampanjer. Høyreopportunistiske og «venstre»-opportunistiske linjer ble nedkjempet, men flere ganger rakk de å gjøre enorm skade på partiet, den røde hæren og folkekrigen. I kjølvannet av «Det store spranget framover» som Mao igangsatte i 1958, ble Mao angrepet fra høyre i partiet. Spranget ble fordømt som for radikalt og en fiasko, og blir i dag framstilt som en katastrofe av vestens borgerlige historikere og av Kinas moderne kapitalistiske førere.

«Det store spranget» ga Kina systemet med folkekommuner, som de kinesiske lederne så som en kommunistisk organisasjonsform. Uten å gå nærmere inn på «Spranget», så var hensikten å gjøre Kina uavhengig (blant annet fra Sovjetunionen), sjølberga og å industrialisere landet raskt. I perioden fra 1949 (stiftelsen av folkerepublikken) til Maos død i 1976, økte forventet gjennomsnittlig levealder i Kina fra 35 år til cirka 65 år og industriproduksjonen ble mangedoblet. Det var en enorm vekst uten sidestykke. Joseph Ball skriver blant annet om dette i en artikkel for Monthly Review. [5]

Feilene, påståtte eller reelle, i «Det store spranget» ble brukt mot Mao av høyresida i partiet, særlig Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, selv om disse i ord støtta kampanjen da den ble satt igang. Hele femtitallet var det kamper i partiet om hvilke metoder som skulle vektlegges. Venstrelinja under Maos ledelse la hovedvekt på klassekampen og på slagord som «grip revolusjonen, frem produksjonen». Høyrelinja valgte forskjellige varianter av produksjonskraftteori. Det vil si at utvikling av produktivkreftene skulle være hoveddrivkraft for utvikling av sosialismen.

I vedtektene til «Kinas Kommunistiske Parti», kommer teorien i dag til uttrykk når de skriver «I dagens stadium, er hovedmotsigelsen i det kinesiske samfunnet mellom de stadig voksende materielle og kulturelle behovene til folket og det lave nivået på produksjonen». [6] Denne linja er ikke bare uttrykk for dagens revisjonistiske ledelse av landet, men var generallinja for høyresida i partiet helt fra stiftelsen av folkerepublikken i 1949. Kampen mellom høyre og venstre, mellom borgerskap og proletariat, kom klarest til uttrykk i spørsmålet om hva som var nøkkelleddet, klassekampen eller «modernisering av produktivkreftene».

Deng Xiaping formulerte det slik:

«Derfor er den grunnleggende oppgaven i det sosialistiske stadiet å utvikle produktivkreftene», og «En av våre mangler etter stiftelsen av folkerepublikken var at vi ikke var oppmerksomme nok på å utvikle produktivkreftene.» [7] (vår oversettelse)

Men at venstrelinja satte klassekampen i sentrum, betyr sjølsagt ikke at Mao eller venstresida var mot å modernisere eller å utvikle produksjonen. «Det store spranget» er ett av eksemplene på hvor stor vekt Mao la på nettopp slike spørsmål. Å gjøre Kina sjølberga med mat, å industrialisere landet, å utvikle dets uavhengighet og økonomiske styrke, var hele veien sentrale spørsmål i kommunistenes program og den sosialistiske oppbygginga. Men den som ser vekk fra at klassekampen er hoveddrivkraften, har forlatt marxismen. Den vil også gå vekk fra spørsmålet om å mobilisere massene, og den vil legge veien fullstendig åpen for kapitalistisk kontrarevolusjon.

Deng og høyresidas «sosialisme med kinesiske særpreg» hadde kun som oppgave å legitimere de kapitalistiske reformene overfor massene og kadrene.

Den store proletariske kulturrevolusjonen og den påfølgende borgerlige kontrarevolusjonen

Det var med dette bakteppet, at Mao Zedong og ledelsen i Kinas Kommunistiske Parti, tok initiativet til kulturrevolusjonen i 1966. I samtaler med revolusjonære kamerater sa Mao i februar 1967:

«Vår nåværende revolusjon - Den store proletariske kulturrevolusjonen - er en revolusjon under proletariatets diktatur, og vi har selv tatt initiativ til den. Dette fordi en del av proletardiktaturets strukturer har blitt kuppet, og ikke lenger tilhører proletariatet men borgerskapet. Derfor måtte vi gjøre revolusjon.» [8] (vår oversettelse)

Sentralkomitéen i partiet fattet i august 1966 sitt første store vedtak om revolusjonen, der de skriver følgende:

«Selv om borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan for å gjøre et comeback. Proletariatet må gjøre akkurat det motsatte: det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og bruke proletariatets nye ideer, kultur, skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssyn i hele samfunnet. For tiden består vårt mål i å bekjempe og knuse de personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske vei, kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter» og borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi og legge om undervisningen, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.» [9]

Dette var programerklæringen for verdenshistoriens største revolusjon. Den skulle bølge fram og tilbake i løpet av de neste ti årene. Liu og Deng ble fordømt foran massene som framstående kapitalistvandrere og representanter for høyrelinja, og begge måtte trekke seg fra sine sentrale verv i 1966. Liu hadde vært første viseformann i partiet, og en av partiets fremste ledere. Han ble avslørt som leder for et borgerlig og kontrarevolusjonært hovedkvarter og han døde i 1969. Lin Biao overtok posisjonen til Liu i partiet, og han bygde sitt eget borgerlige hovedkvarter. Lin planla snart et statskupp, men planene ble avslørt og han døde i en flystyrt da han forsøkte å rømme til Sovjetunionen i 1971.

På anbefaling av statsminister Zhou Enlai, som hadde fått kreft, ble Deng sluppet tilbake til partiets sentralorganisasjon i 1974, som første visestatsminister. I årene forut for dette hadde han skrevet og lagt planer, som ham straks begynte å sette ut i livet. Men etter Zhou Enlais død i 1976, ble han igjen avsatt fra sine posisjoner da han atter igjen ble avslørt og eksponert som borgerlig reformator. Mao var syk, men høyrefløyen var ikke sterk nok til å erstatte Zhou Enlai som statsminister med en av de mest tydelige kapitalistvandrerne. I stedet ble sentristen Hua Guofeng den som overtok posten, tilsynelatende som et kompromiss mellom høyre og venstre. Den revolusjonære fløyen i partiet satte i gang den nye kampanjen mot Deng Xiaoping, men da Mao døde samme år, gikk Hua resolutt til angrep på de revolusjonære.

Den såkalte «firerbanden» ble arrestert og tiltalt for en serie påståtte mord under kulturrevolusjonen. Disse ledende revolusjonære var Maos enke Jiang Qing, samt Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen. Hua avsluttet kulturrevolusjonen med hard hånd. Nidnavnet «firerbanden» stammer fra kampanjen Hua ledet mot hele kulturrevolusjonen. Den ble nå framstilt som en tragedie for landet. Hua hevdet at Mao ikke var ansvarlig for kulturrevolusjonens påståtte tragedier, men at det var andre som handlet i hans navn. Hua angrep Maos lære i Maos eget navn, og hevdet at han fulgte Mao Zedongs tenkning når han slo til mot venstre. Dette oppgjøret ble mulig fordi Hua hadde sikret seg støtte i ledelsen av hæren. Det var en hemmelig enhet innen den kinesiske sikkerhetstjenesten som arresterte de revolusjonære lederne i en koordinert aksjon.

Deng Xiaoping ble igjen sluppet tilbake i sentrale posisjoner. I 1977 fikk han vervene viseformann i partiet, viseformann i partiets militærkommisjon og formann for generalstaben i Folkets Frigjøringshær. Han utmanøvrerte raskt Hua, og innen 1980 var Hua fratatt sitt lederverv. Deng-klikken hadde sikret seg makta i partiet, og Deng sto, i motsetning til Hua, for en utilslørt markedsliberalisme, under dekke av «sosialisme med kinesiske særpreg». [10] . Den borgerlige kontrarevolusjonen var fullført, som i Sovjetunionen i 1956. Men Deng, som uten tvil var landets og partiets virkelige leder, stilte aldri formelt som leder for disse. Lenge styrte han fra en formelt mer tilbaketrukket posisjon, med unntak fra hærledelsen, der han var sjefen også formelt. Uansett, at han var sjefen og arkitekten for de store kapitalistiske reformene, er det ingen tvil om.

Kulturrevolusjonen lyktes i å sprenge to borgerlige hovedkvarterer. Først Liu sitt borgerlige hovedkvarter og deretter Lins. Slik forhindret og utsatte kulturrevolusjonen den kapitalistiske kontrarevolusjonen. I løpet av revolusjonen nådde veksten i industriproduksjonen hele 13,5 prosent i året, en enorm vekst som langt overgikk den i Tyskland, Japan og Sovjetunionen. Den store veksten skjedde på tross av revisjonistenes angrep og forstyrrelser. Og er et faktum som taler mot høyresidas påstand om at revolusjonen skapte økonomiske problemer. Kulturrevolusjonen var en enorm seier for Kinas og verdens folk. Ikke bare var det et konkret framskritt der og da, men det føyde et nytt og evig våpen til proletariatets ideologiske arsenal som den vitenskapelige sosialismen utgjør. Perus Kommunistiske Parti skriver:

«Han (Mao red.anm.) påviste at i sosialismen var det ikke forutbestemt hvem som skulle beseire hvem, og at dette var et problem som bare kunne løses over tid gjennom en prosess med oppbygging og nedriving, for at proletariatet skulle sikre sin politisk makt definitivt gjennom proletariatets diktatur. Og sist, men ikke minst, den storslagne og historisk overskridende løsninga av dette spørsmålet; Den store proletariske kulturrevolusjonen som en videreføring av den sosialistiske revolusjonen under proletariatets diktatur.» [11]

Kulturrevolusjon er mobilisering av massene til å utbre proletariatets diktatur på alle områder, og knuse borgerlige hovedkvarter og kapitalistvandrere. Konkret i Kina, den første gangen denne metoden ble iverksatt, kan man argumentere slik som de latinamerikanske maoistene gjør, for at de kontrarevolusjonære fikk for stort spillerom i Kina. Deng og Hua kunne konspirere mot kulturrevolusjonen og de revolusjonære lederne.

De maoistiske partiene og organisasjonene i Latin-Amerika sier nettopp dette i en erklæring fra 2016 i anledning femti år siden begynnelsen av Den store proletariske kulturrevolusjonen. De skriver videre:

«Noen problemer med tolinjekampen som ble utviklet innen Kinas Kommunistiske Parti og det kinesiske samfunnet var: håndteringen av tolinjekampen sjøl, den mangelfulle håndteringen av de to typene motsigelser (mellom oss og fienden og innad i folket selv), noe som lot det være rom for revisjonistene; at det ikke ble gitt noen nye avgjørende framstøt for kulturrevolusjonen etter Lin Biaos kuppforsøk, (...) osv. Den revisjonistiske linja fikk stort spillerom for å utvikle seg.

Tolinjekampen gjorde viktige framskritt, men dyktige revisjonister som Deng Xiaoping og hans klikk fant riktig øyeblikk til å bruke motsigelsene i folket til å overta makta i et fascistisk kupp, under påskudd av problemer som revolusjonen enda ikke hadde løst. Et av hovedproblemene var utilstrekkelig anvendelse av den proletariske militærlinja med tanke på 'havet av væpna masser', som skulle blitt uttrykt gjennom å gi mer kompetanse til folkemilitsene, (...) noe formann Gonzalo pekte på (...)» [12] (vår oversettelse)

Og samme sted:

«Så lenge det finnes klasser vil det være klassekamp, for dette er hvordan loven om motsigelsen viser seg i klassesamfunnet; den høyeste formen for å løse motsigelser i klassesamfunnet er krigen og, på grunn av dette, vil det være behov for folkekrig helt til hele menneskeheten lever i kommunismen. Gjennom å studere kulturrevolusjonen forstår vi dypere at den revolusjonære krigen, altså folkekrigen, er allmektig, samt maoismen og hvordan vi må anvende den. Alt dette er lærdommer fra klassekampen i kulturrevolusjonen.»

Spørsmålet om proletariatets diktatur, om politisk makt til proletariatet, er nøkkelspørsmålet i sosialismen. Uten dette kan det ikke være noen sosialisme.

I sin erklæring fra 1993 om maoismen skriver Revolutionary Internationalist Movement (RIM):

«Mao utviklet den leninistiske tesen om at politikk er et konsentrert uttrykk av økonomien, og viste at under sosialismen er det den ideologiske og politiske linjen som avgjør hvorvidt proletariatet faktisk eier produksjonsmidlene. Han viste at revisjonisme ved makten betyr borgerskapet ved makten, han viste at på grunn av den motsigelsesfylte naturen til den sosialistiske økonomiske basisen vil det være enkelt for kapitalistvandrere å gjeninnføre det kapitalistiske systemet hvis de kommer til makten.» [13]

Og som formann Gonzalo selv sier:

«Politisk makt er kjerna i maoismen. Politisk makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer eksplisitt:
1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen;
2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske revolusjoner og kulturrevolusjoner;
3) Politisk makt basert på væpna styrke ledet av kommunistpartiet, erobret og forsvart gjennom folkekrig.» [14]

Det kan ikke være noe proletariatets diktatur, uten proletariatets parti ved makta. Proletariatet utøver sin politiske ledelse hovedsakelig gjennom sitt politiske parti. Om partiet overtas av revisjonismen, skifter ikke bare partiet farge, men hvem som faktisk kontrollerer staten og eier produksjonsmidlene endres grunnleggende. Revisjonismen kan ikke styre på vegne av noen andre enn borgerskapet. Mao Zedong forutså dette, og formulerte det klart og tydelig i 1964:

«Klassekamp, kampen for produksjon og vitenskapelig eksperimentering er de tre store revolusjonære bevegelsene for oppbyggingen av et mektig sosialistisk land. (...) Hvis disse bevegelsene ikke fantes, og godseierne, rike bønder, kontrarevolusjonære, dårlige elementer og all slags utysker fikk lov å krype fram, mens våre kadrer lukket øynene for alt dette og i mange tilfelle tilmed ikke greide å skjelne mellom oss og fienden, men samarbeidet med fienden, lot seg korrumpere, splitte og demoralisere av fienden, hvis våre kadrer på denne måten trakk seg ut eller fienden greide å snike seg inn, og hvis mange av våre arbeidere, bønder og intellektuelle ble stående forsvarsløse mot fiendens taktikk, både den smidige og harde, da ville det ikke vare lenge, kanskje bare noen år eller et tiår, eller i høyden noen tiår før det uunngåelig ville finne sted en kontrarevolusjonær gjenopprettelse i landsmålestokk, det marxistisk-leninistiske parti ville utvilsomt bli et revisjonistisk parti, et fascistisk parti, og hele Kina ville skifte farge.» [15]

Da Hua Guofeng sin etterretningstjeneste arresterte lederne for venstrelinja i Kinas Kommunistiske Parti, da disse ble stilt for retten og dømt til døden eller livstid i fengsel, da hele kulturrevolusjonen ble undertrykket og stoppet ved hjelp av hæren, da stat og næringsliv ble et korporativistisk hele og enhver revolusjonær bevegelse og proletarisk klassekamp, ja selv begrensa demokratiske protester, fra da av, også nå i dag, møtes med forfølgelse, hets, sensur, husarrest, falske anklager, fengsel og mord, kan det kalles noe annet enn fascisme?

Bilde uten navn

Det er viktig å behandle kontrarevolusjonen konkret. Det generelle, og tilsynelatende abstrakte, i at en klasse fortrenger en annen klasse gjennom å overta den politiske makta, er noe selv mange selverklærte marxister har problemer med å forstå. De synes det er vanskelig å se kontrarevolusjonene i Sovjet og Kina, fordi disse artet seg noe annerledes enn de ser for seg som en revolusjon. De synes det er vanskelig å se forbi revisjonistenes fraser om «sosialisme med særpreg» og de røde fanene som fortsatte å vaie over Den røde plass i Moskva og Den himmelske freds plass i Beijing. Og, som svært mange andre, har de vanskeligheter med å se historiens aktører som representanter for klasser og dypereliggende motsigelser. Derfor er det viktig å vise til de konkrete politiske kampene, mellom konkrete personer og fraksjoner.

Kinas kapitalistiske økonomiske reformer

Videre må vi se på de konkrete konsekvensene av kontrarevolusjonen. Den nye politisk-ideologiske linja fikk raskt store og svært håndfaste konsekvenser. Indias Kommunistiske Parti (Maoistisk) har i sin artikkel om den kinesiske sosialimperialismen gått inn på dette, og kommer med en rekke eksempler. De skriver at Hua-Deng-klikken straks begynte å iverksette den kontrarevolusjonære linja fra Liu Shaoqi og Lin Biao. Etter å ha forfulgt, arrestert og tilogmed myrdet revolusjonære ledere, satte de i gang en politisk kampanje for å legitimere de kommende reformene. De teknokratiske slagordene handlet blant annet om politisk stabilitet, disiplin, økonomisk vekst, insentiver, utenlandsk teknologi og ubegrensede utenlandske investeringer. [16]

Deng slo fast at de måtte fortsette å kombinere «økonomisk planlegging med markedskreftenes regulering» og at Kina aldri igjen måtte bli et land som holdt «døra stengt» [17] eller der man holdt økonomien under «rigid kontroll». De indiske maoistene skriver at de endringene som skulle komme måtte føre til at de rike ble rikere og de fattige fattigere og at for å utvikle kapitalisme måtte produksjonsmidler og arbeidskraft bli omsettelige varer. Det måtte etableres markeder for produksjon og arbeidskraft. Og slik blir «sosialistisk markedsøkonomi» en ren fiksjon. Deng-reformene måtte være reformer for å utvikle kapitalisme. Her følger en kortfattet framstilling av de omfattende økonomiske reformene som Deng-klikken iverksatte fra 1978.

Reformene begynte i jordbruket og på landsbygda. Jordbruket ble avkollektivisert. Folkekommunene ble oppløst, og i stedet ble ansvar privatisert. I 1979 ble systemet for «husholdningsansvar» innført [18] . Dette skjedde først i jordbruket, og seinere i andre sektorer. Lokale direktører ble ansvarlige for overskudd eller underskudd. I stedet for kollektiv og kommunal eiendom, ble eiendommen privatisert og det ble innført kontraktssystem. Følgende reformer ble innført innenfor jordbruket:
1. Individuelt jordbruk ble gjeninnført. Staten kjøpte bare jordbruksprodukter fra hver enkelt familie.
2. Bondefamilier kunne selge overskudd på lokale markeder og myndighetene fremmet frimarked-omsetning av mat.
3. Folkekommunenes ansvarsoppgaver ble avskaffet, blant annet ansvaret for å stille arbeid til rådighet for det offentlige.

I 1980 ble Kina medlem av IMF og Verdensbanken og dermed ble de integrert i det kapitalistiske imperialistiske verdenssystemet. Multinasjonale selskaper fikk rykke inn i Kina uten restriksjoner, særlig i de Særskilte økonomiske sonene (SEZ) fra 1980 og framover. [19] I 1982 var det 26 millioner private selskaper i Kina, og året etter var tallet økt til 58 millioner. [20] Verdensbanken ga Kina et 20-års lån på 220 millioner dollar for å bygge ut jernbanen. [21] Det ble etablert frisoner for utenlandske monopoler. Og det ble åpnet for store utenlandske investeringer.

Deng-klikken faset ikke konkurranse gradvis inn, de innførte det med et smell. «Åpen dør»-politikken og de første reformene lot imperialistene plyndre arbeidet til det kinesiske folket. Omveltningene på landsbygda gjorde hundretusener av bønder hjemløse. Slik ble det skapt kanskje så mange som 150 millioner «frie arbeidere». Sammen med arbeidsløse fra privatiseringen, fikk Kina en enorm reservearmé av arbeidere. Og slik ble Kina verdens industrielle «verksted». Utviklingen fra 1970-tallet til 2000-tallet deles opp i tre faser. Første stadium (1978-1986), andre stadium (1987-1996) og tredje stadium (1997-2003).Private Sector Development in the People’s Republic of China Den første fasen var lanseringen og innføringen av de økonomiske (kapitalistiske) reformene.

Fra reformene fortsatte. Økonomisk ansvar ble desentralisert. Det ble åpnet for flere lokale «eksperimenter». Korrupsjon og byråkratisering løp løpsk, og skapte mye misnøye - som blant annet kom til uttrykk i opptøyene i 1989. I 1990 ble Shanghai-børsen åpnet igjen, etter at den ble stengt av kommunistene førti år tidligere. De statlige selskapene ble enda mer profittmotiverte i driften, og direktører fikk enda større frihet og makt innenfor dem. [22]

Gjeninnføringen av kapitalismen ødela arbeiderklassens sosiale nettverk. Fattigdom, arbeidsløshet, svartebørs, korrupsjon, smugling, prostitusjon, spedbarnsdrap på jentebabyer, narkotika, trafficking, ran, overfall, mord, groteske skjønnhetskonkurranser osv. eksploderte sammen med de økonomiske reformene. [23]

Det hører også med at det utviklet seg større motsigelser innad i borgerskapet. Det var motsigelser mellom privatkapitalister og statens ledere. De førstnevnte stilte krav om politiske reformer for ytringsfrihet, flerpartisystem og annet de håpet kunne beskytte dem mot vilkårligheten som rådde under statsmonopolistenes despoti. Det kulminerte under protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Folkelig misnøye fløt sammen med småborgerlige og privatkapitalistiske reformkrav. Protestene ble slått brutalt ned, en av de mest liberale topplederne ble fjernet, og reformprosessen ble mer forsiktig etter dette. Byrånratkapitalistene fryktet at de ikke ville overleve en overgang til privatkapitalisme, etter å ha sett sammenbruddet i Sovjetunionen i 1991. Den etterfølgende generasjonen av reformer gjenvant en del kontroll til staten, og begynte heller å omorganisere sentralmakta. [24]

I 1997 erklærte den 15. kongressen i «Kinas Kommunistiske Parti» at de ville omorganisere hele statssektoren med hovedmål å omdanne de statlige selskapene til å bli helt profittdrevne. Første skritt var å privatisere små statseide selskaper. Andre skritt var å gjøre de gjenværende statlige selskapene til aksjeselskaper av vestlig type. Alle statlige selskaper ble profittorienterte og alt arbeiderklassen hadde vunnet var blitt reversert. Denne fasen ble høydepunktet i kapitalistenes krig mot Kinas breie masser, skriver de indiske maoistene. Mellom 1998 og 2002 fikk mer enn 25 millioner arbeidere sparken fra offentlig sektor, ifølge myndighetenes egne tall. [25]

De indiske maoistene skriver at reformene førte til at privat sektor utgjorde mer enn 70% av Brutto nasjonalprodukt (BNP). Myndighetenes eierandel av offentlig eide industribedrifter sank fra 68,8% til 42,4%. Men selv om den statskapitalistiske sektoren er relativt liten, spiller den fortsatt en stor rolle. De fleste største selskapene fra Kina er helt eller delvis offentlig eid. Alle banker og forsikringsselskaper er underlagt en statlig kommisjon. [26]

Hele denne framstillingen baserer seg på dokumentet fra det indiske maoistiske kommunistpartiet. Og de skildrer etableringen av det nye borgerskapet i Kina, med utgangspunkt i byråkratiet i stat og parti. De skriver at dette nye borgerskapet undertrykker og raner arbeiderklassen, og at dette bare er intensivert under utviklingen av de kapitalistiske forholda i landet. Det nye borgerskapet har ranet til seg verdier privat, ved å kjøpe og selge spekulativt med monopolmakt, ved å kjøpe og selge aksjer, ved å drive handel med monopolmakt gjennom offentlige selskaper (Folkets Frigjøringshær har åpnet luksushoteller og produserer kjøleskap, pianoer, passasjerfly osv.) og ved å selge tilgang til det kinesiske markedet til utenlandsk kapital. Lederskapets sønner og døtre sitter gjerne i ansvarsposisjoner som har gjort dem til bindeledd mellom utenlandske selskaper og det kinesiske markedet. Dette har selvsagt vært lukrativt for disse personene.

I 2001 ble Kina medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Slik ble Kina enda mer integrert i det imperialistiske verdenssystemet. Og det ble vanskeligere for USA å skape problemer for den oppadstigende konkurrenten Kina. Dette i kjølvannet av en ny politikk fra den kinesiske ledelsen, som på engelsk kalles "Go Out" eller "Go Global", vedtatt i 1999. Denne politikken hadde som mål å skape en kraftig økning i Kinas investeringer i utlandet, og i utenlandske investeringer i Kina.

Konkret var målene for denne politikken: [27]
1. Å øke Kinas direkte utenlandsinvesteringer (FDI).
2. En større variasjon i produksjonen, produksjon av nye produkter.
3. Øke nivået og kvaliteten på prosjektene.
4. Ekspandere finanskanalene i det nasjonale markedet.
5. Promotere merkevaregjenkjenning for kinesiske selskaper i amerikanske og europeiske markeder.

De kapitalistiske reformene i Kina har gått hånd i hånd med en stadig større økonomi. I følge de kinesiske maoistene var Kinas andel av verdensproduksjonen på cirka 4% i 1991 og opp til over 14% i 2011. [28] Dette gjorde Kina til verdens nest største økonomi. Tendensen er vekst i Kinas andel av verdensøkonomien, og minking i USA sin andel. USA har vært verdens største produsent og økonomi i 110 år, en posisjon som nå ser ut til å være truet.

For å oppsummere denne delen, om Kinas vei til kapitalismen, har N. B. Turner et viktig og svært godt poeng i teksten “Is China an Imperialist Country”. Han skriver:

«Det større unntaket vi må diskutere, til hovedregelen at underutvikla (eller 'tredje verden-') økonomier ikke kan utvikle seg på en holdbar og fullstendig måte under kapitalismen, er tilfellet Kina selv. Hvordan er det mulig at Kinas økonomi har fortsatt å utvikle seg så enormt etter overgangen fra det sosialistiske Kina tilbake til kapitalisme? Det er to sider av svaret på dette spørsmålet. For det første, Kina var ikke lenger egentlig 'tilbakeliggende' da Mao døde; tvert om, det hadde gjort store framskritt i den uavhengige utviklingen av sin økonomi i den sosialistiske perioden. For det andre, og enda viktigere, det nye kinesiske borgerskapet som grep makta etter Maos død var selv uavhengig av imperialistisk kontroll. I Kinas tilfelle, var den nødvendige politiske uavhengigheten til å promotere lokal utvikling av sin nye kapitalistiske økonomi bare mulig på grunn av landets sosialistiske revolusjon og periode av sosialistisk oppbygging. Under denne sosialistiske perioden var det et fullstendig politisk brudd med utenlandsk imperialisme, og denne politiske uavhengigheten i Kina fortsette i stor grad også etter gjeninnføringen av kapitalismen. Med andre ord, den nye herskerklassen i Kina var i hovedsak et byråkratisk nasjonalt borgerskap, og ikke et kompradorborgerskap. Selvsagt er det noen kompradorer i Kina, akkurat som i ethvert annet land, men de utgjør ikke den ledende kjerna i herskerklassen.» [29] (Vår oversettelse) Det svenske Oktoberförlaget har gitt ut teksten som bok på svensk, under navnet Är Kina ett imperialistiskt land?

Denne karakteren til Kina, der nydemokratisk og sosialistisk revolusjon først gjorde landet fri fra imperialismen ved å knuse halvføydale og halvkoloniale forhold, er dét som skiller Kinas utvikling radikalt fra utviklingen til store land i den tredje verden som India, Pakistan, Brasil, Indonesia, Nigeria, Sør-Afrika og Egypt. Ingen av disse har brutt med imperialismen for å bygge sin egen sjølstendige kapitalistiske økonomi. Dette er simpelthen ikke mulig innenfor det imperialistiske systemet. Regelen er at et land bare kan bli uavhengig gjennom revolusjonært brudd med imperialismen, gjennom nydemokratisk revolusjon og sosialistisk oppbygging.

Et visst unntak av store økonomiske framskritt finner vi kanskje i relativt små land, som Sør-Korea og Singapore, som har blitt bevisst og systematisk bygget opp av USA-imperialismen som buffere mot revolusjon og mot konkurransen fra Sovjet og Kina. Men herskerne i disse landene er fortsatt tett knyttet til, og avhengig av, sine «allierte» i USA, Europa og Japan.

Sosialismen la grunnlaget for et sjølstendig kapitalistisk Kina med et sjølstendig borgerskap, og dette var en forutsetning for å etablere det moderne sosialimperialistiske Kina.

Del II: Imperialisten Kina

I sitt klassiske verk Imperialismen fra 1916, etablerte og systematiserte Lenin den marxistiske, i dag maoistiske, læren om imperialismen. Han påviste at ved overgangen fra 1800-tallet til 1900-tallet endret kapitalismen karakter. Den gikk fra sitt første stadium, frikonkurransekapitalismen, til et nytt, høyere stadium, som vi kaller imperialismen. Innledningsvis om Kina som imperialist, er det nyttig å begynne med Lenins analyse.

Bilde uten navn

Lenin om imperialismens økonomi, karakter og plass i historien

I sitt verk fokuserer Lenin hovedsakelig på imperialismens økonomi, og han skriver i et forord:

«Brosjyren er skrevet med et øye til den tsariske sensur. Av denne grunn var jeg ikke bare tvunget til strengt å innskrenke meg til rent teoretisk – især økonomisk – analyse» og «At imperialismen er terskelen til den sosialistiske revolusjon, at sosialsjåvinismen (sosialisme i ord, sjåvinisme i handling) er fullstendig forræderi mot sosialismen, fullstendig overgang til borgerskapet, at denne splittelsen av arbeiderbevegelsen henger sammen med de objektive forhold under imperialismen osv. – om alt dette måtte jeg tale i 'slavespråket'.»

Når Lenin skal definere imperialismens økonomi skriver han:

«Skulle en gi en så kort definisjon av imperialismen som mulig, da måtte en si at imperialismen er kapitalismens monopolistiske stadium. Denne definisjon ville inneholde hovedsaken.(...) Altfor korte definisjoner er riktignok bekvemme fordi de resymerer det viktigste, men de er likevel utilstrekkelige så snart en spesielt vil utlede vesentlige trekk ved det fenomen en skal definere. Derfor må vi, uten å glemme at alle definisjoner overhodet bare har betinget og relativ betydning, fordi en definisjon aldri kan omfatte alle de mangfoldige sammenhenger ved en fullt utviklet foreteelse, gi en definisjon av imperialismen som inneholder følgende 5 av dens viktigste kjennetegn:

  1. Konsentrasjon av produksjon og kapital som har nådd et så høyt utviklingstrinn at den har skapt avgjorte monopoler som spiller den avgjørende rolle i det økonomiske liv;
  2. Bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen, og det er skapt et finansoligarki på grunnlag av denne 'finanskapital';
  3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, får særlig stor betydning;
  4. Det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger som deler verden mellom seg, og;
  5. Jordens territoriale oppdeling mellom de kapitalistiske stormakter er avsluttet.»

Lenin oppsummerer med at «Imperialismen er kapitalismen på det utviklingstrinn da monopolenes og finanskapi­talens herredømme er skapt, da kapitaleksporten har fått framtredende betydning, da verdens oppdeling mellom de internasjonale truster er begynt og oppdelingen av jordens hele territorium mellom de største kapitalistiske land er avsluttet.» [30]

Når Lenin beveger seg videre fra imperialismens økonomi til dens historisk-politiske karakter, skriver han:

«Vi har sett at imperialismen etter sitt økonomiske innhold er monopolistisk kapitalisme. Allerede dermed er imperialismens historiske plassering bestemt; for monopolet, som vokser opp på frikonkurransens jordbunn, født nettopp av frikonkurransen, er overgangen fra den kapitalistiske til en høyere økonomisk samfunnsordning.»

Med dette mener Lenin at imperialismen peker fram mot sosialismen, fram mot sosialiseringen ikke bare av produksjonen men også av tilegnelsen. Han skriver at imperialismen er råtnende kapitalisme, og at dette er det siste stadiet av kapitalismen, nærmest en overgangsform til sosialismen. Han skriver videre at:

«Monopoler, oligarki, streben etter herredømme istedenfor etter frihet, og et fåtall rike og mektige nasjoners utbytting av et stadig større antall små eller svake nasjoner – alt dette skapte de kjennetegn hos imperialismen som gjør at vi karakteriserer den som snyltende eller råtnende kapitalisme. (...) Det ville være feilaktig å tro at denne tendens til indre forråtnelse utelukker en hurtig vekst i kapitalismen; slett ikke. Enkelte industrigrener, enkelte lag av borgerskapet og enkelte land viser i imperialismens tidsalder sterkere og svakere snart den ene og snart den andre av disse tendenser. I det store og hele vokser kapitalismen betydelig raskere enn tidligere. Denne vekst er imidlertid ikke bare i alminnelighet mer og mer ujevn, men ujevnheten viser seg også særlig ved indre forråtnelse i de rikeste kapitalistiske land (som England).»

Og:

«Kapitalismen har utviklet seg til et verdenssystem der noen få 'fremskredne' land kolonialt undertrykker og finansielt kveler det overveldende flertall av jordens befolkning. Og delingen av dette 'byttet' foregår mellom to-tre verdensbeherskende, til tennene væpnede røvere (Amerika, England, Japan) som trekker hele verden inn i sin krig om delingen av sitt bytte.»

Og:

«Så lenge kapitalismen er kapitalisme, blir kapitaloverfloden ikke brukt til å heve massenes levestandard i vedkommende land – for det ville bety en minsking av kapi­talismens profitt – men derimot til å øke profitten ved kapitaleksport til utlandet, til de tilbakeliggende land. I disse tilbakeliggende land er profitten i alminnelighet høy, for her fins det lite kapital, jorda er forholds­vis billig, lønningene lave og prisen på råstoffer lav. Muligheten for kapitaleksport blir skapt ved at en rekke tilbakeliggende land allerede er dratt inn i verdens­kapitalismens kretsløp, de viktigste jernbanelinjer er allerede bygd eller under bygging, de elementære vilkår for industriell utvikling sikret osv. Kapitaleksporten nødvendig­gjøres ved at kapitalismen i noen land er blitt 'over­moden' og at kapitalen der (under forutsetning av jordbrukets tilbakeliggende utvikling og massenes armod) mangler spillerom for rentable investeringer.»

Lenin beskriver en forvandlet verden ved inngangen til 1900-tallet. Og denne forvandlingen ligger til grunn for motsigelsen mellom imperialistene på den ene sida, og de undertrykte land og folk på den andre. Dette ble av den kommunistiske verdensbevegelsen pekt ut som en av fire store motsigelser i verdenssamfunnet, og Mao Zedong pekte den ut som hovedmotsigelsen i sin epoke. Maoistene mener at slik er det den dag i dag. De andre motsigelsene er mellom proletariat og borgerskap, mellom imperialistene sjøl og mellom sosialistiske land og kapitalistiske land. I dag er det ingen sosialistiske land, slik at dette er i dag hovedsakelig en historisk motsigelse.

Spørsmålet om imperialisme, om hva imperialisme er og hvilke stater som er imperialistiske, er altså et spørsmål som maoister mener er av stor betydning.

De indiske maoistene skriver i analysen av Kina:

«Selv om imperialismen har blitt noe svekket av de drastiske endringene i verden etter 2. verdenskrig, er det ikke slutt på imperialismens epoke. Mao gjentok ofte at: 'Vi er fortsatt i et stadium av imperialisme og proletarisk revolusjon.' Den vitenskapelige analysen til Lenin, basert på imperialismens grunnleggende lover, er i sin helhet gyldig og ikke utdatert. Læren til kameratene Mao og Lenin er grunnlaget for vår teori og praksis. Marxismen-leninismen-maoismen vet at imperialismen er døende. Ved den gryende verdensrevolusjonen, da imperialismen er på sitt parasittiske høydepunkt, selv da vil ikke imperialismen forlate denne verden frivillig. Imperialismen kan bare utryddes endelig fra jorda når verdens undertrykte klasser og folk forener seg og gjør sosialistisk revolusjon.» (vår oversettelse) Og de konkluderer med at det er i imperialismens natur å gjøre kjempe innbitt mot revolusjonen til siste slutt.

Det indiske maoistiske kommunistpartiet peker på de fem økonomiske aspektene ved imperialismen som Lenin påviste, og skriver at når Lenin definerte imperialismen som et særskilt stadium av kapitalismen, påviste han tre sider ved dens natur: at den er monopolistisk kapitalisme (1), at den er parasittisk og råtnende kapitalisme (2), og at den er døende kapitalisme (3).

Videre skriver de at det er skjedd mange forandringer i verden etter Lenin og Mao sin død, men at utviklingen har bekreftet Lenins revolusjonære prinsipper, bekreftet beskrivelsen av imperialismen og vist at maoismen er udødelig. De skriver:

«Men historien går ikke på en rett linje. Etter Engels sin død ble Bernstein og Kautskys revisjonisme født, etter Stalins død vokste Khrusjtsjov-Bresjnev-revisjonismen fram, og på liknende vis steg Hua-Deng-revisjonismen fram etter Maos død. Innen 1956, under Khrusjtsjovs ledelse, ble kapitalismen gjeninnført i Sovjetunionen og under revisjonisten Bresjnevs ledelse ble Sovjet grundig forvandlet til en sosialimperialistisk stormakt. Under ledelse av den revisjonistiske Hua-Deng-klikken i Kina, ble kapitalismen gjeninnført og grunnlaget for sosialimperialistisk makt var lagt.»

De kinesiske kommunistenes beskrivelse av sovjetisk sosialimperialisme i 1970

I artikkelen «Leninisme eller sosialimperialisme» siterer forfatterne Mao Zedong som i 1964 sier at «Når revisjonismen stiger til makta, stiger borgerskapet til makta» og «Sovjetunionen i dag er under borgerskapets diktatur, et diktatur av storborgerskapet, et diktatur av den tyske fascistiske typen, et diktatur av Hitler-typen». Artikkelen er en i sin tid banebrytende, og for marxismen klassisk, systematisering av anaylsen av sovjet som imperialist. De beskriver at Sovjet nå (i 1970) er overtatt av et byråkratisk monopolkapitalistisk borgerskap av en ny type, som er dekadent, lever i luksus, og kjemper innbyrdes i indre motsigelser, samtidig som de jobber sammen for å gjeninnføre kapitalismen. [31] Artikkelen ligger ute på nett på norsk, digitalisert av arkivprosjektet til nedlagte AKP og i Tjen Folket Medias klassikerarkiv. [32]

Denne artikkelen er underskrevet av redaksjonene i tre viktige kinesiske kommunistiske tidsskrift og de skriver videre på side 17 i den engelske utgaven at for å oppnå maksimal profitt må det nye borgerskapet i Sovjet hengi seg til intensiv ekspansjon og aggresjon, og delta i den imperialistiske omfordelingen av verden. De skriver at dette er klassegrunnlaget for sovjetisk revisjonistisk sosialimperialisme (sosialisme i ord, imperialisme i handling).

De skriver på side 18 at Bresjnev har videreført Khrusjtsjovs kontrarevolusjonære linje, og at de tyner folket uten hensyn til liv. De skriver at han og hans like følger «Hitlers politikk med 'våpen foran smør' og akselererer militariseringen av nasjonaløkonomien for å møte sosialimperialismens behov for flere våpen og forberedelser til krig». De beskriver hvordan denne politikken har ført sovjetøkonomien inn i krise, ført dem til å ta opp lån i Tyskland og selge ut naturressurser til Japan. De skriver at store mengder revolusjonære og uskyldige folk er blitt kastet i konsentrasjonsleire og «mentalsykehus» i Sovjet, og at herskerne tilogmed har sendt tanks og panserbiler for å undertrykke folkets motstand på brutalt vis. (Side 21)

På side 23 siterer de Stalin som sa at den enkleste måten å innta en festning på, er å gjøre det innenfra og de sier at sosialismens festning, som sto imot 14 lands væpna intervensjon i 1918, hvitegardistene, Hitlers millioner av soldater, samt imperialistisk sabotasje, blokade og innsirkling, endelig ble overtatt innenfra av Khrusjtsjov-Bresjnev-klikken, den internasjonale kommunistiske bevegelsens største forrædere. I vår tid kan vi se at det samme skjedde i Kina, der Hua-Deng-klikken gikk i Khrusjtsjov og Bresjnev sine fotspor.

I teksten viser de kinesiske kommunistene til Lenin, som avslørte hvordan Den andre internasjonalens (sosialdemokratiske) ledere gjennom opportunismen hadde forlatt proletariatets standpunkt, og gått fullstendig over til imperialismen og borgerskapet. De skriver at også sovjetrevisjonistene hadde gått samme veien, men at disse har statsmakt i motsetning til sosialimperialistene i Den andre internasjonalen. De skriver på side 13 i den norske utgaven:

«Den historiske lærdommen av dette er: når en revisjonistklikk først har revet til seg den politiske makt, vil en sosialistisk stat enten bli forvandlet til en sosialimperialistisk stat, slik tilfellet er med Sovjetunionen, eller til et lydrike eller en koloni, slik tilfellet er med Tsjekkoslovakia og Folkerepublikken Mongolia. Nå kan en tydelig se at den vesentligste virkningen av at KhrusjtsjovBresjnevs renegatklikk er kommet til makten, er at den sosialistiske stat, som ble skapt av Lenin og Stalin, forvandles til en sosialimperialistisk overherremakt.» [33]

Forfatterne skriver videre at:
* Sovjetrevisjonistene gjerne snakker om leninisme, sosialisme og proletarisk internasjonalisme.
* Men at de gjennom Warszawa-pakten og COMECON, tvinger andre land inn i «sosialistisk arbeidsdeling» som i praksis underordner dem sovjetrevisjonistenes interesser.
* De gjerne invaderer andre land, og har hundretusenvis av sovjetiske tropper stasjonert i de underordna landene.
* De snakker om «hjelp» til land i Asia, Afrika og Latin-Amerika, men at denne «u-hjelpen» kun er et forsøk på å bringe dem inn under sovjetisk innflytelse, i konkurranse med amerikansk imperialisme.
* De plyndrer fattige land med ulikt bytte, av dyre våpen mot billige naturressurser.
* Sovjetrevisjonistene snakker om støtte til revolusjonær kamp, men fordømmer opptøyene i de kapitalistiske landene som «ekstremister» og splitter folkelige bevegelser der.
* De har forsynt de reaksjonære herskerne i India og Indonesia med våpen, som er brukt til å massakrere revolusjonære.
* Med Bresjnev i ledelsen har militariseringen av Sovjet skutt fart, innenfor alle sektorer fra atomvåpen til marinen.
* Bresjnev-doktrinen i sosialismens navn, i et falsk misbruk av sosialismen, forbeholder seg retten til å forbryte seg mot andre lands sjølråderett.

Forfatterne av artikkelen mot den sovjetiske imperialismen konkluderer med at den ikke vil vare lenge. De siterer Mao Zedong, som med revolusjonær optimisme slo fast tross midlertidige tilbakeslag, vil folkemassene seire og til sist beseire imperialistene, også sosialimperialistene.

De kinesiske kommunistenes avsløring av sovjetrevisjonismen på 60-tallet, er relevant for å behandle dagens Kina. Akkurat som kulturrevolusjonens avsløring av høyrelinja i Kina, er relevant for å forstå hvem Hua og Deng, arkitektene for det moderne Kina, egentlig var. De kinesiske kommunistene, under veiledning av Mao Zedong, teoretiserte og systematiserte på 1960-tallet for første gang hva revisjonismen ved makta er. De påviste dens klassekarakter, og hva slags klassediktatur og regjeringsform den vil innføre. Og de konkluderte med at den historiske lærdommen er at revisjonismen ved makta enten skaper et imperialistisk land, eller et undertrykt (kolonialt eller halvkolonialt) land.

Deres skarpe analyse kan brukes til å skjære ned til beinet i analysen av Kina i dag. Det kan ikke være noen tvil om at landet er under revisjonistisk ledelse. Legger vi den maoistiske tesen til grunn, gjenstår det kun å påvise om Kina er en imperialistisk stat, eller en halvkoloni. Flere alternativer finnes ikke, om man følger den marxistiske, i dag maoistiske, doktrinen. At Kina er under borgerskapets diktatur bekreftes av revisjonistenes egne teorier, som er de samme produktivistiske tankene som Stalin bekjempet i kampen mot blant annet Trotskij, Zinovjev og Bukharin, og som Mao bekjempet i kampene mot Liu og Deng. Det bekreftes av de omfattende kapitalistiske markedsreformene i Kina gjennom hele 80-tallet og 90-tallet. Og det bekreftes tydelig av dagens tilstand, situasjonen i landet og Kinas rolle i det imperialistiske verdenssystemet.

Dagens Kina har i år over 800 dollarmilliardærer. [34] Over 100 av dem sitter innvalgt i statens øverste organer. Enda et eksempel på den sterke korporativismen i Kina, og den åpenlyse sammensmeltingen av staten og finansmonopolkapitalen. I følge de indiske maoistene er en tredel av landets formue er i hendene på 1% av landets befolkning. Den fattigste fjerdedelen av befolkningen, har kun 1% av landets formue. Kina er et land med voldsom forskjell på fattig og rik, der borgerskapet lever i enorm luksus. Det er velsignet av staten som følger Liu og Deng sitt gamle slagord om «berik deg sjøl», og den tenkningen vi kjenner godt fra vesten, om at når noen blir rike, så er det bra for alle. Det er ingenting kommunistisk med dette.

Nesten 70 medlemmer av den nasjonale folkekongressen i Kina har akkumulert enorme rikdommer. Deres totale rikdom oversteg i 2017 den kombinerte rikdommen til alle kongressmedlemmene i USA, samt USAs president, kabinettmedlemmene og høyesterett. I 2011 hadde disse kinesiske topp-politikerne inntekter på nesten 90 milliarder dollar, og det har steget siden da.

De indiske maoistene skriver at Kina har overtatt for USA som verdens største produsent. Kina produserer 50% av verdens kameraer, 30% av verdens TVer, 25% av verdens vaskemaskiner og 20% av alle kjøleskap. Innen 2003 utgjorde eksport 33% av Kinas BNP.

Kinas kapitaleksport, kapitalimport og statsgjeld

Per 2017 anslår amerikanske institutter at Kina investerte neste 200 milliarder dollar i andre land, og over halvparten av dette innen sektorene jordbruk, energi og transport. [35] Beregningen legger direkteinvesteringer (FDI) sammen med investeringer i bygg og anlegg. Ifølge samme institutter er investeringene størst til USA (170 milliarder), deretter følger investeringer i Australia, Storbritannia, Sveits og Brasil. Slik har Kina en enorm kapitaleksport. På CIA World Factbook-statistikken for direkteinvesteringer i 2017 lå Kina på 11. plass. [36]

Men Hong Kong ligger på samme statistikk på 4. plass. Hong Kong var britisk koloni fram til 1997 da byen ble tilbakeført til Kina, med et visst politisk og økonomisk selvstyre. Etter en avtale med britene skal denne autonomien vare i minst femti år. Mye kinesisk kapital flyter til utlandet via Hong Kong. Bare Nederland (!), USA og Tyskland ble estimert til å ligge foran Hong Kong. Legger man resten av Kina sammen med Hong Kong lå de langt foran Tyskland, og altså på tredjeplass i verden. Også på import, altså investeringer fra utenlandske borgere og selskaper, ligger Kina (med Hong Kong) på tredjeplass bak Nederland og USA. Nederlands posisjon handler i hovedsak om at kapitalister bruker Nederland til å unngå skatt, og investeringene går da som regel bare via Nederland på vei fra et land til et annet. Bare en femtedel av investeringene fra Nederland, ble gjort av faktiske nederlandske eiere. [37]

Samtidig som Kina eksporterer enorme mengder både varer og kapital, har Kina unikt lav statsgjeld sammenliknet med de andre stormaktene. Ifølge flere kilder er USA staten med mest utenlandsgjeld i verden. Den var per 2017 på 22 285 milliarder dollar (22 tusen milliarder!), nesten like mye som USAs samla brutto nasjonalprodukt (BNP) og nesten 60 000 dollar per innbygger. Etter USA på lista følger Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Nederland. Først som nummer 12 kommer Kina, men per innbygger var Kinas utenlandsgjeld bare 1500 dollar og gjelda utgjorde i 2018 ifølge Reuters omlag 15% av BNP. Til sammenlikning var Irlands utenlandsgjeld nesten 500 000 dollar per innbygger og nesten 7 ganger større enn landets BNP. Kinas totale utenlandsgjeld er bare tre ganger større enn Norge sin.

Disse tallene viser for det første at utenlandsgjeld formelt sett, ikke i seg selv er «farlig». Skatteparadiset Luxembourg var i 2017 registrert med en utenlandsgjeld på nesten 7 millioner dollar per innbygger, 6000 ganger landets BNP. At selskaper registrert i Luxembourg har enormt mye gjeld, er bare en del av Luxembourgs «nisje» som et skatteparadis og finanssenter i den globale kapitalismen. Men for det andre viser Kinas enorme eksport, både vareeksport og kapitaleksport, sammen med svært lite gjeld, at landet er relativt uavhengig av andre kapitalistiske stater. Det er tvert om slik at andre stater er svært avhengig av Kinas investeringer, og at kinesiske banker kjøper statsobligasjoner (statsgjeld) fra dem.

Monopolkapital, finanskapital, statskapitalisme og utbytting i Kina

Byråkratisk og privat monopolkapital har makta i Kina. Også de offentlige selskapene (SOE) fungerer som private selskaper både i Kina og på verdensmarkedet. Men staten og det statsbærende partiet (KKP) har mer direkte innflytelse på alle selskaper i Kina enn det som er vanlig i vesten, da svært mange direktører, også i privat sektor, er medlemmer av KKP. En av fem private industrialister i 2002, var partimedlemmer. På Forbes-listen var Kina på tredjeplass over verdens største selskaper etter land. Tre av de verdens ti største selskaper (super-monopoler) er kinesiske. De er oljeselskapene Sinopec og CNP, samt energiselskapet State Grid Corporation of China. Blant verdens 500 største selskaper er Kina på andreplass med 73 (bak USAs 132), foran Japan (68), Frankrike (32) og Tyskland (32). På denne indeksen er USA på vei ned, fra 197 av de 500 største i år 2000, til 132 i 2012.

Bilde uten navn

Utenlandsk kapital er eiere i mange kinesiske selskaper som driver med eksport, men andelen lokalt (kinesisk) eide eksporterende selskaper har lenge vært stigende. Og i tillegg, ifølge kinesisk statistikk, kommer hele 41% av utenlandsk investering (FDI) i Kina fra Hong Kong (2010). Utenlandsinvesteringen fra USA var samme året bare 7% av de totale investeringene. Det maoistiske kommunistpartiet i India slår fast at det er en myte at utenlandsk kapital dominerer kinesisk økonomi. Kina har noen av verdens rikeste milliardærer. Og kinesisk monopolkapital har tilnærmet full kontroll over det innenlandske markedet i Kina, i motsetning til monopoler i andre land, som opplever mer konkurranse om sine innenlandske markeder. De indiske kameratene mener dette gir kinesisk monopolkapital mye mer spillerom enn den vestlige for å utvikle seg i framtida.

Utbytting og superutbyttig er, i følge de indiske maoistene, hoveddrivkreftene i det kinesiske imperialistiske systemet. Kina er i stand til ubarmhjertig utbytting og undertrykking av arbeidsfolk, ved hjelp av sin godt organiserte, sentraliserte, fascistiske og byråkratiske stat. Dette er ligger bak «mysteriet» bak det «kinesiske miraklet», altså Kinas framvekst globalt.

Videre peker de indiske kameratene på:
* Ekstrem fattigdom på landsbygda driver unge fattigbønder inn til byene.
* 200-300 millioner arbeidere emigrerte fra bygda til byene.
* På et tidspunkt var mer enn 40% av Beijings befolkning slike migranter.
* Migrantene utgjorde over halvparten av arbeidsstyrken.
* Migrantene har en uavklart juridisk og sosial posisjon, som gjør dem utsatt og uorganisert.
* I 1983 var industriarbeidernes andel av nasjonalinntekten på 57%, i 2008 var den bare 26,2%.
* De relative lønnsutgiftene i kinesisk industri er flere ganger mindre enn i vesten.
* Likevel synker profittmarginen, og om Kina vil konkurrere med USA og Japan, må de flytte flere fabrikker til mer tilbakeliggende land.

Det første økonomiske prinsippet for imperialismen er monopol. Det andre er at bankkapital smelter sammen med industrikapital og skaper finanskapital og et et finansoligarki (oligarki betyr fåmannsvelde). De sentrale myndighetene i Kina har full kontroll over Kinas finanssektor. Tidligere statsminister Wen Jiabao er patriark i en familie av investorer som kontrollerer nesten 3 milliarder dollar. [38] Det er verdt å dvele ved at enkelte kaller dette et sosialistisk land...

Fire av verdens ti største banker er kinesiske. Den største av disse (ICBC) har eiendom som verdsettes til 2 800 milliarder dollar. Disse bankene blir nøye fulgt opp av seniormedlemmer i KKP-ledelsen. Alle de kinesiske bankene er under streng kontroll av parti og myndigheter. Og bankene har enorme inntekter og overskudd. I 2012 var var profitten nesten 30 milliarder dollar, ifølge de indiske kameratene.

De indiske kameratene anslår at antall arbeideraristokrater og småborgere i Kina kan være mellom 100 og 150 millioner. Arbeideraristokratiet kommer i hovedsak fra de mange arbeider- og bondeorganisasjonene i Kina. Selv om massene av folk har blitt ofre for superutbytting, har noen steget opp gjennom slike organisasjoner. Det er dannet et småborgerskap av profesjonelle, av teknikere, jurister, ingeniører og så videre, et sjikt hvis utvikling henger tett sammen med utviklingen av kinesisk imperialisme. Arbeideraristokratiet er også i Kina den sosiale hovedstøtten for revisjonismen og opptrer i arbeiderbevegelsen som agenter for borgerskapet.

At Kina er et statskapitalistisk land under revisjonistisk ledelse, endrer ikke grunnleggende ved anarkiet som følger kapitalistisk produksjon. Det er en boligkrise under oppseiling i Kina, der det er solgt enormt mange nye hus de siste ti årene, men der det også står millioner av hus tomme. Overproduksjonskrisa venter for Kina, som for andre kapitalistiske land, og viser seg blant annet i disse «spøkelsesbyene», der tusener av boliger og kontorer aldri er blitt tatt i bruk.

Kapitaleksport og “Go Global"

Ved siden av monopolene og finanskapitalen i Kina, vokser kapitaleksporten. Kapitaleksport er ved siden av monopoler det fremste tegnet på imperialismens økonomi ifølge Lenin. Den kommer blant annet til uttrykk i veksten av kinesiske aksjer. 3 300 milliarder dollar av Kinas økonomi er omsetning av utenlandske aksjer, skriver de indiske kameratene. Kina er blitt USAs største kreditor, i form av amerikanske statsobligasjoner. Og Kina kjøper seg også opp i Eurosonen. Og Kina låner ut mer penger til såkalte u-land (tilbakeliggende land) enn Verdensbanken.

Bilde uten navn

Som tidligere omtalt begynte Kina ved inngangen til det nye årtusenet sin “Go Global”-strategi. Blant målene for denne var det å skape «globale mestere» innen næringslivet. Eksempler på dette er Pearl River som skal lage verdens beste pianoer. Kina kom ut av finanskrisa i 2008 som en av verdens store kapitaleksportører. Men de indiske maoistene skriver at Kina bare nylig har vokst fram som imperialistmakt, og er svakere enn de vestlige landene og Japan som de mener fortsatt hersker over internasjonale finanser.

Videre arbeider minst 80 millioner kinesere i de halvkoloniale og halvføydale landene i den tredje verden. De arbeider for kinesiske selskaper, og gjerne som mellomledere og formenn. Kinas monopolselskaper fokuserer på infrastruktur som havner, samt strategiske investeringer som oljeraffinerier. Kina har investert 200 millioner dollar i Gwadar-havna i Pakistan. Ramu Nikkelgruve på Papua Ny Guinea, til en verdi av 2,1 milliarder dollar, ble kjøpt opp av Metallurgical Corporation of China (MCC). Denne er blitt angrepet av væpna lokalbefolkning etter ødeleggelser av deres hjem og forgifting av lokalt drikkevann. Samtidig kjøpte den kinesiske shipping-giganten COSCO opp 51% av den greske havna Piraeus.

Kina satser tungt innen transport, infrastruktur, olje og energi, for eksempel i Russland, Brasil, Venezuela og Kasakhstan. Og landet jobber for å bygge motorvei fra Kina til Europa via Sentral- og Vest-Asia.

Carlssons innvendinger mot at Kina er imperialistisk

Tidligere leder av det svenske revisjonistiske partiet Kommunistiska Partiet, Anders Carlsson, skrev i 2011 en artikkel for avisen Proletären. Der stiller han spørsmålet om Kina er et imperialistisk land. Han konkluderer med at «i dag stemple Kina som et imperialistisk land anser vi feilaktig», (vår oversettelse) men at «en analyse som synes riktig i 2011 kan bli feilaktig innen noen få år». [39] Som sagt skrev han dette i 2011, slik at vi må ta forbehold om at han kan ha endret syn nå i 2018. Likevel er det verdt å se på innvendingene mot å definere Kina som imperialistisk i 2011.

Først må det også sies at de indiske kameratene ikke tidfester med et konkret årstall når de mener kvantitet gikk over i kvalitet, og Kina endret karakter fra bare kapitalistisk land til å være en sosialimperialistisk stormakt. De skriver bare at det skjedde før 2014. Undertegnede vil hevde at det skjedde lenge før 2011, men innrømmer at det er en svakhet å ikke tidfeste det eksakte året vi kan si at Kina ble en imperialistmakt.

Anders Carlsson skriver at slike endringer som regel skjer gradvis og vil være vanskelige å tidfeste, særlig midt oppe i prosessen. Hans argumenter mot å definere Kina som imperialistisk kan oppsummeres slik:
* Kina er et underordnet kapitalistisk land som mer enn noe annet preges av vareeksport.
* Kina er helt avhengig av utenlandsk kapital og utenlandsk teknologi.
* Lenins fem punkter om imperialismens økonomi, lar seg vanskelig anvende på Kina.
* Det ér monopoler som dominerer Kinas kapitalisme, men disse er utenlandske monopoler.
* Siden industrikapitalen i Kina stort sett er utenlandsk og bankkapitalen inntil nylig (2011) var statlig, er det vanskelig å si at de har smeltet sammen til finanskapital.
* Det ér en sammensmelting, men siden statlig sektor kryper, utgjør ikke finanskapitalen en ekspanderende tendens.
* Kapitaleksport i seg selv er ikke nok, kapitaleksport må spille en særskilt rolle som skiller seg fra vareeksporten.
* Privatisering, oppsplitting og nedleggelser løser opp tidligere monopoler («uppluckring» på svensk).
* Tendensen er altså motsatt av den som førte Europa til imperialismens stadium.
* Det er fortsatt stor avkastning på å utbytte arbeiderne i Kina, det er fortsatt hundretalls millioner arbeidere i reserve.
* Det finnes ikke noe arbeideraristokrati i Kina.
* Å drive virksomhet i andre land utgjør ikke imperialisme, det er bare verdenshandel. Det er metoden for virksomheten som utgjør forskjellen.
* Kina opptrer i Afrika ikke militært eller som en tidligere kolonimakt, som Frankrike, Storbritannia og USA.
* Kina har står fortsatt med ett bein i den tredje verden.
* Hovedsiden ved Kinas relasjoner med land i den tredje verden er at de er mer likestilt og til mer gjensidig nytte, enn disse lands forbindelser med de imperialistiske landene.

En rekke av Carlssons påstander står i direkte motsetning til konklusjonene i de indiske kommunistene sin analyse. Jeg vil hevde at påstanden om at monopoler i Kina spiller en mindre rolle, at tendensen går motsatt vei av monopolisering, er absurd. At kinesiske selskaper skulle krympe eller bli delt opp, er helt fjernt fra virkeligheten. Like absurd er teorien om at man ikke kan snakke om en utvikling mot finansoligarki og sammensmelting av industrikapital og bankkapital. Dette stemmer rett og slett ikke. De indiske kameratene peker på at selv om det er noen motsigelser mellom privatkapitalister og staten, så er det én og samme monopolkapitalistiske byråkratiske herskerklasse som har makta i Kina. Via stat og parti er disse åpent politisk forbundet. Milliardærer sitter i toppledelsen av disse. Og tidligere statsministere kontrollerer enorme summer. Samme klasse kontrollerer alle Kinas banker, om de er børsnotert eller ei, så er de fullstendig under kontroll av dette oligarkiet. Det er åpenbart slik at både tendensen til monopolisering og til finanskapital og finansoligarki, har vært økende i Kina, ikke minkende, slik Carlsson hevder.

Påstanden om at utenlandske monopoler dominerer i Kina er ikke korrekt. Det hjemlige forbruket, for eksempel av mat og bolig, er dominert av kinesiske monopoler. Kina er verdens største produsent av stål, de produserer nesten halvparten av alt stål som omsettes på verdensmarkedet, og de største og dominerende selskapene er i hovedsak dominert av sentrale og lokale myndigheter, samt kinesisk privatkapital. I 2005 utgjorde industri over 70% av BNP i Kina og nesten halvparten av industriselskapene var helt eller delvis eid av sentrale eller lokale myndigheter. Og av de resterende var det sjølsagt mange med kinesiske privatkapitalistiske eiere. Hvorav mange med medlemskap i partiet. I 2004 var 74% av Kinas 500 største selskaper heleid av staten eller statlige aksjeselskaper. Og igjen, privatisering eller formell privat eiendomsrett, fører ikke til at det kinesiske borgerskapet «mister kontroll» over kinesisk kapitalisme. Det er bare en annen form for samme kapitalistiske produksjonsforhold. Det er typisk revisjonister å legge større vekt på formelle eiendomsforhold, enn hvilken klasse som har makta. Uansett rimer tallene svært dårlig over ens, med påstanden om at Kina var et underordna kapitalistisk land i 2011.

Kina er ikke mer avhengig av utenlandsk kapital og utenlandsk teknologi, enn andre land i det imperialistiske verdenssystemet. Kina er ikke mer avhengig av USA, enn USA er av Kina. Forøvrig lar alle Lenins punkter om imperialismens økonomi, seg lett anvende på Kina. Noe de indiske kameratene viser. Kina er, særlig medregnet Hong Kong, på verdenstoppen i kapitaleksport, og kapitaleksporten spiller en stadig viktigere rolle for landets økonomi. Påstanden om at kinesiske monopoler løses opp er det motsatte av den faktiske tendensen til monopolisering. Carlsson skriver at det fortsatt er stor avkastning på å utbytte arbeiderne i Kina, men det indiske kommunistpartiet skriver at utbyttingsgraden er synkende. Carlsson påstår at det ikke finnes noe arbeideraristokrati i Kina, en påstand som nok også er helt feil. Det finnes åpenbart et øvre sjikt av arbeiderklassen i Kina og åpenbart et stort byråkrati av tillitsvalgte og formenn i fagbevegelse og annet organisasjonsbyråkrati. Alt sammen under kontroll av en korporativ stat og et parti med uttalt mål om å gjøre Kina til verdens mektigste land.

Jeg vil også sitere to korte utdrag fra Carlssons artikkel i sin helhet:

«I denne sammenheng må det bemerkes at Lenins beskrivelse av kapitaleksportens veier ikke lenger stemmer. Hoveddelen av direkteinvesteringene i utlandet skjer i dag mellom imperialistiske land, med USA som største mottaker.» (vår oversettelse)

Dette er enda en merkelig sak ved Carlssons artikkel. Lenin legger riktignok stor vekt på kapitaleksporten fra de imperialistiske landene til undertrykte land i Afrika og Asia, men tabellene i Lenins bok Imperialismen viser at også i imperialismens begynnelse, var det langt ifra slik at all kapitaleksport fra imperialistiske land gikk til koloniene. For eksempel når han viser at mer enn halvparten av Englands kapitaleksport i 1910 gikk til Europa og Amerika, at ⅔ av Frankrikes kapitaleksport gikk til Europa og under ¼ av Tysklands kapitaleksport gikk til Afrika, Asia og Australia.

Videre må det understrekes at både Storbritannia og USA, lenge etter overgangen til imperialismens tidsalder, var verdens store vareeksportører! England ble kalt verdens verksted, helt til USA overtok og beholdt posisjonen som verdens største produsent av varer til Kina nylig overtok posisjonen. [40] Det er litt mystisk for undertegnede, hvordan Carlsson får Kinas vareeksport, i seg selv, til å være et tegn på at det er et underordna kapitalistisk land.

USA hadde posisjonen som verdens største produsent i 110 år! Det var nettopp i denne perioden at USA gikk fra imperialistisk stormakt til verdens eneste og hegemoniske supermakt. Men fortsatt, tendensen til at de største investeringene, målt i penger, skjer mellom de imperialistiske landene sjøl, er ikke ny. Grunnlaget for imperialismen er like fullt superutbyttingen av den tredje verden. De borgerlige statistikkene kommer til kort når det kommer til å tegne et korrekt bilde av dette.

Carlsson skriver også:

«Vi har altså slett ikke til hensikt å skjønnmale den kinesiske politikken. Kina handler selvsagt og etter egne utsagn i egeninteresse. Men de bilaterale avtalene som Kina har gjort med en lang rekke land i Afrika og Latin-Amerika, inkludert Venezuela og Cuba, har hittil vært fordelaktige også for motparten, i det minste mer fordelaktige enn de vilkår som tidligere ble gitt på verdensmarkedet.»

Det er mulig at den underliggende agendaen i artikkelen er å finne i dette utdraget. Carlssons parti, det revisjonistiske Kommunistiska Partiet, hevder Cuba er et sosialistisk land. Medlemmer av partiet driver et utstrakt vennskaps-arbeid med den cubanske staten. Også regjeringen i Venezuela har deres støtte og kalles gjerne sosialistisk. Flaggene til Cuba og Venezuela vaier på deres politiske markeringer. Det er mulig Carlsson ikke har til hensikt å skjønnmale Kinas hensikter, men realiteten skjønnmaler han gjerne. Og det kommer revisjonistene og byråkratkapitalistene i Cuba og Venezuela til gode. Det setter også dem i et bedre lys, enn om deres venner i Sverige skulle kalt deres nye venn en imperialist på linje med andre imperialister.

Korporativisme og fascisme i Kina og Bråtens artikkel om Kina

Kommunistisk Plattform, som ble stiftet blant annet av hoxhaistiske ML-gruppa Revolusjon, har gjennom tidsskriftet Revolusjon! publisert en god artikkel om Kinas imperialisme undertegnet Eirik Bråten. Der skriver han blant annet om sider ved Kina som avslører den kinesiske regjeringsformens korporativistiske og fascistiske karakter.

Han skriver at som svar på økt kriminalitet under kapitalismen ble det satt «eit måltal på 5000 dødsdomar i løpet av 1984, og denne målsetjinga vart overoppfylt med 24 000 avsagte og eksekverte dødsdomar innan året var omme.» [41] Regimets svar på kriminaliteten er altså som vanlig i de kapitalistiske landene ikke å løse de sosiale problemene, som rett og slett skapes av kapitalismen, men å slå brutalt til mot symptomer og desperate mennesker.

Videre skriver forfatteren at «Folkets frigjeringshær er underlagt KKP ved Militærkommisjonen, ikkje den kinesiske staten eller landet sitt forsvarsdepartement. Det er snarare hæren som styrer stat og parti, enn motsett», [42] og samme sted at «Kina og 'KKP' tillet ein pro forma opposisjon, så lenge denne ikkje på noko vis trugar det kapitalistiske systemet og statsapparatet si makt. Dette gjer at åtte politiske parti av høgst marginal karakter er tillatne i tillegg til 'KKP', medan ein kommunistisk opposisjon og kommunistisk organisering er forbode og forfylgd. Dette har i dei seinare åra råka freistnaden på å byggja opp og propagandera for parti som Kinas maoistiske kommunistparti og Kinas proletarisk-revolusjonære sentralkomite, som vart oppretta høvesvis i 2008 og 2010. Desse partia må, på same viset som Mao Tse-Tung-selskapet, halda sine demonstrasjonar, markeringar og møte i Hong Kong, som på dette området enno nyt godt av dei borgarleg-demokratiske fridomane som området fekk dei siste få åra av britisk kolonistyre. Nok eitt av paradoksa som finns under parola 'eitt land, to system'.»

Dette er i tråd med Maos advarsler om at sosialismen raskt, om revisjonismen kommer til makta, kan falle ikke bare for kapitalismen men fascismen. Den sterke sentraliseringen, en forutsetning for å samle makta i proletariatets hender, gjør at om borgerskapet griper makta er veien kort til fascisme. Behovet for fascisme er der også, siden sosialistiske land vil ha sterke revolusjonære tradisjoner og revolusjonære kadre. De vil ha et organisert proletariat, og de nye makthaverne vil ha et stort behov for å knuse det revolusjonære hovedkvarteret og alle forsøk på å reorganisere eller rekonstituere et slikt.

Det må videre understrekes at Kina ikke er et stabilt system, slik man i vesten feilaktig tror. Opptøyene og reaksjonen i 1989 er et eksempel på dette. Krisetegn i økonomien og bekymringene blant herskerklassen er andre eksempler. Fascismen er en ustabil regjeringsform, og den er også et svar på ustabilitet, et desperat forsøk på å holde systemet sammen. Slik vi kjenner det fra svært mange land i den tredje verden, eller fra mellomkrigstida i Europa.

Noen svakheter i Bråtens artikkel om Kina

Artikkelen til Eirik Bråten er hovedsakelig god, men jeg mener den har noen svakheter. For det første er tittelen, muligens gitt av nettmagasinet og ikke forfatteren, «Kina - en sosialimperialistisk supermakt», uten at artikkelen argumenterer for at Kina er en supermakt. Maoister i dag sier at USA er verdens eneste supermakt. Kina er én av flere konkurrenter, og på enkelte områder den fremste konkurrenten, men USA er fortsatt en gigant på det militære og politiske området. Også målt i BNP ligger USA (og EU-landene sammen) langt foran Kina.

For det andre skriver Bråten at «Hua Guofeng vart partiformann og statsminister etter Mao. Han høyrde til i krinsen rundt Mao i leiinga av Kinas kommunistiske parti (KKP). Det braut snart ut partikampar i KKP, som dreide seg om avgjerande lineval for Folkerepublikken Kina og KKP», og at «Deng Xiaoping og hans høgrefraksjon tok makta i KKP i desember 1978, på den 11. sentralkomitekongressen sitt tredje plenum, og Hua og folka kring han vart skyve ut.» [43]

Som AKP(m-l) i 1976/77 aksepterer artikkelforfatteren den offisielle kinesiske framstillingen av Hua som Maos legitime arvtager og en som «hørte til i kretsen» rundt Mao i ledelsen av KKP. Huas fascistiske angrep på den såkalte «firerbanden», de påfølgende døds- og livstidsstraffer, oppgjøret med kulturrevolusjonen og så videre omtales litt for vagt som «partikamper» som «snart brøyt ut». Tolinjekampen hadde pågått lenge i KKP. Og i denne var egentlig ikke Hua en som sto Mao og de revolusjonære nært, men en sentrist. Hua var spiselig for høyrefløyen, og venstrefløyen var ikke sterk nok til å gå mot dette. Men Hua viste sin virkelige karakter med sitt brutale angrep på venstrefløyen. Artikkelen til Bråten gir inntrykk av at Hua fortsatte Maos linje, den nevner ikke de revolusjonære (blant annet den såkalte «firerbanden»), og tidfestinga av omslaget blir da feilaktig satt til 1978 og ikke 1976, selv om det isolert sett er korrekt at Hua, etter å ha gjort grovarbeidet for høyrelinja, raskt ble skjøvet ut over sidelinja av Deng og hans nærmere allierte. Som tidligere nevnt fortsatte Hua like fullt i sentralkomitéen etter dette i mange år (fram til 2002!). Det store kvalitative bruddet skjedde i 1976, med angrepet på de revolusjonære og den fullstendige likvidasjonen av kulturrevolusjonen. Deng sine manøvre i 1978 og i årene etter var kun konsolidering og videreutvikling av den nye borgerlige makta som ranet til seg makta i 1976, samt reformer som korresponderte med den nye herskerklassens og kapitalismens interesser.

For det tredje er det en svakhet ved Bråtens artikkel, og denne svakheten er kun en forlengelse av forrige punkt, at den ikke klart og tydelig tidfester kontrarevolusjonen. Den erklærer ikke, om enn feilaktig, at den skjer når Deng presser ut Hua i 1978, men tegner et bilde av en mer glidende overgang. Det nevnes partikamper fra 1976 til 1978, Deng-overtakelsen i 1978, oppløsning av folkekommunene i 1980, store endringer i partiledelsen i 1982 og utrenskninger fra 1977 til 1985. Det nevnes økonomiske reformer og partivedtak gjennom hele 80-tallet og vedtak om «sosialistisk markedsøkonomi» i 1992.

Det er vel og bra, og særs viktig, å gå gjennom dette. Men det er også viktig å stadfeste tydelig når landet skifta farge. Med maoismen som analyseverktøy, og med Mao-tesen «revisjonismen ved makta er borgarskapet ved makta» som Bråten også skriver i de siste avsnittene, og med en korrekt analyse av den kontrarevolusjonære Hua, kan vi klart slå fast at kontrarevolusjonen skjedde i 1976. Hovedspørsmålet for sosialisme eller kapitalisme er spørsmålet om politisk makt til proletariatet, og etter Huas kontrarevolusjonære kupp, var denne politiske makten likvidert.

Kinas nykolonialisme i den tredje verden

Kinas virksomhet i Asia, Afrika og Latin-Amerika tar form av nykolonial utbytting. De indiske kommunistene peker på fem land som eksempler i Asia:

Bilde uten navn

1) Laos:

Et av verdens fattigste land, opplever at deres fattige bønder nå jobber på kinesisk-eid jord. Kina bygger en jernbane verdt 7 milliarder dollar inn til Laos’ hovedstad Vientiane, for å plyndre landet for tømmer, gummi, mineraler og matvarer.

Jernbanen i Laos kopler også Kina mer direkte til Bangkok i Thailand og Yangon i Myanmar. Laos blir en halvkoloni for Kina og en bro til resten av regionen.

2) Pakistan:

Pakistan er Kinas sterkeste allierte, og de har tilogmed fått atomteknologi fra Kina og Kina har hjulpet til å slå ned opprør i landet. Til gjengjeld blir Pakistan en vei til Persiagulfen og Afrika for Kina.

Kina har investert 50 milliarder dollar i Kina-Pakistan Økonomiske Korridor (CPEC), et prosjekt som har ført til omplassering av Baluchistan- og Sind-minoriteter i Pakistan.

Pakistan har tatt opp enorme lån fra Kina, som folket ikke vil tjene noe på, men som det sjølsagt vil måtte betale for.

15 000 kinesiske soldater har stått i Pakistan for å forsvare deres interesser.

Gjennom alliansen med Pakistan kjemper Kina med India om dominans i Det indiske hav.

Med samarbeidet med Pakistan går importen fra den persiske gulfen mye smidigere.

Kina møter også motstand i Pakistan. I november 2018, mens denne artikkelen ble skrevet, ble et kinesisk konsulat i Pakastian angrepet og VG skriver:

«Separatistgruppen Balutsjistan Liberation Army (BLA) hevder å stå bak aksjonen. – Vi har utført dette angrepet, og våre handlinger vil fortsette, sier gruppens talsmann, Geand Baloch. Han ringte nyhetsbyrået AFP fra et ukjent sted. – Kina utnytter ressursene våre, sier Jiand Baloch i Balochistan Liberation Army til Reuters.» [44]

3) Afghanistan:

Med NATOs tilbaketrekning fra Afghanistan har Kina økt sine økonomiske, politiske og militære aktiviteter i landet.

De har startet utvinning av kopper og andre mineraler i landet, og er aktive innen en rekke næringer.

Afghanistan og Kina har inngått formelle partnerskap og Kina oppmuntrer til dialog mellom myndighetene og Taliban.

4) Sri Lanka:

Kina er Sri Lankas største finanspartner og leverandør av forsvarsmateriell.

90% av Kinas energiimport går gjennom Sri Lankas farvann.

Alliansen med Sri Lanka retter seg også mot India og for innflytelse i det indiske hav.

Kina ga all mulig støtte til Sri Lankas krig mot tamilsk nasjonal frigjøring, der titusenvis av tamiler, fra frigjøringssoldater til spedbarn, ble drept.

Kina går i FN mot at Sri Lanka skal etterforskes for krigsforbrytelser.

Kina investerer tungt i infrastruktur i landet.

5) Nepal:

Nepal har alltid vært tett forbundet med India, men ligger mellom de to gigantene India og Kina, og har også pleid et godt forhold til Kina.

Etter at monarkiet falt i 2008 har forbindelsene til Kina styrket seg.

Kina har økt sine «sikkerhetsoperasjoner» i landet etter 2008.

Kina gir mye «hjelp» til Nepal, blant annet i form av kinesiske skoler.

Kina er en av de største investorene i landet, og er et av landene som gir «uhjelp» til Nepal. (Norge investerer også, særlig i vannkraft.)

Kina gir lån til Nepals utbygging av vannkraft.

Det bygges jernbane fra Tibet til Nepal.

India ser med bekymring på Kinas oppbygging i Himalaya.

Afrika

Kina har særlig siktet seg inn på Afrika. Afrika har enorme naturressurser, blant annet olje, jern, kopper og gull. 30% av verdens mineralforekomster er i Afrika, blant annet 42% av verdens bauxitt, 38% av uranforekomstene, 42% av gullet, 55% av kobolten, 44% av kronium, 82% av mangan og 73% av verdens plutonium. Kina er verdens største importør av flere av disse mineralene. Kina er blitt Afrikas største handelspartner.

I et innlegg til Dagsavisen i 2014 skriver Sjur Papazian:

«En rapport fra Verdensbanken i 2009 beregnet at kinesiske økonomiske forpliktelser til afrikanske infrastrukturprosjekter økte fra mindre enn 1 milliard dollar per år i 2001 til 2003 til rundt 1.5 milliarder dollar per år i 2004-2005, og nådde minst 7 milliarder dollar i 2006. I juli 2012 tilbød Kinas president Hu Jintao 20 milliarder dollar til afrikanske land i lån i løpet av de neste tre årene. Anslaget for totale kinesiske investeringer fra 2010 to 2012 var på hele 101 milliarder dollar.» [45]

Han beskriver ordkrigen mellom vestlige land og Kina, over Kinas aktivitet i Afghanistan. Ganske riktig påpeker han et visst hykleri i at europeiske tidligere koloniherrer i Afrika, som fortsatt plyndrer kontinentet, kritiserer Kina for menneskerettighetsbrudd på kontinentet. Selvsagt er det konkurransen mellom de vestlige landene, hovedsakelig USA, og Kina som kommer til uttrykk i diplomatiske stikk.

Kina er innenfor olje aktive i Sudan, Angola, Nigeria, Algerie, Ekvatorial-Guinea, Kongo og Gabon. Sudan er den fjerde største oljeleverandøren til Kina og Kina kjøper ⅓ av sin olje fra Afrika.

De indiske maoistene skriver at i Afrika står Kina for sosialisme i ord men imperialisme i handling. Kina messer sine fem prinsipper om «ærlighet, likhet, gjensidig nytte, solidaritet og felles utvikling» og ordene høres fine ut og passer de lokale myndighetene bra. Samtidig må afrikanske produsenter stenge ned fordi markedet oversvømmes av billige varer fra Kina. Kinesisk gruvedrift og rovdrift ødelegger miljøet. Menneskerettigheter trampes på og de lokale borgerlige myndighetene korrumperes blir enda mer korrumpert. Ghanesiske bønder er rasende over Kinas illegale gruvedrift og forurensing av drikkevann. Slik ser Kinas nykoloniale utbytting av Afrika ut.

Latin-Amerika

Kinas kapitaleksport til Latin-Amerika er i samme størrelsesorden som til Afrika. Kinesiske banker overgår Verdensbanken i å gi «utviklingslån» til Latin-Amerika. Det bygges vannkraftverk med kinesiske lån i Argentina og Ecuador. Kina investerer i chilensk kopper, brasiliansk jernmalm og argentinsk soya.

Kinas militarisering og internasjonal politisk og militær rivalisering

For å ivareta og fremme sine imperialistiske ambisjoner globalt, inngår Kina i politiske, økonomiske og militære samarbeid. Sammen med Russland og andre stater tar de del i Shanghai Cooperation Organisation (SCO), som en slags motvekt mot NATO. Sammen med imperialisten Russland har de etablert BRICS-samarbeidet, med Brasil, India og Sør-Afrika, tross motsigelser de forskjellige partene seg imellom.

Bilde uten navn

Imperialisme fører med nødvendighet til krig. De hundre årene som er gått siden Lenins klassiske verk, bekrefter denne tesen til det fulle. To verdenskriger, og flere hundre kriger, militære konflikter, kupp og blodige konflikter, har preget verden. De preger verden den dag i dag, særlig i Sentral-Asia, Vest-Asia og Nord-Afrika, og i land som Syria, Jemen, Irak, Palestina, Afghanistan og Somalia. Imperialistene, hovedsakelig USA-imperialismen, har drept millioner av muslimer, bare de siste tjue årene.

Kina bygger opp sin egen militærmakt. Mellom 2002 og 2011 økte de militærbudsjettet med 170%. [46] Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har Kina nå verdens nest største militærbudsjett. [47] Og de skriver at i 2017 var Kinas militærbudsjett over 13% av verdens totale militærbudsjett. Kina er verdens femte største atommakt, bak USA, Russland, Storbritannia og Frankrike. Hæren er modernisert og de har vist seg fram med å skyte ned satellitter. Det må nevnes at å mate, kle og huse en kinesisk soldat er svært mye billigere enn for de vestlige konkurrentene. Også tanks, fly og ubåter er billigere for Kina. Disse faktorene gjør Kinas militærmakt relativt større enn de rene tallene viser. Selv om Kina har et langt mindre budsjett, har de nesten dobbelt så mange soldater i aktiv tjeneste som USA, 300 krigsfartøy mot USAs 500 og 1500 kampfly mot USAs 2800. [48]

Vi må forstå den militære oppbyggingen i Kina i perspektivet som viser at Kina er omringet av konkurrenter og deres innflytelsessfærer. Verden er, som Lenin pekte på for hundre år siden, i all hovedsak allerede delt mellom imperialistene. Skal Kina ekspandere, må de gjøre det i konkurranse med andre imperialister. Og denne konkurransen vil bli blodig, slik konkurransen mellom USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen var. Og som vi ser i Syria, der Russlands Assad kjemper mot den USA-støttede opposisjonen og hundretusener dør mens millioner drives på flukt. De indiske maoistene nevner innledningsvis i teksten, at kampen mellom USA og Sovjet var svært blodig. De skriver at den førte til direkte og indirekte kriger mellom dem, og at mellom 1945 og 1990 var det minst 125 regionale kriger, borgerkriger og væpna konflikter som krevde mer enn 40 millioner menneskeliv, samtidig som titalls millioner ble drevet på flukt. [49]

Når man snakker om 1. og 2. verdenskrig, som på mange måter kan sees på som en sammenhengende konflikt, er det tilsynelatende lett for europeere å glemme at den katastrofen som med disse krigene rammet Europa, ikke er verre enn imperialismens herjinger i resten av verden etterpå. De store konfliktene mellom imperialistene har bare skiftet slagmark. I stedet for Somme, Verdun og de hviterussiske slettene, er det arabiske og afrikanske navn som markerer massakre og sultkatastrofer. Lett er det tilsynelatende også å glemme at begge disse krigene slett ikke bare skjedde i Europa, men foregikk i alle verdensdeler.

Kina er en av verdens største våpeneksportører i dag (nummer 3), og vi kommer med stor sannsynlighet til å få se et mer militært aktivt Kina i årene som kommer. Allerede har de involvert seg noen steder. De har støttet opprør i Tsjad mot president Idriss Deby etter at han anerkjente Taiwan, men har tilsynelatende senere vunnet han over til seg med bestikkelser. Kina spilte en rolle i Sri Lankas undertrykkelse av tamilske LTTE. De har gitt atomvåpen til Pakistan. De har sikkerhetsoperasjoner i Nepal og Afghanistan. De selger våpen til regimer som er Kina-vennlige.

Per 2005 hadde Kina noen små styrker stasjonert i Liberia, Vest-Sahara, Sierra Leone, Elfenbenkysten og Kongo. Med Gwadar-havna i Pakistan og sin første afrikanske militærbase i Djibouti (på Afrikas Horn), øker Kinas styrker i utlandet fra 20 000 til 100 000. Og Kina har militært samarbeid på høyt nivå med Sudan, Algerie, Nigeria og Egypt. [50]

Kina, Russland og rivaliseringen med USA

De indiske kommunistene slår fast at Kina blir nødt til å slåss med andre imperialister i framtida. I det siste har forholdet mellom dem og de vestlige imperialistene vært spent, men høflig. Men dette er forbigående, for samarbeidet mellom imperialistene er relativt mens konkurransen er absolutt. USA forsøker å innsirkle og begrense Kina, og de ser etter metoder for å isolere Kina og slå dem i kampen om markeder. TPP var et forsøk på en handelsavtale som kunne fungere slik, men ble skrotet av Trump. De indiske kommunistene hevder at det er dannet to imperialistiske blokker som nå står mot hverandre, og at Kina og Russland, gjennom SCO og BRICS, leder den ene av disse blokkene.

Bilde uten navn

Dette står i motsetning til møtet av latinamerikanske partier og organisasjoner, som skriver:

«Det er ingen 'Russland-Kina-blokk', det er kamp også mellom dem. For øyeblikket har sosialimperialistiske Kina ingen særskilt viktig posisjon i omfordelingen, fordi de har begrenset offensiv kapasitet sammenlignet med andre imperialistmakter. Overfor Kina har de praktisert isolasjon og konspirasjoner, og de tjener som verksted for vestens konsumvarer og et sted for investeringer fra imperialister som USA, Japan, Tyskland og andre.» [51]

Det indiske partiet skriver at Kina og Russland jobber for å bryte opp det «unipolare» atlantiske systemet, med USA som hegemonisk supermakt, for eksempel når Russland handler egenrådig og annekterer Krim-halvøya mot vestlige rop og skrik. Eller som når Kina unilateralt etablerer en flyforsvarssone i Sør-Kina-havet, eller da Kina etablerte oljerigger i farvann som Vietnam gjør krav på. Russland og Kina er uangripelige stormakter i Eurasia. De er faste medlemmer av sikkerhetsrådet i FN. De bruker i dag posisjonen til å bryte opp den eksisterende ordenen og fordelinga mellom verdensmaktene.

Den generelle utviklingen og skjerping av de grunnleggende motsigelsene i verden

Videre peker de indiske kameratene på noen aspekter ved utviklinga i verden som kontekst for rivaliseringen mellom imperialistene: 1) Fra 1970 har det vært en allmenn krise og stagflasjon i den vestlige kapitalismen, som kulminerte 2008-krisa i det finansielt svekka USA. Politisk og militær konkurranse med Russland og Kina er sterkere enn noensinne etter murens fall. 2) I de imperialistiske landene vokser økonomisk proteksjonisme, sjåvinisme og fascisme. 3) Konkurransen om å rande de tilbakeliggende landene fortsetter, og rivaliseringen øker. 4) USA-imperialismen, den eneste supermakten i dag, forsøker å opprettholde sin posisjon. Den svekka russiske imperialismen forsøker å opprettholde og styrke innflytelsen i nærområdene. Konkurransen med vesten har nådd et høydepunkt, når Kina har blitt et imperialistisk land, konkurrerer med USA og søker omfordeling. Til en mindre grad, konkurranse mellom Tyskland og Frankrike om dominans i Europa.

De indiske maoistene mener det ikke er noen planer om direkte krig mellom USA, Kina og Russland i nær framtid, men at det står flere indirekte kriger på agendaen. USA forsøker å sirkle inn dem begge, og bare Kina har midler til å slå seg ut av innsirklingen. NATO fører krig i Afghanistan og Syria, samt sporadisk også i Afrika og andre steder. NATO-blokken konkurrerer med Russland om Arktis. Og Russland og Kina utgjør en stor trussel mot USAs dominans over distribusjonen av olje og de viktigste mineralene.

De indiske maoistene skriver i sin konklusjon at de tre store motsigelsene i verden skjerpes, både motsigelsen mellom imperialismen og de undertrykte folk og nasjoner (1), motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet i de kapitalistiske og imperialistiske landene (2) og motsigelsen mellom de imperialistiske landene og selskapene seg imellom (3). Den første av disse er hovedmotsigelsen, slik den var også på Maos tid. De mener massene av folk i Afrika, Asia og Latin-Amerika igjen reiser seg og intensiverer kampen mot imperialismen, mot imperialistisk utbytting, forfølgelse, undertrykking, aggresjon, traumer, fornærmelser, maktmisbruk og diskriminering. Også motstanden mot Kinas sosialimperialisme vokser. Og det er kommunistenes oppgave å snu motstand til proletarisk revolusjon.

De skriver at kommunistene som Maos elever forstår og aksepterer den væpna revolusjonens vei. Den sosialistiske verdensrevolusjonen tar i de undertrykte landene form av nydemokratiske og nasjonale revolusjoner, men de er del av en og samme revolusjon under proletariatet og de kommunistiske partienes ledelse. Selv om situasjonen er at «vi er alene» skriver de, etter at de sosialistiske landene er falt for kapitalistisk kontrarevolusjon, så har situasjonen enorme muligheter. Prærien er tørr, og en liten gnist kan sette fyr på den. De skriver at om ikke revolusjonen stopper det, vil rivaliseringen mellom imperialistene føre til verdenskrig, men som Mao sier vil slik krig igjen føre til revolusjon. Revolusjon er hovedtendensen og ingen makt i verden kan stoppe den.

Avslutning

Lenin skriver i Imperialismen:

«Kapitalistene deler verden mellom seg. Ikke på grunn av noen spesiell ondskap, men fordi det stadium konsentrasjonen har nådd, tvinger dem til å gå denne veien for å få profitt. Fordelingen foretas 'etter kapital' eller 'makt'. Noen annen måte å dele på kan det jo heller ikke finnes i vareproduksjonens og kapitalismens system. Men makten skifter med den økonomiske og politiske utvikling. For å forstå det som skjer må en vite hvilke spørsmål som avgjøres ved maktfor­skyvning. Om disse forskyvningene er av 'rent' øko­nomisk natur eller ikke-økonomisk (f. eks. militær) art, er et underordnet spørsmål som ikke kan endre noe i den grunnleggende oppfatning av kapitalismens siste epoke. Å sette spørsmålet om formen for kampen og avtalene (i dag fredelig, i morgen ufredelig, i overmorgen igjen fredelig) i stedet for spørsmålet om innholdet i kampen og avtalene mellom kapitalistsammenslutingene, er det samme som å synke ned til bedragerens rolle.»

Med Lenins ord til grunn, hvordan må vi bedømme José Maria Sisons syn på Kina og den formen kinesisk imperialisme tar? Han gir følgende svar til spørsmålet om Kina er blitt imperialistisk:

«Den dengistiske kontrarevolusjonen hadde som resultat at kapitalismen ble gjeninnført i Kina og at landet ble integrert i det kapitalistiske verdenssystemet. Etter Lenins økonomiske definisjon av moderne imperialisme, kan Kina kvalifisere som imperialist. (...) Men Kina har enda ikke deltatt i en aggresjonskrig for å underlegge seg en koloni, en halvkoloni, et protektorat eller et avhengig land. De er enda ikke svært voldelige i kampen for omfordeling av verden mellom de store kapitalistmaktene, slik som USA, Japan, Tyskland og Italia oppførte seg da de ble en del av imperialistmaktene.» [52] (vår oversettelse)

José Maria Sison var den første lederen for Filippinenes Kommunistiske Parti (CPP), bor i dag i Nederland og er leder for International League of Peoples’ Struggle (ILPS), en internasjonal paraply av masseorganisasjoner, hovedsakelig filippinske masseorganisasjoner i inn- og utland. CPP erklærer seg som et maoistisk parti og de leder fortsatt folkekrig på Filippinene, en folkekrig som enhver kommunist støtter helhjertet. De har ført folkekrig i mer enn femti år, og de uttrykker for eksempel varm støtte til folkekrigen i India. Men Sison og ILPS har fått hard kritikk fra revolusjonære, for eksempel Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon), blant annet for unnfallenhet overfor Kina og andre revisjonistiske regjeringer. Sison er ingen hvem-som-helst for maoister i dag, han er den historiske lederen for Filippinenes Kommunistiske Parti, et av verdens viktigste kommunistiske partier.

Men gjør ikke Sison i dette intervjuet akkurat den feilen Lenin advarer mot? Nemlig å «sette spørsmålet om formen for kampen og avtalene (...) i stedet for spørsmålet om innholdet i kampen og avtalene»? Hvis Kina er imperialistisk etter «økonomiske kriterier», spiller det ingen rolle om deres imperialisme i Afrika i hovedsak skjer gjennom avtaler med korrupte regimer, eller med direkte militærmakt. Innholdet vil være nøyaktig det samme.

I samme intervju følger Sison opp med:

«Ved Kinas konkurranse med mer aggressive og plyndrende imperialistmakter kan de hjelpe revolusjonære bevegelser objektivt sett og indirekte. Kina spiller en særskilt rolle i den økonomiske BRICS-blokken og i sikkerhetsorganisasjonen Shanghai Cooperation Organization som er utenfor amerikansk kontroll.»

Angående definisjonen av Kina, er det fullstendig urimelig å kreve aggresjon på amerikansk nivå for å definere et land som imperialistisk. De siste hundre årene har ikke Sverige deltatt i svært mange militære operasjoner. Er ikke Sverige imperialistisk? Og hva med eksemplene på kinesisk innblanding i væpna konflikter i Pakistan, Sri Lanka og Tsjad? Selvsagt er Kinas militarisme og innblanding på et helt annet og svært mye lavere nivå enn USA-imperialismen. USA har vært verdens fremste imperialist i hundre år. De er verdens eneste hegemoniske supermakt. Og de overtok etter brutale kolonimakter som England og Frankrike, som fortsatt står med soldater i afrikanske land som de koloniserte for århundrer siden.

Men som Stalin skriver:

«Den dialektiske metode betrakter ikke først og fremst det som viktig som på det foreliggende tidspunkt synes å være varig, men allerede begynner å dø bort, – men det som oppstår og utvikler seg, selv om det på det foreliggende tidspunkt ser ut som om det ikke er varig; for den dialektiske metode betrakter som uovervinnelig bare det som oppstår og utvikler seg.» [53]

Blant imperialistene er Kina i vekst. De ligger på flere områder fortsatt langt bak USA. De ligger også langt bak den motsigelsesfulle blokken av europeiske stater (EU) samlet sett. Og i militær offensiv kapasitet ligger de tilsynelatende bak flere stater, blant annet Russland. Kina har én militærbase i utlandet, USA har hundrevis. Men Kinas rolle i Asia, Afrika og Latin-Amerika er imperialistisk og ingenting annet. Og landets økonomi, som Sison selv beskriver som imperialistisk(!), må gå hånd i hånd med militarisme. Det er også relativt absurd fra et marxistisk ståsted å si at et land kan defineres som imperialistisk «etter Lenins økonomiske definisjon», men likevel ikke kalle det imperialistisk…

Vi må konkludere tydelig med at Kina er imperialistisk, altså sosialimperialistisk, altså en fiende av verdens folk og av det internasjonale proletariatet.

Sisons uttalelse er ikke tilfeldig eller løsrevet. Sison mener det er bra med en «multipolar» verden, og at Russland, Kina, SCIO og BRICS spiller en positiv rolle mot USA. [54] Samtidig avslører Sison selv at Kina begår overgrep mot Filippinene og raner til seg havområder som hører Filippinene til. Sison kaller president Duterte feig som aksepterer Kinas angrep på Filippinenes farvann, men kaller det ikke imperialistisk. [55]

Det er ikke i tråd med maoismen å omtale konkurransen mellom imperialistene som noe som hjelper revolusjonære bevegelser. Dette er revisjonistenes innstilling. De så på Sovjetunionens konkurranse med USA som en hjelpende hånd til kjempende folk i den tredje verden. I virkeligheten ble revolusjonære bevegelser brutalt undertrykket av Sovjetimperialismen. Fra Afghanistan til Etiopia, fra Angola til Tsjekkoslovakia, ble frigjøring til kooptering i det sosialimperialistiske systemet. Revolusjonære og patrioter ble forfulgt, fengslet, torturert og myrdet av sovjetimperialistene og deres lakeier. For ikke å snakke om millioner av folk som ble drept enten direkte i krigene, eller av epidemiene, hungeren og nøden i kjølvannet av dem.

Det må videre tas forbehold her, om at det er en god ting for folket at fienden er delt og kjemper innbyrdes. Særlig når kampen blir skarp og de stikker kjepper i hverandres hjul. Når kinesiske krigsherrer kjempet mot hverandre, var dette en taktisk fordel for Kinas Kommunistiske Parti i sin folkekrig. De afghanske maoistene foretrekker at reaksjonære Taliban kjemper mot den USA-lojale regjeringen, og ønsker ikke den forsoningen og potensielle fredsavtalen mellom Taliban og regjeringen som blant annet kinesiske diplomater arbeider for. De revolusjonære ønsker kamp og strid i fiendens leir. At folkets fiender ikke evner å samle seg mot massene er noe de revolusjonære kan utnytte taktisk. Og kampen mellom dem driver fram forandring, og gjør det umulig for dem å fortsette å herske på den gamle måten, noe som er en forutsetning for revolusjoner. Motsigelsene blant imperialistene er der hele tiden, og vi ønsker ikke som enkelte revisjonister, at imperialistene skal forene seg fordi «fred er viktigst». Uten at vi på noe vis ønsker velkommen de voldsomme lidelsene som imperialistenes konkurranse og proxykriger fører til for massene. Her gjelder det å kunne ha to tanker i hodet samtidig, både ønske splittelsen mellom imperialistene velkommen, og samtidig bekjempe alle imperialister og ikke spre illusjoner om at noen av dem inntar en mer «progressiv» posisjon enn andre.

Sovjetunionens imperialistiske konkurranse med USA, deres oppbygging og ekspansjon, var ikke til fordel for verdens folk når den nesten kastet verden inn i atomverdenskrig. Og hvem tjener på at Kina stiger fram som en ny konkurrent til USA? Hvem tjener på deres ekspansjon i Laos, Pakistan, Sri Lanka, Brasil, Sudan, Kongo og så videre? Ikke verdens fattige og undertrykte land og folk! Det er nettopp dem som må betale for Kinas økonomi «som kan kalles imperialisme», og det er de som vil rammes hardest i de framtidige krigene mellom imperialistene. Og i tillegg drar sosialimperialistene sosialismens rykte ned i søla og skvetter sølevann på Maos portretter.

Kommunister frykter ikke imperialismen eller imperialistiske stormakter. Vi vet at fremtiden tilhører proletariatet og verdens folk. Og vi ser at skjerpa motsigelser imperialistene mellom, også fører revolusjonen nærmere. Men tendensen til skarp konkurranse imperialistene mellom er en absolutt tendens under imperialismen. Bare revolusjonen kan stoppe krigene. Men verken Kina eller noen andre imperialister er noen objektiv støttespiller for dette. Tvert om, som tidligere skrevet, er det alle imperialistenes natur å kjempe bittert mot revolusjonen. Kinas herskere er den klassen som kom til makta ved å myrde Kinas revolusjonære ledere, og de er beredt til sosialfascistisk terror i andre land også, slik de bisto folkemordet på Sri Lankas tamiler.

Videre gjør en rekke selverklærte vestlige marxister den store feilen at de i praksis setter motsigelsen blant imperialistene sjøl foran alle andre motsigelser. De gir geopolitikk forrang foran klassekamp. De tror konkurransen mellom land som NATO og Russland, ved å behandles «korrekt» kan føre oss nærmere kommunismen. Om de ikke er bevisst denne tenkningen, går de ubevisst i den fellen at de kobler sitt politiske prosjekt som en liten tilhenger på den store russiske eller kinesiske panservognen. Eller også som en liten jolle som surres fast i synkende skip som Baath-partiet i Irak eller den såkalte «bolivarianske revolusjonen» i Venezuela. Å «forsvare» en eller annen borgerlig regjering mot USA-imperialismen, blir mye viktigere enn å utvikle klassekamp, bygge kommunistparti, masseorganisasjoner og initiere folkekrig.

Hovedmotsigelsen i verden er ikke permanent, men i vår epoke har den hele tiden stått mellom imperialistene (alle imperialistene!) på én side, med USA-imperialismen som den største, og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre sida. Å inngå politisk partnerskap, selv om det er totalt ensidig og rent teorietisk fra disse gruppenes hold, med Russland eller Kina, er et svik mot verdens undertrykte. I tilfellet Kina er det et svik mot hundretalls millioner utbytta kinesiske proletarer, og mot massene i Afrika, Asia og Latin-Amerika, som betaler for den kinesiske ekspansjonen med blod, svette og tårer.

Vi frykter ikke revisjonismen, vi frykter ikke sosialimperialismen, vi vet at de er papirtigre og at folkekrigens flammer vil svi dem vekk fra jorda. Men de faller ikke av seg sjøl, og ingen av dem er folkets venner. Det er et særskilt ansvar for kommunistpartiene å avsløre revisjonismen til bunns. Det er vår plikt å rive ned det glansbildet de forsøker å skape av seg selv, for å trekke oppmerksomheten vekk fra de blodige fotsporene de etterlater seg hvorhen de går. Det er vår plikt for å rydde vekk eventuell forvirring som de skaper blant massene, det er vår plikt for å trekke en skarp linje mellom oss og dem, og det er vår plikt fordi vi sjøl vil lede den revolusjonære krigen, folkekrigen, som river i stykker de borgerlige statene og setter proletariatets diktatur i deres sted.

Proletariatets revolusjonære diktatur er bare veien til verdenskommunismen, der klassene for alltid er vekk, der imperialismen blir et fjernt minne og der sult, nød, krig og fattigdom er konsepter fra historiebøkene. Vi vet at dette ikke bare er en mulighet, men en nødvendighet.

Død over imperialismen, folkekrig til kommunismen!

Begrav sosialimperialistene og sosialfascistene på samme kirkegård som Yankee-imperialismen!

Fram for verdensrevolusjonen under maoismens strålende røde fane!

Referanser

  1. ^China: A Modern Social-Imperialist Power, CPI(Maoist)
  2. ^Thesis on the international situation and the tasks of the International Communist Movement
  3. ^China: A Modern Social-Imperialist Power, CPI(Maoist)
  4. ^The Great Debate: Documents of the Sino-Soviet Split
  5. ^Monthly Review: Did Mao Really Kill Millions in the Great Leap Forward
  6. ^Constitution of Communist Party of China (Adopted on Nov. 14, 2012)
  7. ^Deng Xiaoping: Build Socialism with Chinese Characteristics
  8. ^Talks At Three Meetings With Comrades Chang Ch’un-ch’iao And Yao Wen-yuan
  9. ^Vedtak av sentralkomiteen i KKP om den store proletariske kulturrevolusjon
  10. ^Deng Xiaoping: Build Socialism with Chinese Characteristics
  11. ^Om marxismen-leninismen-maoismen
  12. ^Celebrate the 50th anniversary of the Great Proletarian Cultural Revolution with People’s War until communism!
  13. ^Lenge leve marxismen-leninismen-maoismen!
  14. ^Om marxismen-leninismen-maoismen
  15. ^Sitater fra formann Mao Tse-Tung.
  16. ^China: A Modern Social-Imperialist Power, CPI(Maoist)
  17. ^New York Times: Deng tells Mugabe the open door policy will be pressed by china
  18. ^Reform of the Economic System, Beginning in 1979
  19. ^Special economic zone
  20. ^CPI(Maoist)
  21. ^Ibid.
  22. ^CPI(Maoist)
  23. ^Ibid.
  24. ^Ibid.
  25. ^Ibid.
  26. ^Ibid.
  27. ^Ibid.
  28. ^Ibid.
  29. ^Is China an Imperialist Country? Considerations and Evidence, By N. B. Turner, et al.
  30. ^Imperialismen, Lenin
  31. ^Leninism or Social-imperialism
  32. ^Leninisme eller sosialimperialisme
  33. ^Leninisme eller sosialimperialisme
  34. ^Communist China has 104 billionaires leading the country while Xi Jinping promises to lift millions out of poverty
  35. ^China Power: Does China dominate global investment?
  36. ^CIA World Fact Book: Stock of Direct Foreign Investment - Abroad
  37. ^Why the Netherlands is the world’s largest source of FDI
  38. ^Billions in Hidden Riches for Family of Chinese Leader
  39. ^Är Kina imperialistiskt?
  40. ^AFP: China tops US in manufacturing: study
  41. ^Kina – ei sosialimperialistisk supermakt
  42. ^Ibid.
  43. ^Ibid.
  44. ^VG: Seks drept i angrep mot kinesisk konsulat
  45. ^Kinesisk imperialisme i Afrika?
  46. ^CPI(Maoist)
  47. ^SIPR, Biggest military spenders
  48. ^Newsweek, What Chinas Military Looks Like Compared to the US
  49. ^CPI(Maoist)
  50. ^CPI(Maoist)
  51. ^Thesis on the international situation and the tasks of the International Communist Movement
  52. ^Interview with Prof. Jose Maria Sison, Founding Chairman of the Communist Party of the Philippines
  53. ^Stalin, Om den historiske og dialektiske materialisme
  54. ^Jose Maria Sison - importance of Russia and China in the multipolar world.
  55. ^Statement on China-Philippine exploration deal

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.