Tjen Folket Media ønsker å være en plattform for debatt og ideologisk kamp. Vi har mottatt innlegg fra enkeltpersoner, både innenfor og utenfor Tjen Folket Media, som vil svare en blogg MLM Thoughts som har kommet med hard kritikk mot maoister i USA og Tyskland. Disse kameratene er en del av samme bevegelse som maoistene i Norge, og norske aktivister er ivrige etter imøtegå kritikken. Man kan sende debattinnlegg til [email protected]. Om man ønsker å sende anonymt og sikkert anbefaler vi å sende fra en offentlig datamaskin med en e-postadresse man lager for anledningen. Tjen Folket Media tar seg den frihet å gjøre noe korrektur om vi mener det er nødvendig.


Om en dragning mot høyre

Av Ragnar V. Røed.

Bloggen “MLM-thoughts” kommer med en rekke innlegg mot maoismen (MLM), under dekke av å være MLM-tanker. Det første angriper Red Guards Austin i USA for “puritanisme” og det andre følger opp med et lignende men mer omfattende angrep på en artikkel fra tyske Klassenstandpunkt.

Jeg mener det er frekt når bloggeren bruker grafikk fra Red Guards Austin selv, til å illustrere bloggen som er viet det vedkommende selv kaller et oppgjør dem og andre med samme politiske linje. Siste avsnitt i det lengre innlegget mot tyske maoister, heter “Men hva har dette med Gonzalo å gjøre?” og er et fordekt angrep på formann Gonzalo og hans tenkning, samtidig som bloggeren hevder at det er nettopp det det ikke er.

Innledningsvis vil jeg presisere at norske maoister kun er i det første stadiet av å utforske, studere og anvende de universelle bidragene fra Gonzalo. De viktigste dokumentene fra Perus Kommunistiske Parti er fortsatt ikke oversatt i sin helhet til norsk. Det finnes ingen norske “eksperter” på Gonzalos tenking. Men ved å forsøke konsekvent å bruke maoismens prinsipper så kommer man langt. Og debatten er i dette tilfellet en del av undersøkelsen. Den er en del av tolinjekampen, og jeg er sikker på at denne vil føre framover mot en styrka venstrelinje for maoismen og for de universelt gyldige bidragene fra formann Gonzalo til proletariatets revolusjonære kamp for politisk makt i Norge som en del av verdensrevolusjonen.

Fordekt angrep på Gonzalo

Bloggeren skriver:
“Denne artikkelen er ikke ett angrep på Gonzalo. Gonzalo er en dyktig maoistisk teoretiker og den som framfor noen andre har bidratt i å oppsummere maosimen.” (sic.)

Her kunne bloggeren skrevet “jeg er ikke mot Gonzalo, men…”, på samme måte som det notoriske “jeg er ikke rasist, men…” som mange har fått høre. Hele denne bloggen er egentlig et angrep på Gonzalos bidrag, men bloggeren skjønner det ikke, vil ikke skjønne det eller skjønner det, men gjør angrepene fordekt heller enn åpne. Bevisst eller ubevisst er dette en opportunistisk tilnærming, men det har en positiv side. Det viser at Gonzalo vinner mer respekt og at noen nå må angripe Gonzalo under dekke av Gonzalo selv. Det er bra, og viser en viss fremgang for Gonzalos tenkning. Og selve hovedsida i debatt om dette temaet, er positiv.

Maoister derimot, kan ikke nøye seg med å si at Gonzalo er “en dyktig teoretiker” som har “bidratt” til å “oppsummere” maoismen. Gonzalo er mye mer enn en teoretiker. Formann Gonzalo er den fremste lederen for folkekrigen i Peru. Han var leder for sentralkomitéen i Perus Kommunistiske Parti, partiet som han ledet reorganiseringen av. Og han sto i spissen for å utvikle Gonzalos tenkning i den peruanske revolusjonen. Han ikke bare bidro til å oppsummere maoismen, men PKP var verdens første parti som erklærte seg som et maoistisk parti (1982) og syntetiserte maoismen i sin hittil mest korrekte og avansert form (1988). De var i en periode helt alene i verden om dette.

Først mange år seinere tok Revolutionary Internationalist Movement (RIM) opp denne oppsummeringen, og da bare delvis. Først mer enn ti år seinere tok kommunister på Filippinene og India i bruk begrepet, men heller ikke de like klart, tydelig og fullstendig. Fortsatt i dag, er det PKP og Gonzalo som klarest og tydeligst har formulert maoismen, og at de var de første gjør dem til en evig skinnende stjerne som lyser skarpere på himmelen enn noen andre i vår tid. Deres oppsummering er korrekt, og maoistenes oppgave i dag er derfor å lære av og å anvende denne. Og da hovedsakelig å anvende denne på vår egen kontekst og for å innlede folkekrig og etablere vår egen veiledende tenkning.

Tesen om maoismen som det tredje og høyere stadiet av marxismen, kommer direkte fra Peru og formann Gonzalo. Og den ble etablert midt i den mest fremskredne revolusjonen etter sosialismens fall i Kina. Den folkekrigen i verden som kom nærmest å etablere proletariatets diktatur i vår tid. Dette skjedde midt i den såkalte “historiens slutt” og i kjølvannet av sammenbruddet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen som AKP(m-l) hadde vært en del av.

Å nedvurdere Gonzalo er et fordekt angrep på Gonzalo. Ingen andre ledere har vært på hans nivå etter 1980. Han ble verdens fremste maoist og revolusjonen han ledet var senter i verdensrevolusjonen. Dette viste seg blant annet ved at reaksjonen i verden vendte sin oppmerksomhet mot den på et helt annet og kvalitativt høyere nivå enn de har gjort med noen annen folkekrig de siste førti årene. Folkekrigen i Peru er den fremste folkekrigen etter folkekrigen i Kina. Derfor har den også gitt oss de universelt gyldige bidragene fra Gonzalos tenkning og formann Gonzalo. Og ingen hets, ingen forsøk på å spre forvirring og løgner, ingen opportunisme og ingen fengsler, kan røve Gonzalos tenkning og formann Gonzalo vekk fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen og verdensrevolusjonen.

Spørsmålet om formann Gonzalo er et spørsmål om ideologi og ledelse. Det er ikke et spørsmål om personen Abimael Guzman. Han er en helt som har betalt en enorm pris i kampen for kommunismen, og har sittet snart tretti år i fiendens fangehull. Men om Guzman i morgen ble sluppet ut av fengsel mot å forkaste Gonzalos tenkning, så lever ideologien videre. Den er udødelig. Og lederskapet som er gitt kan heller ikke dø. Det lever videre i venstrelinja i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Formann Gonzalo drøfter spørsmålet om lederskap og å danne en leder over andre ledere i det store intervjuet med El Diario fra 1988. Her forklarer han at spørsmålet om å danne et lederskap og en leder over de andre, er en historisk nødvendighet i en revolusjon og skjer på grunnlag av en veiledende tenkning. Det finnes ingen leder som formann Gonzalo uten Gonzalos tenkning. Og med denne tenkningen fikk man en slik leder, verdens største maoist i vår tid.

Å ikke forstå er ingen forbrytelse. Å undersøke viktige forhold som man ikke forstår er ikke bare en bra ting, det er en plikt for kommunister. Å reise kritikk av det man mener er kritikkverdig er også en plikt. Undertegnede påstår på ingen måte å ha forstått alt som er å forstå om dette temaet, eller å skjerme Gonzalo for konstruktiv kritikk, på ingen måte. Men opportunismen er ikke ute etter virkelig forståelse eller å reise nødvendig og konstruktiv kritikk, og har aldri vært det heller. Opportunismens rolle er å spre forvirring, subjektivisme og skeptisisme, å undergrave ledelsen og ideologien, og å oppløse og negere grunnprinsippene i proletariatets ideologi. Det hører til opportunismens subjektivistiske vesen å opptre på denne måten. Når denne linja trer klart fram i debatten, som en mørk tråd gjennom standpunktene til en part, så er det venstrelinjas plikt å identifisere dette som en opportunistisk linje.

Kort om de universelt gyldige bidragene fra Gonzalos tenkning

Det er korrekt at Gonzalos tenkning er maoismen anvendt på revolusjonen i Peru, eller som PKP skriver:

”Videre, og dette er grunnlaget for å danne enhver ledelse, så vokser det fram en veiledende tenkning i en revolusjon. Slik tenkning er resultatet av at man tillemper de universelle sannhetene i det internasjonale proletariatets ideologi i på de konkrete forholdene i hver enkelt revolusjon. Man må ha en slik veiledende tenkning for å seire, erobre politisk makt, fortsette revolusjonen og å alltid holde fast på kursen mot det eneste og store målet: kommunismen.”
Om Gonzalos tenkning

I Peru vokste denne tenkningen fram gjennom flere stadier før den kunne systematiseres som Gonzalos tenkning. Slik var det også med Lenins tenkning (“bolsjevismen”) og Maos tenkning (Mao Zedongs tenkning). Men at en tenkning vokser fram i et land, og i anvendelsen av de universelle sannhetene i ideologien på en enkelt revolusjon, betyr ikke at denne tenkningen ikke vil kunne avdekke nye universelle sannheter! Faktisk er det nettopp slik nye universelle sannheter blir avdekket, ved å anvende teori på praksis. Dette er grunnleggende i den maoistiske kunnskapsteorien. Maoismen ble maoismen etter at Mao Zedongs tenkning, eller rettere sagt de universelle bidragene fra denne tenkningen, ble anvendt på folkekrigen i Peru. Under folkekrigen i Kina var dette fortsatt kun systematisert til Mao Zedongs tenkning. I Peru ble Maos bidrag systematisert til maoismen.

Venstrelinja i den internasjonale kommunistiske bevegelsen i dag hevder at det er universelt gyldige bidrag fra Gonzalos tenkning, for eksempel å bygge revolusjonens verktøy i konsentriske sirkler, militarisering av partiet, en utvikla teori om lederskap og om byråkratkapitalisme. Å anvende universelle bidrag fra Gonzalo i praksis i revolusjonær krig vil bekrefte eller eventuelt avkrefte dette.

Knefall for høyrelinja og revisjonismen

Bloggeren skriver videre:
“Denne artikkelen er en del av ett oppgjør med puritanistisk venstreavvik som spres av flere mlm organisasjoner med Gonzalo som fane. Venstreavvik er akkurat like reaksjonære som høyreavvik, og må derfor også bekjempes.” (sic.)

Bloggen er ganske riktig et angrep på de som kjemper under Gonzalos fane. Og det er nok ikke for spekulativt å anta at bloggeren selv aldri har gjort noe for å fremme formann Gonzalos bidrag til maoismen. Artiklene på bloggerens blogg, er hittil utelukkende angrep på maoister som løfter fram Gonzalos tenkning. Bloggeren angriper de som i dag arbeider sammen med eller er en del av venstrelinja i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, særlig Det femte møtet av maoistiske partier og organisasjoner i Latin-Amerika. Bloggeren angriper de som fremmer det Gonzalo har viet livet til. I stedet for å åpent avvise Gonzalo, så innledes dette “oppgjøret” som et fordekt angrep som utgir seg for å være for både MLM og Gonzalo. Og på hvert eneste punkt i kritikken, avviker bloggeren fra maoismen. Det er i det hele tatt svært misvisende at bloggen heter MLM thoughts og at den illustreres med et bilde fra Red Guards egen grafikk og et maleri av Mao.

Det finnes ikke noe vesentlig “puritanistisk venstreavvik” i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette er en konstruksjon i bloggerens eget hode. En konstruksjon som har én åpenbar funksjon. Bloggeren mener ideologisk kamp (fra venstre!), krav til kadre og streng sikkerhetspolitikk er “puritanisme”. Men det er selvsagt ikke puritanisme å være for kommunistisk – det vil si militarisert og maoistisk – organisering, eller for ideologisk klarhet og skarp politisk kamp. Det er et fast innslag i høyreopportunismens farse av et teaterstykke å besvare alle angrep mot høyre med at “venstreavvik er like ille”. Vi har hørt det før! Dette er reprise på “NKP” og gamle Rødt-veteraner og alle som forsøker å forene en reformistisk praksis med et selvbilde der de egentlig er revolusjonære.

Selvsagt er venstreavvik også borgerlige i sitt innhold, men det gir ikke mening å framstille dagens vestlige venstrebevegelse som et sted der venstreavvik utgjør en like stor trussel som høyreavvik. Høyrelinjer har de siste hundre årene likvidert alle opprinnelige kommunistpartier uten unntak i de vestlige landene! Alle de store arbeiderpartiene er blitt sosialdemokratiske. Alle ML-partiene fra 1970-tallet er totalt likvidert eller gått svært langt til høyre. AKP(m-l) sin gamle partileder Pål Steigan har gått så langt at han deler “innvandringskritisk” agenda med rasistiske Resett. Opportunismen har altså igjen blitt den sjåvinismen Lenin sa at den logisk ville bli.

I teorien er alle feil “like feil”. Bare det som er korrekt er korrekt. Alt annet er feil. Men i praksis så kan ingen kommunist si seg enig i at “venstre”-avviket har spilt en like reaksjonær rolle i arbeiderbevegelsen i de imperialistiske landene, som høyreopportunismen. Høyreopportunismen, hovedsakelig i form av det reformistiske og korporativistiske sosialdemokratiet, har i mange land vært borgerskapets foretrukne parti. De har dannet borgerlige regjeringer i de fleste vestlige land, og administrert både koloniriker, intervensjoner, imperialisme og krig. Ingen “venstre”-opportunister har fått spille en slik rolle. I form av moderne revisjonisme har høyreopportunismen likvidert proletariatets diktatur innenfra i Sovjetunionen og Kina, og etablert fascistiske regimer som har massakrert og fengslet revolusjonære ledere. Det er meningsløst å advare like sterkt mot “venstre”-avviket. Og direkte skadelig å advare mer mot dette, enn mot høyrelinja. Den som kjemper utelukkende mot “venstre”-avvik, og ikke mot høyreavvik, stiller seg objektivt i tjeneste for høyrelinja. Og det er også i strid med Lenin, Stalin, Mao og Gonzalo, som tydelig slo fast at høyreavviket utgjorde en større praktisk fare, i det minste i de imperialistiske landene.

Høyreopportunisme, reformisme, legalisme, likvidatorisme og sjåvinisme er uttrykk for den samme høyrelinja. Den samme voldsomme dragningen mot høyre som har herjet i den vestlige arbeiderbevegelsen mer enn et århundre. Røttene til dette ble for lenge siden avdekket av Lenin.

Imperialismens sammenheng med opportunismen

“Radikalismen” er kanskje kommunismens barnesykdom, men den vestlige “kommunismen” er blitt sedat og senil. Den falske “kommunismen” i vesten ris av alderdomssykdommer, og i likhet med andre livsstilssykdommer i vesten, er det mange som får dem så alt for tidlig. Denne “venstrebevegelsen” vil ikke kjempe, den er redd for den revolusjonære krigen, den synes krav og militans ikke hører hjemme i et kommunistisk parti. Den vil drive NGOer og få statsstøtte og aller helst stille til valg. Den vil gjøre alt, og finne enhver unnskyldning, for å fortsette som en priviligert venstreside i imperialistiske land, mens våre kamerater ofrer livet og blør for saken i den tredje verden.

I sitt verk Imperialismen skriver Lenin:
“Det må noteres at imperialismens tendens til å splitte arbeiderne, til å styrke opportunismen blant dem og skape en midlertidig forråtnelse i arbeiderbevegelsen (...) Marx og Engels fulgte gjennom årtier systematisk sammenhengen mellom opportunismen i arbeiderbevegelsen og den engelske kapitalismes imperialistiske særdrag.”
Imperialismen

Og han skriver samme sted:
“I en rekke land er opportunismen tvert imot blitt moden, overmoden og har råtnet ved at den som sosialsjåvinisme er smeltet fullstendig sammen med den borgerlige politikk.”

Det er altså en årsak til at opportunismen ikke like gjerne går til “venstre” som til høyre i imperialistiske land som for eksempel Norge. Vi har kanskje sett “venstreavvik” i Norge i form av tredjeverdenisme, men det mest iøynefallende med disse, var hvordan de i praksis forente seg med høyreopportunismen. De snakket villig vekk med media og politi og de ønsket hovedsakelig å drive reformistisk arbeid siden proletariatet likevel er oppkjøpt i vesten. De ønsket heller ikke noe militarisert kommunistparti av kadre. Et slikt parti mener tredjeverdenistene at det ikke er grunnlag for i de imperialistiske landene. Her forenes de med bloggeren, som vil utvanne kravene til partiet av hensyn til de særegne forholdene i slike land. Og det er uansett usikkert om tredjeverdenismen kan kalles et venstreavvik, all den tid den baserer seg på revisjonisten Lin Biao og hans høyrelinje for samarbeid med revisjonismen og avvik fra linja om proletarisk ledelse av verdensrevolusjonen.

Også dogmatikere av den “marxist-leninistiske” (hoxhaistiske) typen, forenes i praksis med de “maoistiske” høyreopportunistene. Hva mener jeg med å “forenes i praksis”? Jo, at de i hovedsak har samme tilnærming til praksis, nemlig at forholdene her ikke er modne for et kommunistparti, i alle fall ikke et kommunistparti av Lenins eller Maos eller Gonzalos type. Forholdene eller tidspunktet eller kommunistene er ikke “klare” for et kommunistparti som stiller strenge krav til utvelgelse av medlemmer og som militariseres for folkekrigen, og slett ikke militant kamp. De foretrekker alt annet enn dette, så lenge det kan forenes med et bekvemt liv forøvrig, for eksempel (småborgerlig) karriere. Igjen overlates slitet og strevet til de revolusjonære i den tredje verden der “forholdene er modne” for slike ofre…

Dette skrives med ingen som helst forakt for folk som ikke er militante maoister og dedikerte kommunister. Massene er de virkelige heltene, og det store flertallet av massene i vår del av verden, hører til kategorien “ikke dedikerte maoister”. Dette skrives utelukkende som en advarsel for kommunister om at dragningen til høyreopportunismen er en særskilt stor fare i de imperialistiske landene. Det finnes svært store objektive materielle faktorer som kan bidra til at det er lettere her å se kommunismen som en fritidsinteresse på lik linje med andre hobbyer, eller som en personlig overbevisning som kommer til uttrykk ved høytider, framfor en altomfattende og altoppslukende dedikasjon til revolusjonen.

Det må også presiseres, at bloggeren gjør en stor tilsnikelse i diskusjonen. Vi diskuterer ikke generelt alle former organisasjon her, men det kommunistiske partiet. En revolusjonær bevegelse må omfatte en stor bredde av mennesker på forskjellig utviklingstrinn og med forskjellig dedikasjon. Som deltakere og støttespillere i masseorganisasjoner av en rekke typer, er det plass og behov for alle slags folk som av forskjellige årsaker ikke dedikerer seg fullstendig til kommunismen. Partiet derimot, er proletariatets høyeste form for klasseorganisering, bestående av de som kan og vil lede klassen. Og Mao Zedong har løst problemet med forholdet mellom partiet og massene, med utviklinga av masselinja og teorien om enhetsfronten. Det er en tilsnikelse når bloggeren hevder at linja for et parti av en ny type, en generalstab for revolusjonen, betyr at de revolusjonære bare vil organisere de aller mest dedikerte. Det er som å hevde at de som mener en hær trenger generaler og offiserskoler, tror at man kan utkjempe en krig med bare generaler… Tvert om, slik Lenin slo fast i Hva må gjøres? står den profesjonelle revolusjonære organisasjonen ikke i motsetning til å organisere brede masser, den er faktisk en forutsetning for dette. En amatørmessig ledelse der hvem som helst kan kreve å bli med, som om det var en rettighet, vil selvsagt ikke kunne lede noen stor eller sterk bevegelse.

Bloggerens oppskrift er ingenting annet enn en resirkulering av mensjevikenes og de norske thranmælitenes linje for det sosialdemokratiske “massepartiet”. En partimodell som har vist i praksis at i slike partier dannes det med nødvendighet et eksklusivt byråkrati, et pampevesen, som fungerer som parti i partiet. Spørsmålet om partiet av en ny type, av det militariserte og konsentrisk oppbygde partiet som stiller de strengeste krav til sine kadre, er i dag et nøkkelspørsmål i striden mellom venstre og høyre i den kommunistiske bevegelsen i en rekke imperialistiske land.

Bloggeren er redd for såkalt “puritanisme”, på samme måte som Den katolske kirka og deres prester og proster (og paven!), fryktet de protestantiske opprørernes harde krav og ord. De katolske lederne ville fortsette den bekvemme tilværelsen, med syndsforlatelse til salgs og velsignet dekadens. Selve begrepet puritanisme skal være et skjellsord fra pavekirken mot reformasjonen, som angrep forfallet og korrupsjonen innenfor kirka. Pavekirkens geistlige avskydde protestantisk puritanisme. De foretrakk monopol på å snakke med Gud og de foretrakk klingende mynt for “syndsforlatelse”. Når bloggeren først beveger seg inn i den religiøse begrepsbruken, kan man undres over om vedkommende har tenkt over hva den opprinnelige religiøse puritanismen faktisk var et opprør mot.

Dette er ingen omfavnelse av verken Luther eller Læstadius, men når bloggeren først åpner for sammenligninger, så er det på høy tid at det spikres opp noen bannbuller på dørene til vestlige NGOer, reformister og høyreopportunister, som mest av alt vil beholde sitt materielt sett bekvemme småborgerlige liv og ha politikken som en hobby eller kanskje til og med tjene penger på den...

Hovedsakelig opportunisme

Bloggeren skriver:
“Gonzalo stresset maoismens betydning i MLM. Puritanistene strekker det lengre, og vil på mekanisk vis konsekvent bruke den lange, tungvindte og svært lite pedagogiske “marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen”, framfor å bare skrive “maoismen”. Dette stikk i strid med Mao selv, som skrev enkelt og pedagogisk.” (sic.)

Snakker bloggeren om den samme Mao Zedong som ledet partiet som etter eget utsagn var veiledet av marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning? Det samme begrepet som Tjen Folket sverget til fra 1998 til 2008? Er marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning eksempel på noe som kort, enkelt og pedagogisk?

Og hvorfor later bloggeren som om formuleringen om hovedsakelig maoisme ikke kommer fra Gonzalo selv? Aktivister arbeider i disse dager med å oversette Gonzalo til norsk. Men allerede for to år siden oversatte disse det første dokumentet fra PKPs grunnleggende dokumenter Om marxismen-leninismen-maoismen.

I dette dokumentet skriver PKP:
“Vi konkluderer med at innholdet i disse punktene viser tydelig til den som ønsker å se og forstå, at vi nå har fått et nytt, tredje og overlegent stadium av marxismen – maoismen - og skal man være marxist i dag må man være marxist-leninist-maoist, hovedsakelig maoist.”
Om marxismen-leninismen-maoismen

Formuleringen om hovedsakelig maoisme kommer direkte fra PKP og Gonzalo. Det brukes gjentatte ganger i alle deres mest sentrale dokumenter. Tror bloggeren at dette bare ble sånn? At det er tilfeldig? Eller mener kanskje bloggeren at folkekrigen i Peru og de enorme seirene i denne, der den nye makta kontrollerte 40% av landet og oppnådde strategisk likevekt med den gamle staten, ble leda av et parti som ikke kunne snakke med folk?

Om man leser PKP sine dokumenter, som i hovedsak er utarbeidet av formann Gonzalo, så ser man at de på mesterlig vis bruker Maos lov om motsigelsen. I sine analyser gjør de ikke bare oppramsinger, de peker ut hva som er hovedsakelig ved fenomener og forhold. Dette er en maoistisk (dialektisk) metode, som Gonzalo bruker på et vis som nettopp blir svært pedagogisk! Hva kan være enklere og mer pedagogisk, enn å ikke bare peke på forskjellige sider ved en sak, men også peke ut hva som er hovedsida? Slik formann Gonzalo gjør med MLM, med demokratisk sentralisme, med hvilken imperialisme som er den mest dominerende nå, og en rekke andre for kommunister viktige forhold. Dette er en metode både Stalin og Mao også praktiserte, men jeg tør påstå at kameratene i Peru har gjort dette enda mer systematisk og pedagogisk. Og de sto jo tross alt på skuldrene til sine forgjengere, noe som gjorde det mulig å se enda lenger og klarere, også i dette spørsmålet.

Men uansett er påstanden fra bloggeren en bløff. Det finnes ingen slike “puritanister” som han forsøker å mane fram et bilde av. PKP selv bruker ofte bare maoisme. Det samme gjør de europeiske maoistiske partiene og organisasjonene. Det samme har tyske Klassenstandpunkt og amerikanske Red Guards Austin, som bloggeren “polemiserer” mot, gjort gjentatte ganger. Se Red Guard Austins “position paper”, der de stort sett bare skriver maoisme. I Klassenstandpunkt-teksten som bloggeren kritiserer, bruker de først “marxismen-leninismen-maoismen”, deretter bare “maoismen” to ganger, deretter “marxismen-leninismen-maoismen” og så videre. Dette er jo diskusjon på svært lavt nivå. Et finn-søk i artiklene viser at verken RGA eller Klassenstandpunkt bruker konsekvent, ja ikke engang hovedsakelig, hele “marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen”. Dette har bloggeren rett og slett bare funnet på, og så laget argumentasjon mot det.

I uttalelser underskrevet av maoistiske organisasjoner fra Frankrike, Norge, Finland, Østerrike, Tyskland, Tyrkia og Peru (utenlandsorganisasjonen generert av PKP) som man kan finne på tjen-folket.no brukes både “marxismen-leninismen-maoismen”, “marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen” og bare “maoismen”. Der er det ingen slik “puritanistisk” (og latterlig!) konsekvent bruk som bloggeren ser for seg. Hvem er disse puritanistene bloggeren skriver om? De finnes ikke! Med mindre det er snakk om noen litt forvirrede enkeltpersoner som vedkommende har møtt i sosiale medier. Slike finnes det jo en del av.

For å oppsummere: For det første, vi må anta at bloggeren er mot begrepet “hovedsakelig maoisme”, men i stedet for å si det så sier vedkommende at det ikke bør brukes “konsekvent”. For det andre, bloggeren underslår at begrepet kommer fra Peru og Gonzalo selv. For det tredje, bloggeren bløffer om at noen ikke navngitte “puritanister” mener begrepet skal brukes konsekvent (over alt, alltid og i alle sammenhenger!). Dette er nok et fordekt angrep på Gonzalo og de som løfter fram hans bidrag og mot selve maoismen i dag, forkledd som et angrep på rabiate puritanere som ikke klarer å kommunisere med folk på et språk de kan forstå.

Er maoismen et tredje og høyere stadium, er maoismen selve marxismen i vår epoke, så må man konkludere med at maoismen er viktigst og dermed hovedsakelig. I sitt vesen er det sentrisme å ønske å “likestille” maoismen med f.eks. leninismen. Det er opportunistisk å ikke ta stilling. Og det er opportunistisk å dekke til sin manglende kunnskap eller manglende mulighet til å ta stilling per i dag, med en bløff om at det man egentlig er mot er det å bruke begrepet konsekvent.

Det er en fryd å bekjempe høyreopportunisme

Uansett og avslutningsvis, det er flott at slike angrep på maoismen kommer. Det viser ikke en svakhet ved maoismen, tvert om. For ti eller tjue år siden, var et slikt fordekt angrep på maoismen eller Gonzalo ganske utenkelig i Norge, og sikkert mange andre land. Det var noe man hovedsakelig hadde sett i Peru og den Peruanske Folkebevegelsen (MPP) internasjonalt. Der gjorde denne typen opportunisme riktignok enorm skade. Høyreopportunismen i PKP og organisasjonene generert av partiet måtte angripe Gonzalo og hans tenkning i hans eget navn, for å forsøke å likvidere folkekrigen, partiet og bevegelsen.

Ødeleggelsene av partiet og konsekvensene for folkekrigen kom ikke som følge av “for mye Gonzalo” eller at folk holdt seg slavisk til Gonzalos tenkning, for essensen i den høyreopportunistiske linja var i fullstendig strid med prinsippene i Gonzalos tenkning. Likvidasjonen av folkekrigen og kampanjen for amnesti og forsoning er fullstendig mot de grunnleggende dokumentene og den politiske generallinja til partiet. Aldri noe sted sto det her at partiets medlemmer skulle følge blindt. Tvert om la man vekt på tolinjekampen og på å aldri legge ned våpnene. Det er prinsippene som må følges, ikke et enkelt individ. Dette er like grunnleggende som at en revolusjon må ha et lederskap og at lederskapet vil utkrystallisere en leder som står over og foran de andre.

Lenge har høyreopportunismen i de fleste vestlige land kunnet helt avvise Gonzalo og maoismen slik PKP har formulert den. Men i dag ser vi angrep på maoismen, under dekke av maoismen selv, nettopp fordi maoismen og Gonzalos tenkning avanserer. De første høyreopportunistene vil bekjempe den røde linja åpent, slik marxismen først møtte den totalt avvisende opportunismen til slike som Lasalle eller Dühring. Men når de lider nederlag, vil de neste angrepene bli mer fordekte, som Bernstein og Kautsky, som Khrusjtshov og Bresjnev, som Hua og Deng. Når den åpne opposisjonen “utenfra” lider nederlag, vil den nye motstanden “innefra” vokse fram som den største trusselen.

Videre er det slik at når maoismen avanserer, vil den hele tiden ta opp i seg folk som kommer til maoismen med mye “bagasje”. Opportunismen i den proletære bevegelsen har mange kilder, og en av disse er de som bare på et overfladisk vis har grepet den proletære revolusjonære ideologien. De som famler, og forsøker å forene nye begreper og analyser, med sitt gamle tankegods. De som kanskje er begynt å ta et steg, men fortsatt står med hovedvekten på foten i den andre leiren. Eller de som henger etter i utviklingen til bevegelsen. Eller de som er gått tilbake av forskjellige grunner. Opportunistiske tanker og ideer kan komme fra de ærligste folk, det kan komme fra dedikerte og aktive veteraner, eller fra nye og vel så aktive rekrutter. Og Lenin slo fast at opportunismen kommer inn i den proletariske bevegelsen særlig fra småborgerlige sjikt som proletariseres og politiseres. Alt dette er helt naturlig. Det er en del av den ofte smertefulle men nødvendige prosessen av utvikling og forandring som alle levende ting må gå gjennom.

Det må også nevnes at når trotskister eller anarkister eller revisjonister, eller kamerater som i utgangspunktet bare er marxist-leninister eller tilhengere av Mao Zedongs tenkning, blir en del av den maoistiske bevegelsen, så kan mange i første omgang ikke ha reorganisert hele sin ideologi. Mange griper deler av maoismen helhjertet, men beholder sine trotskistiske eller andre feilaktige standpunkter innenfor enkelte eller flere områder. Dette er ikke unaturlig, men noe det kan være fornuftig å være bevisst på.

Det er flott at vi kan få en opportunisme, som tross sin bløff og sin naivitet, i det minste sier “jeg er ikke mot Gonzalo” før den forsøker å tappe alt revolusjonært og levende ut av Gonzalos bidrag, og like gjerne river med seg essensen av alle bidragene fra Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao også. Og det er svært bra for oss maoister, at høyreopportunismen blir formulert og kommer til uttrykk. Jo åpnere jo bedre. Selv i denne noe fordekte formen kommer det klart fram hvilke punkter den først vil til livs. Dens angrep retter seg hovedsakelig mot den klare ideologiske linja, uforsonligheten mot revisjonismen og mot det militariserte kommunistpartiet som stiller strenge krav til medlemskap. Og slik avslører den seg nettopp som høyreopportunisme. Men vi ser også at den under dekke av å kjempe for et parti “for folk flest”, også angriper masselinja og proletarisering av den revolusjonære organisasjonen. Høyreopportunismen vil alltid angripe venstre for å være “sekteriske” og ikke folkelige nok, samtidig som den sjøl gjerne ender med å holde de dypeste og bredeste massene på litt avstand.

Det er en fryd å kunne drøfte slike spørsmål og innvendinger. Maoismen har de beste svarene på disse innvendingene. Og om vi ikke evner å svare godt, så er det ingenting vi heller vil enn å få dette påvist og kritisert, slik at vi kan forbedre oss.

Samtidig må vi i tolinjekampens navn skjerpe linja vår og ikke dekke over motsigelsene til opportunismen. Vi må lære av PKP og Gonzalo når de skriver:

”Tolinjekampen er det som driver partiets utvikling fram – med riktig og korrekt håndtering kommer venstresida til å hevde seg. Vi kjemper mot forsoningen for den føder høyresida;”

Tjen folket Media

Arkiv

Nye nettsider kom på plass tidlig i 2019, dette er arkivsiden til Tjen Folket Media.
Merk, det kan forekomme noe utdatert informasjon og feil.